Det kan noen ganger være til hjelp å sammenfatte de mest typiske trekk i ulike grunnsyn når det gjelder å forstå Bibelen, og sammenligne dem med hverandre. 

I denne artikkelen skal vi se litt på forskjellige måter å forstå endetidsprofetiene på. Det har samtidig nær sammenheng med forståelsen av frelseshistorien. 

Når det gjelder dette spørsmålet, kan vi samle oppfatningene i fire hovedtyper. Selvsagt vil det være detaljer som det finnes delte meninger om innenfor hver hovedtype, og det kan forekomme "glidende" overganger mellom dem. Men jeg tror en slik gjennomgang av typiske trekk kan være en hjelp til å tenke igjennom hva som er viktig å vektlegge. 

De fire grunnsynene betegnes ofte ut fra deres forståelse av det såkalte "tusenårsriket", som med et fremmedord kalles millenium. (Ordet kommer av det latinske ordet "mille" = tusen). Vanlige betegnelser for grunnsynene er:

· Postmillennialisme – det syn at vår tids historiske utvikling i bunn og grunn er positiv, og munner ut i fredsriket. "Post" er en latinsk preposisjon som betyr "etter", og brukes for å betegne at Jesu gjenkomst kommer etter tusenårsriket. 

· Amillennialisme – det syn at tusenårsriket ikke er en framtidig periode, men heller er symbolsk å forstå. Forstavelsen "a" betyr "uten" eller "ikke". 

· Historisk premillennialisme – at Jesu gjenkomst etterfølges av et tusenårig fredsrike på jorden. Den latinske preposisjonen "pre" betyr "før" eller "foran", altså at Jesu gjenkomst skjer før tusenårsriket. Betegnelsen "historisk" brukes blant annet for å skjelne dette grunnsynet fra det neste, som også ofte kalles premillennialisme.

· Dispensasjonalisme – også kalt "premillennialisme". Men den siste betegnelsen kan virke forvirrende, siden det da er lett å blande sammen dette synet med det foregående. Som vi skal se, er det tale om totalt ulike grunnsyn, så ordet "dispensasjonalisme" bør foretrekkes (eller "dispensasjonal-istisk premillennialisme"). Betegnelsen kommer av fremmedordet "dispensasjon", som her brukes i betydningen "epoke", "tidshusholdning" (fra engelsk språkbruk), og grunnsynet går ut på at Gud handler på helt forskjellig måte med mennesker i ulike tidsepoker. I endetidssammenheng er det læren om at menigheten skal rykkes bort før den store trengsel, som vel er mest kjent. 

Postmillennialisme – jorden står foran en lys framtid 

I evangeliske kretser er dette i våre dager et nokså uvanlig grunnsyn. Men vi bør være klar over at da evangelisk misjon vokste fram i det nittende århundret, var dette synet svært vanlig. En hadde stor tro på evangeliets kraft til å forvandle mennesker – ikke bare åndelig og moralsk, men også samfunnsmessig. Evangeliets kraft skulle gjennomsyre samfunnsforholdene i hele verden, og når det var skjedd, skulle Kristi fredsrike oppstå. Et ord som ofte ble sitert i denne sammenheng, var Hab 2,14: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn" (jf. Jes 11,9). 

I historisk sammenheng er altså dette synet langt fra uvanlig. Og den vekt som det la på evangeliets kraft, skal vi ikke se smått på. 

Likevel er det vel ikke til å komme forbi at da den sterke optimisme som rådet på den tiden når det gjaldt den historiske utvikling, i det tyvende århundre på mange måter ble avløst av pessimisme, var det ikke så lett å fastholde dette grunnsynet. 

Men det avgjørende er likevel hvordan det stemmer med hva Bibelen sier. Og det er ikke så lett å forene det med det negative syn som Det nye testamente gjentatte ganger framhever når det gjelder utviklingen fram mot de siste tider (se for eksempel Matt 24; 2 Tim 4,1 flg). I postmillennialistisk syn må en tolke det slik at det er det først etter det tusenårige fredsriket at utviklingen skal bli slik at disse ordene oppfylles.

I tillegg til den evangeliske postmillennialisme finnes dette grunnsynet også i en liberal og en verdslig utgave, og disse er langt mer vanlige, også i våre dager. En form for verdslig postmillennialisme blir ofte underforstått i mange politiske sammenhenger, der en ikke sjelden setter opp utopiske målsetninger. 

