Jødehat er et beinhardt og nådeløst hat – med jødisk blod og død som formål og endestasjon. Men det er samtidig ideologisk sett mykt, føyelig og formbart som myk leire – når det gjelder å infiltrerer seg selv inn i en hvilken som helst politisk ideologi eller maktstørrelse.
Begge deler kan vi se av jødehatets historie. I faraos Egypt kom det en ny farao ”som ikke kjente Josef”. Jødehatideologien hans handlet om å utrydde jødefolket ved å drepe de nyfødte jødiske guttebarna. Eller ved å pålegge hele folket tyngre og tyngre slave-arbeid.
I Sinaiørkenen ble jødefolket konfrontert med en annen jødehater: Amalek. Han satset på folkemord på hele jødefolket med ett knusende militært angrep. Det ble nedkjempet fordi Moses fikk hjelp til å holde hendene sine løftet i vedvarende bønn.
I dronning Esters Persia var det en Amalek-ætling, en ”agagit”, som fikk klubbet en jødehatlov med jødisk folkemord som formål. Den loven ble siden gjort maktesløs ved at dronning Ester fikk satt igjennom en motlov som handlet om jødisk selvforsvarsrett.
Og allerede disse tre eksemplene fra Det gamle testamentet illustrerer de to hovedpoengene ovenfor: Jødehatet er et innbitt og nådeløst hat med jødisk blod og død som overordnet endestasjon. Men jødehatet er ekstremt føyelig og tilpasningsdyktig når det gjelder å vinne seg politiske maktposisjoner i hvilke som helst (ytterst forskjellige) politiske makt-konstellasjoner.
Det samme bildet avtegner seg i all senere historie. Urkirken var knapt nådd tredje eller fjerde generasjon – før jødehatet snek seg inn i tankegangen hos toneangivende hedningekristne lederskikkelser. Av vesen og natur var jødehatet fremdeles beinhardt hatefullt. Men som infiltrasjonsmetode kledde det seg nå opp i fromme nytestamentlig kristne klær. Historisk skrekkeksempel: stortaleren Johannes Krysostomus (”Gullmunnen”).
Den kristne middelalderens kirkehistorie er deretter altfor, altfor full av lignende – ja verre – skrekkhistorier. Det middelalderkristne jødehatets mål var fremdeles nådeløs jødeutryd-delse. Men fremgangsmåte og metode handlet nå om det som til enhver tid var de kristne kirkefyrstenes politiske ideologier. Jødehatet snek seg i hver fase inn i tankegangen, ikledd tilsynelatende uskyldsren ytre drakt. Men i maktposisjon var målet hver gang klart. Jøder skulle mest mulig kollektivt myrdes – eller i det minste utvises fra hvert land slik at fyrsten kunne beslaglegge jødiske formuer.
Noe lignende ser man i tidligmiddelalderens fremvekst av islam. Muhammed prøvde først å infiltrere de jødiske byene i Arabia. Deretter kriget han mot dem og myrdet mange, slik som i oasebyen Khaybar i år 628 eKr. Fra da av har jødehatideologi bodd i både Koranen og Hadith.
I vår tid er det Omarkalifenes jihadistiske ideologi som er gjenopplivet og forsøkt modernisert i vår tids militant islamisme. Med jødehat i en iboende hovedrolle. Så viktig er jødehatets hovedrolle innen moderne jihadisme at sjiamuslimer gladelig overser det 1.400 år gamle hatet mot sunnimuslimene – hvis sunniene bare hate jøder sterkt nok. Da finansierer og væpner sjiaene gladelig Hamas-sunniene i Gasa.
I det 20. århundret ble både fascistisk, nazistisk og kommunistisk ideologi raskt infiltrert av jødehat. Og kampen for å få myrdet flest mulig jøder fortsatte mer og mer heseblesende helt til Hitler ikke lenger så noe annet håp enn selvmord og død i en bunker i Berlin.
Og siden både marxister og ettermarxistiske venstresosialister bare har en rent bevisstløs tro på Feuerbachs opiumstese – har de i våre dager simpelthen ingen motforestillinger mot å alliere seg med de militante jihadistenes jødehat.
Historisk betraktet må vi altså konkludere med at jødehat ikke utgjør bare én ideologi. Tvert imot: Jødehatet er så tilpasningsdyktig at det gladelig tilpasser seg en hvilken som helst politiskideologisk størrelse eller allianse, bare den byr på dagferske muligheter for å sikre jødehatet politisk makt.
Det er denne historiske observasjonen som gjør det tankevekkende å spørre etter jødehatets egentlige vesen. Men det er et metafysisk spørsmål. Og svaret på spørsmålet er dermed også metafysisk. For noen årtier siden hørte jeg redaktør Arthur Berg besvare spørsmålet. Han sa: Jødehatet er av vesen og natur Gudshat. Jødehatet er hat rettet mot Gud.
Det fins skriftbevis for den tesen. Man kan studere spørsmålet ved å lese Ester 3:8f ; Matt 13,28 og Åp 12,13+17. Gud har en metafysisk fiende med en egen metafysisk hær. Han hater Gud. Derfor hater han også Guds folk, Israel. Og av samme grunn hater han også Guds hedningekristne folk, den troende kristne kirke.
I vår tid sier både jødisk sionisme og kristen sionisme på ett hovedpunkt akkurat det samme: Det historisk sett mest effektive virkemiddelet mot globalt jødehat er å opprette en egen jødisk stat: Israel. Men den staten må være så politisk og militært sterk at den til enhver tid greier å nedkjempe jødehat som har kapret seg truende militærmakt. Slik som Hamas i Gasa og Hisbollah i Libanon. Og slik som ayatollaregimet i Iran.