Artikkel nr 11 fra blad nr 6-2001
Emne: Bibelstudieserie
En vandring gjennom brevet til Filemon - del 1
Av Göran Holmgren.

Vil du være med på en vandring? En bibelvandring? La oss slå følge gjennom en av de bøkene i Det nye testamente som får minst oppmerksomhet.

Det er dessverre mange som ikke har oppdaget dette brevet. Det er synd, for det er mye åndelig rikdom å finne her. Jeg håper at vi nå sammen – under ledelse av Den Hellige Ånd – kan ta en sakte vandring gjennom Paulus’ brev til Filemon. Les i ro og mak – under bønn og ettertanke.

Hvordan ville du reagere dersom du møter en som har stjålet, rømt hjemmefra, havnet i ”uføre” og kanskje forsøkt å ta sitt eget liv? Ville du tenke: Så synd på den stakkaren! – og så ikke bry deg mer om ham?

Det er lett for oss å tenke om mennesker som lever på livets skyggeside, at de har det vanskelig. Men ser vi noe håp for dem? Forstår vi at Gud vil noe stort med hvert menneskes liv? Han som har skapt alle mennesker, vil frelse alle. Jesus er den som hjelper dem som mislykkes. Han er synderes venn og frelser – ikke bare i teorien, men også i praksis!

Paulus’ brev til Filemon er merkelig. Det er det korteste av alle hans brev i Det nye testamente. Brevet er adressert til en privatperson, eller til en familie, sammen med deres nære trossøsken, som pleide å samles der i huset. Selv om det ser ut som et privatbrev, er det i aller høyeste grad et budskap til oss.

Brevet handler om en slave som hette Onesimus. Han hadde tydeligvis stjålet og rømt fra sin herre Filemon i Kolossæ. På forskjellige veier kom han til Rom, og kom i kontakt med Paulus, som satt i fangenskap der. Paulus tar seg av Onesimus. Han forkynner evangeliet om Jesus til ham. Og Onesimus hørte seg frelst. Troen kommer av forkynnelsen (Rom 10,17).

Siden ble Onesimus sendt tilbake til Filemon. Han fikk med seg et anbefalingsbrev fra Paulus. Det er det vi har i Bibelen som brevet til Filemon.

Innledningshilsen

”Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus; og til menigheten i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!” (v 1-3)

Når vi i våre dager skriver brev, er det vanlig at vi begynner med navnet på den det er til, og avslutter med den som sender det – vi skriver under med vårt eget navn. I antikkens tid gjorde man det motsatt! Paulus følger denne skikken, og begynner med å presentere avsenderen, og nevner så adressaten – mottakeren.

Avsendere

Avsender av brevet er Paulus sammen med Timoteus. Det er Paulus som fører pennen, som det heter i vers 19: ”Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd”. Den presentasjonen som Paulus gir av seg selv, er verd å merke seg. Han kaller seg ”Kristi Jesu fange”. Apostelen var fange i dobbel betydning:

a) Paulus var fange i indre betydning. Han var fanget av Kristus Jesus. Hans møte med Jesus hadde vært så sterkt at han for alltid var ”merket” av ham. Han var grepet av Kristus. Hvordan er det med ditt og mitt forhold til Jesus? Merker våre omgivelser noe av Jesus i våre liv? I Fil 3,12 sier Paulus at han er ”grepet av Kristus Jesus”.
Vi kan i denne sammenheng minne om profeten Jeremias’ bekjennelse. ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg og fikk overhånd” (Jer 20,7). Når Herren får gripe oss, slik at vi blir fanget av ham, er vi lykkelige. For Gud er god. Han er en god Herre å tilhøre og tjene.

b) Paulus var fange i ytre betydning. Apostelen hadde sittet i fengsel i to år i Cesarea. Siden han anket sin sak inn for keiseren, ble han sendt av landshøvdingen Feliks for å bli stilt for keiserens domstol. Der drøyde det to år før saken ble avgjort. I mellomtiden opplevde han sitt første fangenskap i Rom. Han hadde en viss frihet. I Apg 28,30-31 leser vi: ”To hele år ble Paulus i det herberge han hadde leid, og han tok imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.”

Samtidig var han i virkeligheten fange, med lenker på armen bundet til den soldaten som hele tiden bevoktet ham. Han ”fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham” (Apg 28,16). I Kol 4,18 minner han vennene om situasjonen i fangenskapet med ordene : "Kom i hu mine lenker!”

Det må ha vært en merkelig situasjon. I fangenskapet tar Paulus imot besøk. På tross av sine lenker fortsetter han sin kristne virksomhet. Foruten alle dem som kom på besøk, kan man jo tenke på hva alle disse soldatene som bevoktet ham, fikk høre av preken, bønn og sang. Hvor mange som ble vunnet for Guds rike i løpet av denne tiden, skal evigheten vise. La oss ikke glemme at vi er kalt til å tjene Gud under alle slags omstendigheter. Jeg tenker for eksempel på hvordan etiopiske kristne i forfølgelsestider havnet i fengsel for sin tros skyld, og der frimodig vitnet om Jesus. Ja, iblant har det vært rene vekkelsesmøter i fengslet, og mange har kommet til tro. Andre har under slike forhold blitt styrket i sin tro. Gud er mektig til å vende også slike situasjoner til noe godt. Paulus opplevde det. Han sier i Fil 1,12-14: ”Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til framgang for evangeliet. Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. Og på grunn av min lenker er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt”.

