| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Vi har i de forrige artiklene gitt en kort oversikt over religionen islam. Her skal vi rette et kritisk søkelys på islam i lys av den kristen tro. Vi skal særlig trekke frem og vurdere det bildet som Koranen gir av Jesus Kristus. Og vi skal prøve å gi et svar på hvorfor ytterliggående muslimer viser et så sterkt hat mot kristne og jøder. Først skal vi helt kort vise de viktigste forskjellene på kristendommen og islam ut fra de punktene i islamsk tro og etikk som vi be- skrev i den første artikkelen .
Den evangelisk-lutherske tro skjelner nøye mellom det verdslige og det åndelige regimentet. Det finnes altså to riker som skal respektere hverandre i et land med en kristen kirke. Det verdslige regimentet (staten) skal styres av en lovlig og rettferdig øvrighet. Staten skal gi lover for å sikrer et fredelig, trygt og rettferdig samfunn og dømme onde mennesker som bryter landets lover. Staten skal respektere det åndelige regimentet (kirken) og gi sine innbyggere religionsfrihet. Staten skal ikke styre over kirken og diktere hva den skal mene og tro. Kirken skal på sin side konsentrere seg om den oppgaven som Gud har pålagt den, nemlig å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Kirken skal vokte seg for å diktere hva politikerne skal mene i ulike spørsmål, og skal ikke stille opp lover for staten. Dersom staten vedtar lover som krenker Guds Ord og vilje, skal kirken si i fra, men kirken skal ikke herske over staten. Det vi føre til åndelige tvang og det er fremmed for den kristne tro.
Denne skjelningen mellom religion og politikk, finnes ikke i islam. En følge av det bli diktatur og mangel på religionsfrihet. Diktaturet er da også den vanli ge styreform i muslimske land. I land med en overveiende muslimsk befolkning har mange religiøse minoriteter det vanskelig, men dette variere mye fra land til land. I f.eks Saudi-Arabia er det svært vanskelig for kristne å utøve sin tro. Og flere kristne fremmedarbeidere er blitt dømt til døden, men reddet etter internasjonalt press. Helt fra Muhammeds tid har religiøse minoriteter oppnådd status som beskyttet (såkalt dhimmis) i muslimske land. Denne statusen har sikret dem en viss religionsfrihet, med rett til å utøve sin tro og følge sin tros familierett. Men denne statusen gir ikke rett til å drive misjon overfor muslimer. Dersom en kristen prøver å omvende muslimer til den kristen tro, setter han sitt eget liv i fare. Og dersom en muslim lar seg omvende til kristendommen (eller en annen religion), kan han dømmes til døden for frafall. En frafallen er etter muslimsk tankegang sikker på å havne i helvetet.
Historien viser at dhiminiene har blitt gjort til mindreverdige og annenrangs borgere i muslimske stater og beskyttelsesstatusen har flere ganger vært fullstendig verdiløs.
Det fatale med en-rike-læren i islam er at den legitimerer undertrykkelse og forfølgelse av de mennesker som ikke er muslimer. Det er de mange religiøse konfliktene i verden i dag der muslimer er innblandet, levende bevis på.
Det er blitt mye drøftet om (Allah) og Bibelens Gud (JHV H) er den samme. Diskusjonen har for en del dreid seg om Allahs egennavn. Siden Allah betyr Gud på arabisk og navnet har språklig slektskap med det hebraiske El eller Elohim, er det blitt hevdet at det er den samme Gud vi møter i Koranen og Bibelen, Men om vi bruker navnet Allah eller Gud på Koranens Gud, er uvesentlig. Spørsmålet er om det en den sarnme åndspersonlige makt som står bak kristendommen og islam.
Bibelen viser klart at muslimenes Allah og den kristne Gud er vesensforskjellige. Vi kan bare spørre om Allah er Jesu Kristi Far. Det svarer Koranen klart på ved å awise at Gud kan ha noen sønn (Sure 9,30). Bibelen viser derimot at det ikke finnes en annen Gud enn Han som har en enbåren sønn som er født av ham fra evighet av (Joh 1:1; 34, Gal 4:4, Ef 1:3, Kol 1:15-18 og mange andre steder). Forholdet mellom Faderen og Sønnen er meget nært i følge Bibelen. Faderen og Sønnen blir satt på lik linje i ære og makt. ”For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke F aderen, som har sendt ham.(Joh 5;22-23) Dette forholdet fornekter Koranen.