I liberal teologi ble vel dette synet klarest definert i den amerikanske bevegelsen som kalles "Social Gospel". Her var det høy moral, sosial virksomhet og samfunnsreformer som ble ansett som midlet for å skape fredsriket. (Boka "I hans fotspor" av Charles M. Sheldon, med slagordet "Hva ville Jesus ha gjort?", er et typisk eksempel på denne tankegangen, i dette tilfellet med vekt på personlig moral og individuell handlemåte.) 

Med god grunn kan det hevdes at en form for utopisk millennialisme ligger under det meste av økumeniske bestrebelser for å skape en enhetskirke, som en mener skal skape et mye bedre åndelig vitnesbyrd i verden. Til dette hører også påstanden om at kirken må uttale seg om alskens politiske spørsmål for å være "troverdig". Og det hender det blir sagt at kristne ikke må være så opptatt av himmelen og evigheten, men heller konsentrere seg om sitt ansvar i verden. 

Med slike synspunkter er en kommet langt bort fra hva Bibelen sier. Det kan godt hende at vi burde satt opp den liberale millennialisme som en egen tolkingstype. For det er en grunnleggende forskjell på slike tanker og vekten på evangeliets omskapende kraft. Men siden de fleste liberale synsmåter er lite opptatt av å innrette seg etter hva Bibelen virkelig sier, gjør vi bare oppmerksom på dette forholdet her.

Amillennialisme – evangeliets tid 

Denne retningen mener at det er galt å tale om et kommende tusenårsrike. En mener at det ikke stemmer med det som er den naturlige forståelsen av Bibelens historiske perspektiv, som taler om Jesu gjenkomst og dommen som avslutningen på vår tidsperiode. Skulle det da komme et fredsrike på tusen år, og Satan være i virksomhet igjen etter dette, blir det nødvendig å tale om at Kristus to ganger skal komme igjen som dommer. Det er ingen selvfølge at de gammeltestamentlige profetiene om fredsriket skal forståes om et såkalt tusenårsrike. En del av dem er billedlig tale om evangeliets framgang og Guds rikes utbredelse i verden (jf. Apg 15,14-18). Og Paulus’ ord om en stor vekkelsestid blant jødene (Rom 11,25-26) kan være noe som skal skje før Jesus kommer igjen. Andre profetier passer det bedre å forstå om det evige riket (dvs. at de oppfylles i det som Åp 21-22 omtaler). Det er det evige Guds rike, det himmelske Jerusalem, som vårt håp skal se fram mot, ikke et jordisk tusensårsrike. 

Betegnelsen "tusen år" brukt om en bestemt tidsperiode forekommer bare på ett sted i Bibelen, nemlig i Åpenbaringen kapittel 20 (hvor det står seks ganger i de sju første versene). Selv om det kan virke som om det tales om historiske begivenheter, bør en være forsiktig med å bygge en totalforståelse av Bibelen på ett enkelt skriftsted, som dessuten ikke er lett å tolke. Det er mye i Åpenbaringen som skal forståes symbolsk, ikke minst tallangivelsene. Og Bibelen taler om at de onde åndsmakter ble beseiret av Kristus på korset (Kol 2,15), så ordet om at Satan ble bundet, kan naturlig forståes om dette.

Amillennialismen vil derfor vanligvis oppfatte tusenårsriket som et symbolsk uttrykk for misjonens tid. For forkynnelsen av evangeliet til jordens ender, som foregår i den tid vi lever i, er en hovedsak i Guds verdensstyre (Matt 24,14). Bibelen taler om visse begivenheter som skal skje i de siste tider. Men vi skal ikke spekulere på detaljene i dette. Vårt store håp er at Han kommer igjen – Jesus Kristus, han som kom for å frelse oss, og skal komme igjen som Herre over alle ting. 

I den lutherske kirke har dette synet hatt en framtredende plass. Vår bekjennelse avviser "jødiske" spekulasjoner om et kommende verdslig rike (Conf.Aug. art. XVII). Om dette gjelder alle slags tanker om et framtidig fredsrike, eller bare de som spesifikt kan sies å innebære "jødiske læremeninger", er det delte meninger. 

De som ikke er overbevist om at ordene om "tusen år" i Åp 20 er symbolsk å forstå, slutter seg gjerne til et av de følgende grunnsyn. Det neste vi skal se på, den "historiske premillennialisme", har i bunn og grunn samme syn på frelseshistorien som amillennialismen, bortsett fra punktet om et historisk tusenårsrike. 