En i den lange rekken av besøkende som Paulus tok imot under sitt fangenskap, var Onesimus. Med ham hendte det noe stort – et under. Paulus får være Guds redskap til å føre ham til troen (se Filem 10). Likeså kom Timoteus på besøk i blant. Og han blir medforfatter av brevet til Filemon.

Mottakere

Brevet til Filemon har egentlig fire adressater:

1) Filemon, som blir kalt venn og medarbeider. Han bodde etter alt å dømme i Kolossæ, og var antagelig en av lederne i den kristne forsamlingen der. Vi kan ane at han var en rik mann. Han hadde i alle fall et så stort hus at de kristne kunne samles der. Det tales jo om ”menigheten i ditt hus”. Mellom Paulus og Filemon hersket det beste vennskap. Vi skjønner av vers 19 at Paulus hadde fått være Guds redskap da Filemon ble en kristen.

2) Appia kan neppe være noen annen enn Filemons hustru. Hun var en troende kvinne – ”søster” – som sikkert deltok aktivt i den kristne virksomheten, samtidig som hun tok vare på gjøremålene i hjemmet.

3) Arkippus var sannsynligvis deres sønn. Han ville også tjene Herren. Og han var virkelig villig til å satse – til å stride for evangeliet. Han kalles her for ”vår medstrider”. Ja, alle som vil stå i evangeliets tjeneste, må regne med på forskjellige måter å delta i kampen for ”den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige” (Jud 3). Og det gjelder å ikke bli trett i den kampen. Når motstanden blir intens og striden hard, er det lett å gi opp. Den faren fantes også for Arkippus. Derfor får han denne formaningen i Kol 4,17: ”Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den!” Det er en formaning som stadig er aktuell for hver enkelt kristen!

4) Menigheten i ditt hus. De første kristne hadde ikke egne møtelokaler. De samlet seg i forskjellige hjem. Dette er tankevekkende. Selv om det i vår tid finnes fine kirker og bedehus, er det uvurderlig viktig med gjestfrie kristne hjem. Velsignet er alle hjem som er åpne for Jesus og hans venner. Der kan bibelstudiegrupper, bønnegrupper og husmenigheter samles. De kristne hjemmene kan også fungere som misjonsstasjoner utad, når ikke-kristne naboer og venner blir innbudt til bibelundervisning og samtale. Og la oss ikke glemme muligheten til aktiv evangelisering blant barn og unge i våre egne hjem.

Jeg tror at det å samles i private hjem blir mer og mer aktuelt i de siste tiders kristenhet. Visst skal vi takke Gud for ulike møtelokaler. Men samtidig ser det ut til at det Jesus sier til disiplene i Joh 16,2, gjentar seg i endens tid. Han sier: ”De skal utstøte dere av synagogene…” Jesu sanne disipler, som holder fast ved hele Bibelen som Guds ord, blir mer og mer trengt bort fra de ”offisielle” kristne sammenhenger. Dette gjelder ikke bare i statskirken. Man aner samme utvikling i andre samfunn. I denne situasjonen blir det om å gjøre for ”hjemløse” kristne å samles i private hjem. Uttrykket ”menigheten i ditt hus” har kanskje større aktualitet enn vi aner.

Det er godt at vi ikke er bundet av å måtte samles i kirkelige lokaler med alter, kirkeorgel og vakre kunstverk. Herren har lovet å være med og velsigne der man samles i hans navn. ”På hvert sted hvor jeg lar mitt navn minnes, skal jeg komme til deg og velsigne deg” (2 Mos 20,24). Og det er heller ikke avgjørende at det er mange som samles. ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” (Matt 18,20).

Hilsenen

”Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!” (v 3)

Dette er en hilsen som Paulus ofte bruker (se f.eks. 1 Kor 1,3; Gal 1,3; Ef 1,2). Vi kan ønske hverandre mye godt. Det er naturlig at vi ønsker at venner skal være friske, og ha del i jordiske goder. Men ikke noe hilsningsønske er større enn når vi ønsker hverandre nåde og fred.

I begrepet nåde rommes hele Jesu frelsesverk – det som redder et menneske fra helvete til himmelen. Uttrykket nåde innebærer opprinnelig at Gud elsker oss uten at vi har fortjent det. Han kjærlighet gir oss alt vi behøver, uten vederlag – for Jesu skyld.

Fred betegner at forholdet til Gud er gjenopprettet. Det er en himmelsk harmoni. Og denne freden er så stor at vi egentlig ikke kan fatte den. Den er ”Guds fred, som overgår all forstand” (Fil 4,7). Selv om ingen fullt ut kan forstå Guds fred, er den virkelig – og ingen innbilning. Den er en frukt av nåden i Kristus. Men den gir også en fornyet forbindelse med Kristus. Apostelen sier at den sanne fred skal ”bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” (Fil 4,7).

Etter det sterke hilsningsønsket om nåde og fred kommer så et stort takkeemne og et viktig bønneemne.

(Overs. G.R.)

(Forts. i neste nummer)