Guds Ord viser at Gud er en nådig Gud som forlater oss våre synder for Jesu skyld. Gud er hellig, slik at all synd må først sones før den kan bli tilgitt. På korset på Golgata gav Jesus Kristus seg for våre synders skyld for å kjøpe oss fri fra syndeskylden. Islam avviser at en nådig Gud krever soning for syndene. Allah tilgir nemlig uten soning. Dette punktet viser også den avgrunnsstore forskjellen på islam og kristendom. Den muslimske tankegangen er typisk menneskelig: En nådig Gud dannet etter menneskets eget falne bilde.
En muslim kan aldri være sikker på om Allah vil være ham nådig på dommens dag. Frelsesvisshet er ukjent i islam. Dette til tross for den mengde av ”positive” navn som Allah har i Koranen. I den kristne tro er frelsesvissheten en sann åndelig erfaring virket av Den Hellige Ånd i den som tror på Jesus (Rom 8:15). Som kristen kan jeg vite med full visshet at jeg hører Jesus til og vil bli frelst inn i Guds evige rike. Av de mange skriftordene om dette kan vi nevne 1 Joh 3:14: Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.
Bibelen åpenbarer Gud som treening. Han er på samme tid en og tre. Gud er et vesen med tre personer; Faderen, Sønnen og Ånden. Koranen awiser dette på det sterkeste. Musli- mene ser på treenighetslæren som en dyrkelse av flere guder. Muharnmed har i tillegg til å avvise treenighetslæren også misforstått den. I Koranen står det at de tre personene i treenigheten er Faderen, Sønnen og Jomfru Maria! Koranen har en rekke lignende feil av denne kategorien.
Hvem er så Allah? I førislamsk arabisk religion fantes Allah som en av de 630 gudene som araberne dyrket. Allah var måneguden, og han hadde tre døtre. Symbolet for islam med den røde halvmånen henspiller nettopp på dette.
Allah og de andre arabiske gudene hadde tilhold i Kabaen i Mekka. Kabaen er en firkantet bygning som er reist i sentrum av byen. I det ene hjørnet av den er det murt inn en svart himmelfallen stein. Da Muhammed startet sin religiøse virksomhet, grep han tilbake til disse trekkene i gammel arabisk religion og satte dem inn i en ny ramme.
Bibelen sier at bak de mange falske religioner i verden, står det demoniske makter. I 1 Korinterbrev kapitel 10 advarer apostelen Paulus de troende mot avgudsdyrkelse. Når hedningene ofrer til sine guder, ofrer de til onde ånder (1 Kor 10:20). Bak islam står det altså en sterk satanisk åndsmakt. Arvid Bentzen har uttalt at Allah er en ond ånd som bor i Kaba'en i Mekka. Dette er sant. Det er Satan, den gamle slange og løgner som binder muslimene til seg i et fryktens jerngrep.
Dette forklarer den sentrale plassen som hatet har i denne religionen, selv om det finnes mange steder i Koranen som sier at Allah er nådig, barmhjertig, tilgivende osv. Koranen har ingen direkte bud om å elske Allah, men indirekte blir det nevnt. I sure 3,29 står det ”Om dere elsker Allah, så følg meg(=profeten Muhammed). Allah vil elske dere og tilgi syndene deres . Allah er tilgivende og barmhjertig." Bibelen derimot taler svært mye om Guds kjærlighet til menneskene og de troendes kjærlighet til ham, nestekjærlighet og at mannen skal elske sin hustru som seg selv. Bibelen inneholder det store dobbelte kjærlighetsbudet om å elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv (Matt 22:37- 40). Et lignende bud finner du ikke i Koranen.
