Arons sønner, Nadab og Abihu, bar fram røkelse for Herrens åsyn (3 Mos 10). Røkelse uttrykker bønn og lovprisning. De ville så gjerne takke og love Gud, prise ham for hans storhet, godhet og nåde. Det var ikke noe Gud hadde påbudt dem, men det sprang fram av deres egne hjerter.
Skulle ikke Gud fryde og glede seg over slike tjenere, som av frivillig hjerte og uten noe bud henga seg til ham i bønn og lovprisning? Men det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.
Moderne lovsang har en veldig plass i de fleste forsamlinger. Mennesker hengir seg til Gud i bønn og lovprisning. Det anses som en selvfølge at Gud synes om det og fryder seg over det. Men når vi leser i Guds ord, ser vi at det ikke alltid er slik. Om det var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, sier Gud gjennom profeten (Mal 1,10). ”Jeg hater og forakter de høytidene dere feirer, og festene dere holder, byr meg imot (…) La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill” (Amos 5,21.23).
Det er ikke opp til oss hvordan vi vil tre fram for Gud. Gud er Den Hellige og forferdelige, og en synder kan ikke uten videre tre fram for ham (jf 2 Mos 19,12ff). Det hjelper ikke om intensjonen er aldri så god, noe Ussa fikk oppleve da han ville berge paktsarken (2 Sam 6,7). I hele den gamle pakts tid forordnet Gud selv gudstjenesten, og den var i ett og alt i pakt med hans frelsesåpenbaring. Både ofringene, røkelsen og lovsangen var uløselig knyttet til løftet om Ham som skulle komme, om stedfortrederen som ved sin død skulle sone synden, ta bort forbannelsen og bringe velsignelse til folket.
En gudstjeneste, offer, røkelse og lovsang som ikke var knyttet til Guds frelsesåpenbaring, men var selvvalgt gudsdyrkelse hvor man trådte fram for Gud uten Mellommannen, uten det stedfortredende soningsblodet, var ikke bare mangelfull, men var under Guds dom. Det var som hedenskap og avgudsdyrkelse.
Mye av vår tids lovsang og gudstjeneste må karakteriseres som selvvalgt gudsdyrkelse. Vi akter ikke på Guds ord, vi akter ikke på at vi skal fram for Den Hellige, og at det er Han som setter vilkårene for vår framtreden. Nei, vi springer fram med våre larmende sanger som vi selv synes så godt om, og så tenker vi at Gud må være begeistret. Som Israel har vi hentet inspirasjonen til vår gudstjeneste og vår lovsang fra hedenskapets fester og høytider. Det er ikke hva som sømmer seg i Guds nærhet, det er ikke sangen om Lammet som lyder, men det er fremmed ild.