Historisk premillennialisme – det kommer et framtidig tusenårsrike, men vår tidsalder er ingen "parentes" i Guds verdensstyre 

Som motvekt mot dispensasjonalismen blir det i en del evangeliske kretser – ikke minst i Amerika – lagt vekt på det som kalles "historisk premillennialisme". Ordet "historisk" betegner at en mener det skal komme et historisk fredsrike som Kristus oppretter på jorden ved sin gjenkomst. Men en er samtidig svært kritisk overfor ulike spekulasjoner i forbindelse med bortrykkelsen, Antikrists rike og en fornyet jødedom i tusenårsriket, trekk som mange dispensasjonalister legger stor vekt på. 

En annen sak der det er grunnleggende forskjell på dette synet og dispensasjonalismen, gjelder forholdet mellom Israel og den kristne menighet. Den historiske premillennialisme legger vekt på den åndelige enhet mellom disse, at det i bunn og grunn er det samme åndelige Guds folk i den gamle og den nye pakt. Det som skiller dem, er tidsskillet før og etter Kristi komme, ikke at Gud handler med mennesker etter ulike prinsipper til forskjellige tider. Selv om den gamle pakt på mange måter var lovens tidsalder, frelsespedagogisk sett, var det likevel evangeliet, løftet om Guds uforskyldte frelse, som de troende i den gamle pakt satte sin lit til (jf. Rom 4; Gal 3). Det er de som tror på Kristus, enten de er jøder eller hedninger, som er de sanne Abrahams barn, åndelig sett. 

Derfor er det grunnleggende galt, som dispensasjonalister gjerne gjør, å tale om menighetens tid som en "parentes", og at det er gjenopprettelsen av et jødisk framtidsrike som er de gammeltestamentlige profetienes hovedtema. I historisk perspektiv har Gud – som Paulus taler om (Rom 11) – også en framtid for det etniske Israels folk, men det er den frelse Kristus brakte, som er Bibelens sentrum, og omvendelsen til ham må alltid være en hovedsak enten vi tenker på hedningemisjon eller på Israel. 

Dette, som er avgjørende forskjellig fra den måten dispensasjonalismen vanligvis forstår frelseshistorien på, er trekk som også amillennialister vil være enige i. Vi skal til sist summere opp det mest grunnleggende i det fjerde hovedsynet. 

Dispensasjonalisme – Gud handler med mennesker på ulike måter i forskjellige tidsepoker 

For mange er det nok lærepunktet om at de troende skal bortrykkes og unngå den store trengsel i endetiden, som gjør at de kjenner seg tiltrukket til denne tolkingsmetoden. Dessuten synes det som fortolkere med dette grunnsynet er i stand til å forklare mange uklare detaljer i de bibelske profetier bedre enn andre. 

Nå må det sies at synet på bortrykkelsen ikke nødvendigvis innebærer at en går god for de andre grunnleggende trekkene i dispensasjonalismen. Likevel er det i praksis et viktig punkt. Men det mest grunnleggende i denne fortolkingsmetoden er noe annet. 

Det viktigste er læren om "tidshusholdningene" ("dispensasjoner"), at det finnes ulike epoker i verdenshistorien, og at Gud lar ulike prinsipper gjelde for menneskenes forhold til ham i de ulike epoker. Derfor er det avgjørende at vi legger merke til hva som er sagt til mennesker til forskjellige tider, og ikke blander sammen ord som gjelder helt ulike sammenhenger. 

Bakgrunnen for betegnelsen finner vi blant annet i ord som Ef 1,10; 3,2. De som holder seg til denne retningen, bruker gjerne King James-oversettelsens uttrykk i 2 Tim 2,15: "… en som rettmessig deler ("divide") sannhetens ord". Dette forstås som belegg for at det er viktig å dele Bibelens ord opp slik at en ikke urettmessig anvender på seg selv ord som gjelder noen helt andre. – Men i virkeligheten er den rette forståelsen av ordet å «dele ut" (jf. norske oversettelser). Det greske ordet finner vi ellers i Bibelen bare brukt i Septuaginta i Ordspr 3,6; 11,5, der det er tale om å være på rett vei. Det er altså tale om å forkynne Ordet slik at mennesker ikke blir i tvil om hva den rette veien er – i motsetning til hva vranglærere gjør. 

Å tale om ulike perioder i frelseshistorien, og peke på ulike lærdommer fra dem, er ikke noe nytt. Det var vanlig fra oldkirkens tid, og vi finner det i Bibelen selv (se f.eks. Gal 3; Heb 3-4; 8-10). Også de andre endetidssynene kan tale om dette. Men det som skiller det dispensasjonalistiske systemet – som hadde sitt opphav for om lag 150 år siden i J.N.Darbys lære – fra andre, er den intense vektlegging av at de bibelske profetier og budskap må sorteres slik at det som gjelder bestemte grupper, ikke blir anvendt på andre.