Til gjengjeld finner du 123 bud om å sloss og drepe for Allah! Dersom en hvilken som helst muslim har en sak som er rettferdig, kan han drepe for den etter Koranens ordlyd (Sure 6: 152). Bibelen sier at tyven (Satan) bare er kommet for å stjel, myrde og ødelegge (Joh 10;10a). Å påstå at Allah i Koranen og Gud Herren i Bibelen er samme Gud, er en ren løgn et ter det som er anført ovenfor
For den alminnelige muslim består religionen i å praktisere de fem søylene. Å be, bekjenne trosbekjennelsen, faste, gi velferdsbidrag og å reise til Mekka om man har råd, skal gjøres i ubetinget lydighet mot Allah. Den som gjør sin plikt mot Allah, kan ha håp på dommens dag, om Allah vil. Kravene i religionen er lagt opp slik at den ikke skal være over evne.
Praktiseringen av de fem søylene og begrunnelsen for dem, viser klart at islam er en klassisk lovreligion. Mennesket skal gjøre så godt det kan, og så kan kanskje Allah frelse vedkommende. Troens liv for en muslim bygger på en av de synder som Bibelen dømmer aller sterkest, nemlig gjemingsrettferdighet. Bibelen forkynner derimot det glade budskapet om syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Et trøstefullt budskap for alle fortapte syndere som vil la seg frelse ved troen alene, på Kristus alene. Et liv i lydighet mot Gud konnner som en frukt av at den troende har latt seg frelse av nåde. Den kristne tro stiller ikke opp noen spesiell øvelser som skal gjennomføres for å ha håp om frelse og evig liv. Den muslim som tar sin tro på alvor, føres inn i et liv i åndelig trelldom. Og toppen på tragedien for en muslim er at han selv ikke da med all sin hengivenhet til Allah, kan være sikker på om Allah frelser ham på dommens dag.
Vi beskrev kort islams syv trosartikler i vår første artikkel. Disse var Allahs enhet, Allahs engler, Allahs bøker, Allahs profeter, dommens dag, forutbestemmelsen og livet etter døden. Disse artiklene viser at det er en rekke sammenfallende punkter mellom islam, jødedom og kristendom, men også klare forskjeller. Vi kan si at Muhammeds lære bygger på både jødedom, kristendom, tradisjonell arabisk folkereligion og egne åpenbaringer.
Læren om Allahs enhet gir en rekke likhetspunkter med Skriftens lære om Gud. Allah har skap alt, er evig og atskilt fra sitt skaperverk. Forskjellen har vi berørt ovenfor i avsnittet Hvem er Allah?
Koranen lærer at mennesket var det ypperste av Allahs skaperverk og at det ble skapt av blod. Bibelen sier at Gud skapte mennesket (Adam) av intet ved sitt ord, i sitt bilde (1 Mos 1:26- 27). Kvinnen ble formet av et av mannens ribbben. Koranen lærer at mennesket spiste av det forbudte treet og ble drevet ut av hagen, men hevder at mennesket var godt både før og etter fallet, men svakt. Her finner vi en klar forskjell til Bibelens lære. Bibelen sier at mennesket var godt og syndfritt før fallet, men at ulydigheten mot Guds Ord førte synden og døden inn i menneskeslekten. I sammenligning med kristendommen har islam en mye mer optimistisk syn på mennesket. Fallet hadde ikke store konsekvenser for mennesket. Dette viser igjen hvordan islam er utformet etter en tankegang som gir mennesket selv ære.
Når det gjelder islams lære om englene finner vi en rekke spesielle engler omtalt. Av disse nevner Bibelen, Gabriel og Mikael, men de har en annen funksjon i Bibelen en i Koranen. I islam bringer Gabriel Allahs bøker til verden via profetene. I Bibelen leser vi at Gabriel blir utsendt fra Gud ved vikti ge hendelser i frelseshistorien. Det er Gabriel som gir Maria beskjed om at hun skal føde verdens frelser til verden. Mikael regnes som oppsynsengelen i engleverden i islam. mens Bibelen viser at Mikael er den englefyrsten som i særlig grad kjemper mot Satan og hans åndehaer (Dan 10:13; Jua 9; Åpb 12:7).
Dødsengler og protokollengler som beskrevet i Koranen, omtales ikke Bibelen. Derimot sier Bibelen at en hver kristen har en eller flere skytsengler (beskyttelsesengler) som følger vedkommende (Matt 18:10, Hebr 1:14).
Det sataniske syndefall er i Koranen beskrevet som en ulydighetshandling fra engelen Iblis sin side. Iblis nektet å falle ned for mennesket og ble derved til den onde. Bibelen gir ikke så mange opplysninger om djevelens opprinnelse, men det antydninger som finnes viser at Satan må ha vært en høy englefyrste som satte seg opp mot Gud og Guds Sønn (Jes 14,1-21; Jud 6).
Når det gjelder Allahs bøker, hevder islam at det endegyldige budskapet fra Allah er gitt i Koranen. Rett nok anerkjenner Koranen til en viss grad Bibelen, men sier at den inneholder feil. I Koranen er det selve boken som er Allahs åpenbaring til verden. I den kristne tro er Bibelen gitt fra Gud i sin helhet og er en åpenbaring fra ham. Bibelen vitner igjen om den store åpenbaringen fra Gud, nemlig at Gud sendte sin Sønn inn i verden. Vi kan si at Koranen har den plass i islam som Jesus har i den kristne tro.
Muslimenes vurdering av Bibelen må vi bare avvise. Bibelen er inspirert av Den Hellige And og er det ufeilbarlige Guds Ord, gitt oss av Gud selv gjennom profeter og apostler. Fra kristent hold er det lett å påpeke de mange åpenbare feil og forfalskninger av den kristne tro som finnes i Koranen. Den representerer slett ikke noe ufeilbarlig budskap fra Allah, men løgn fra Satan selv.
Profetene i islam har en meget lik rolle som profetene i Bibelen har. Profetene er i begge religioner de som mottar budskap fra Gud, og som skal forkynne det for folket. Men den kristne tro kan ikke godta at Muhammed er Guds profet. Fra kristent hold må han avvises som en falsk forfører. Det gjør ikke Koranen særlig troverdig når dens budskap stammer utelukkende fra en person. Helt annerledes er den med Bibelen. Gud har brukt en lang rekke profeter og apostler til å formidle sitt budskap til verden.
I både i islam og kristendom læres det om en dommedag. I islam fungerer dommens dag som en sterk trussel overfor den enkelte muslim. Tanken på dommedag skal få han til å leve i samsvar med Allahs vilje. Læren om dommedag viser i en kort sum den frykt og trelldom som en muslim ligger under for. I den kristne tro er det ikke tanken på Guds dom som skal drive en kristen til et hellig liv, men takknemligheten over at man er tilgitt all synd for Jesu skyld. Det er nemlig Guds nåde som skal opptukte en kristen til å fly synden og leve et hellig liv i denne verden (Tit 2:11). Den kristne tro fører freIsesvisshet, frihet og glede i Den Hellige Ånd med seg, mens islam leder et menneske inn i hat, åndelig trelldom og uvisshet.
I islam er Allah allvirksom på den måten at han dypest sett skaper alt som skjer. Det gjelder også det onde. Slik er det ikke i den kristne tro. Det onde som skjer, tillater riktig nok Gud, men han skaper det ikke. Mennesket alene skaper det onde, fristet av sitt kjød, andre mennesker eller av Djevelen. Både kristendom og islam lærer to evige utganger på livet. Skildringene av både Paradishagen og helvetet i islam, er såre menneskelige og banale, og kan ikke sammenlignes med Bibelens alvorlige skildring av fortapelsen og skjønne beskrivelse av det evige livet hos Gud.
Vi har sett på er rekke forskjeller mellom islam og kristendom. Disse to største verdensreligionene står egentlig like langt fra hverandre som lyset fra mørket, sannheten fra løgnen. Dette kommer helt tydelig fram i det synet islam har på Jesus Kristus og hans frelsesverk på Golgata. Det er i synet på ham de største og klareste skiller går. Jesus er omtalt i 14 av Koranens surer, og i alt 90 vers refererer til eller handler om Jesus.
Hvilket bilde gir Koranen av Jesus? Vi vil først trekke frem det som er likt i Koranen og Bibelen. Begge lærer at Jesus ble født av jomfru Maria og at han var ren og syndfri. Jesus ble kalt og var Guds Ord, og han var et helt og fullt menneske som hadde Den Hellige Ånd. Videre var Jesus den lovete Messias og et tegn fra Gud. Jesus gjorde tegn og under, var en profet og vekket opp døde. Jesus var en apostel til jødene og stadfestet og oppfylte Moseloven. De som trodde på Jesus, ble kalt nasareere.
Vi finner altså en rekke lik heter, men forskjellene er svært store og alvorlige!
Koranen fornekter at Jesus døde på korset. Jesus var ingen forsoner, og heller ingen mellommann mellom Gud og mennesker.
Jesus er heller ikke Gud lik og Guds Sønn, siden Koranen hevder at Allah ikke har noen sønner. Treenighetslæren, som er meget sentral i Bibelen, fornektes.
Jesus var en ånd fra Gud, som på dommens dag vil fordømme de kristne på grunn av at de har guddommeliggjort ham.
Sure 4 i Koranen som omtaler Jesu frelsesverk på Golgata. Suren fremstiller Jesu korsfestelse på en løgnaktig og forvirrende måte. Vi siterer de aktuelle versene fra den i sin helhet: Sure 4,155-157:
- for deres vantro, og for de sa om Maria, - en svær bakvaskelse - , og fordi de hevder
Se, vi har drept Messias, Jesus Marias Sønn, Allahs sendebud! Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenig med ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Allah har tatt ham til Seg. Allah er mektig, - vis.
- Alle blant skriftfolkene skal tro på ham før enden. På Dommens dag vil han være vitne overfor dem. (Understrekningen er satt inn av undertegnede)
Dette avsnittet er blitt tolket ulikt, men den muslimske tradisjonen har en klar formening av disse versene. Den sier at Jesus ble ikke korsfestet. Det ville nemlig ha vært vanærende for Allah om hans utsending hadde lidd en slik grusom skjebne. Det var en annen person som ble korsfestet i stedet for Jesus.
Denne fortolkningen stemmer svært godt med Koranens faktiske ordlyd, og disse tre versene fra sure 4 viser med all tydelighet en grunnleggende forskjell på islam og kristendom. Koranen omtolker og fornekter Kristi død på korset. Koranen avviser selve Kristi forsoning verk. Den kristne tro rammes i sitt sentrum.
Til tross for det, mener mange muslimer at de ærer Jesus mer enn de kristne. Det er en av grunnene til at noen av dem ikke kjenner seg tiltrukket av kristendommen. Den store feilen er at de ærer en falsk Messias som er ukjent for Bibelen.
I Bibelen er ekteskapet en frivillig sak og ikke en plikt som i islam. Forutsetningen for ekteskap er frivillighet og gjensidig kjærlighet mellom mann og kvinne. Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er fremmed for kristen tanke og tro. Polygamiet er helt fremmed for nytestamentlig tankegang. En mann kan bare ha en hustru og de skal leve sammen i et offentlig kunngjort, forpliktende og livslangt samliv. Guds Ord understreker sterkt at ektemannen skal elske sin hustru slik som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Hustruen skal på sin side underordne seg sin mann i alle ting (Ef 5:22-33).
Bibelen er også mye mer restriktiv når det gjelder skilsmisse enn islam. Det er bare ved utroskap og når en uomvendt vil skille seg fra sin kristne ektefelle at Bibelen åpner for skilsmisse. I islam er det i praksis mannen som har alt å si i en skilsmisseprosess. I Bibelen er mann og kvinne satt på lik linje i en så alvorlig sak.
Islams lære om ekteskap og skilsmisse viser at islam er en typisk mannsreligion. Det kan vi ikke minst se i profeten Muhammeds eget liv. Han ”fikk” en egen åpenbaring fra Allah om at han kunne ta så mange hustuer han ville. Et trekk ved hans karakter som mildt sagt ikke er særlig tillitsvekkende.
Alle evangeliske kirkeri verden bygger sin tro og lære på Skriften alene. Ingen andre skriftlige eller muntlige kilder kan si hva som er kristen tro og lære enn Guds Ord. Verken bekjennelsesskrifter, skrifter fra kirkefedrene eller ulike former for tradisjoner har status på linje med Bibelen. Ingen andre kilder enn Bibelen alene kan stille opp læresetninger som skal tros og anerkjennes av de kristne.
En slik posisjon har ikke Koranen i islam. Koranen kan egentlig bare forståes i lys av hvordan Muhammed tolket den. Kilden til å vite hvordan Muhammed fortolket den, finnes i Hadith-litteraturen. Hadith får derfor en svært sentral plass hos muslimene. I praksis bygger muslimene (særlig sunna-muslimene) sin tro og lære på to kilder, nemlig Koranen og Hadith. Begge disse kildene har sitt opphav i profeten Muhammed. Hele islams troverdighet står og faller dypest sett med hvem Muhammed var og hvem han var profet for.
Det spørsmålet må svares med et ubetinget ja. Islamsk fundamentalisme representere en av de mest militante, intolerante og brutale bevegelser i verden i dag. I en rekke deler av verden blir kristne hardt forfulgt og undertrykket av muslimer. Etter islam lære er det legitimt å bruke vold for å utbre religionen, og det gjøres i sterk grad i land som Sudan, Nigeria, Filippinene og mange andre steder.
Etter muslimsk tankegang er det å være en vantro mot Allah et hån mot ham. Allah har skapt alt og alle og har følgelig rett på alle menneskers tro og hengivenhet. Fundamentalistiske muslimer vil også at islams hellige lov, kalt sharia, skal følges i alle land hvor muslimene er i flertall. Dersom mennesker med en annen tro i disse landene protesterer mot dette, er vold, krig og forfølgelse et faktum. Islam er en aggressiv og brutal religion i sitt vesen. Det er ikke uten grunn at den er kalt for sverdets religion. En vikti g grunn til at kristne forfølges, er at de kristne ofte holder meget fast ved sin tro og ikke godtar muslimsk dominans og religiøs intoleranse.
Muslimers hat mot jødene, har en lang historie. Det fører for langt å gå inn på mye av det her. Allerede Muhammed opplevde spenninger mot jødene, og Koranen inneholder følgelig en rekke anklagende ord mot dem. Jødene er et lumsk folk, som fortjener straff og død.
Dersom vi skal konsentrere oss om krisen i Midtøsten, er kjernen i den opprettelsen av staten Israel. Problemet med landet Israel er at det i hele tatt eksisterer. Israel skal være Allahs land etter den arabiske mentaliteten. Jødeland var under tyrkemes herrevelde underlagt islam, og slik skal det være fremdeles. Israel er det eneste ikke-muslimske området i hele Midtøsten og Nord-Afrika, og utgjør bare 0,2 % av det totale landområdet. Med disse 2 promiller er 2 for mye, når Israel egentlig skal være Allahs land.
Ut fra Bibelen er det liten tvil om at kampen om Israels land, har med selve endetidsdramaet å gjøre. Rom 11 sier at hele Israel skal blir frelst. Det at Israel blir frelst, skal føre til de vidunderligste følgene for hele verden. En forutsetning for at Israel skal bli frelst, er at folket på nytt er samlet i sitt hjemland. Når folket er samlet i landet, vil løftene i Guds ord bli oppfylte. Satan, som står Gud og alle mennesker imot, vil prøve å hindre oppfyllelsen av løftene. Det gjør han ved å egge opp særlig den arabiske verden mot Israel. Israel må utraderes fra kartet. Men han vil ikke lykkes. Guds Ord står fast. Så lenge striden i Midtøsten dypest sett er en åndelig strid mellom denne verdens fyrste og Jakobs veldige, kan vi ikke forvente noen politisk løsning på konflikten. En endelig fredsløsning vil komme når Fredsfyrsten selv, Jesus Kristus setter sine føtter på Oljeberget og frelser Israel.