I ytterste konsekvens fører det lett til at en taler om ulike prinsipper for frelse og samfunn med Gud, og spesielt om at jødene har fått et annet budskap fra Gud enn evangeliet som er gitt til hedningene. En kan tale om at Gud har to ulike folk i verden. Med tanke på endetiden vil en tale om en konkret oppfyllelse i tusenårsriket av en rekke profetier – som for eksempel at det jødiske tempel bokstavelig talt skal gjenreises i Jerusalem. Det kan hevdes at Jesu tale om Guds rike ikke gjelder hedningekristne, men jødene i endetiden, mens de hedningekristne har fått Paulus’ budskap om lov og evangelium å holde seg til.

For dem som er grepet av dette tolkingsmønsteret, synes det innlysende at dette er det rette skjemaet for å forstå Bibelens profetier. Men det er mange viktige steder i Bibelen som ikke er lette å forene med den dispensasjonalistiske læren. 

For det første er oppdelingen i ulike budskap unaturlig, og kommer i strid med ord som Rom 15,4: "Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss…" Det finnes ingen antydning i Det nye testamente om at Jesu budskap ikke skulle gjelde alle som tror på ham, eller at forholdet til Gud beror på ulike prinsipper til ulike tider. Det som skiller den gamle og den nye pakt, er det frelses-historiske – før og etter Frelserens komme. 

Det er rett at jødene har forrang i Guds handling med mennesker (Rom 1,16), og likeså at det er profetier som peker på at Gud fortsatt handler med dette folket i sitt verdensstyre (jf. Luk 21,24), men det er galt å si at Gud har to folk som har samfunn med ham på ulike prinsipper. De sanne Guds barn er ingen andre enn de – både av jøder og av hedninger – som tar imot løftet til Abraham, det vil si, er kommet inn i samfunn med Gud ved nåden i Jesus Kristus (Gal 3,6-14). Og når det gjelder endetidsprofetier, kommer den detaljerte forhåndskartlegging som dispensasjonalismen medfører, direkte i strid med hva Jesus pålegger sine disipler å legge vekt på (Matt 24,36; Apg 1,7). 

Konklusjon 

Jo mer jeg har studert på disse tingene, jo mer er det blitt klart for meg at det første og det fjerde av disse grunnsynene, postmillennialismen og dispensasjonalismen, må betegnes som ubibelske – det vil si, uholdbare ut fra hva Bibelen sier. Postmillennialismen kommer ikke til rette med det som Det nye testamente entydig synes å gi uttrykk for, nemlig at den tid vi lever i, skal utvikle seg slik at det blir stadig vanskeligere åndelige kår jo nærmere vi kommer Jesu gjenkomst. Dispensasjonalismen innebærer en oppstykking av den bibelske frelseshistorie som det ikke er grunnlag for, fører til at Kristi evangelium ikke alltid står i sentrum, og er opptatt av detaljerte endetidsspekulasjoner, noe som Jesus har advart mot. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den må sies å være et eksempel på nettopp slike endetidsspekulasjoner som vår lutherske bekjennelse – med rette – advarer mot. 

Når det gjelder de to øvrige grunnsynene, amillennialismen og den historiske postmillennialisme, er det ingen prinsipiell forskjell mellom disse når det gjelder forståelsen av frelseshistorien. En velkjent representant for amillennialismen her i vårt land var Olav Valen-Sendstad, som har skrevet en bok om tusenårsriket, og for den historiske premillennialisme Lars Eritsland, som har skrevet en god kommentar til Åpenbaringen (i Bibelverket). 

Det er rett at avsnittet i Åp 19,1 flg umiddelbart gir inntrykk av at de "tusen år" bokstavelig talt er å forstå som en framtidig historisk periode. På den andre siden bør det tillegges en del vekt at dette er det eneste stedet hvor de "tusen år" omtales, og er i et skrift med framtidsprofetier, hvor det er mange detaljer vi ennå ikke har lys over. Ingen gammeltestamentlige profetier taler direkte om dette, så alt det som en mener skal bli oppfylt i tusenårsriket, er noe som tolkes slik fordi en mener det skal komme en slik periode. De som tolker de "tusen år" annerledes, vil derfor ha vanskelig for å se at det er noe i de gammeltestamentlige profetier som gjør det nødvendig å anta at det skal komme en slik periode etter Jesu gjenkomst. På den andre siden har vi sett at det går godt an å tenke at tusenårsriket er bokstavelig å forstå, uten at en dermed godtar de spesielle tanker som den dispensasjonalistiske tankegangen medfører. Uansett bør ikke selve tusenårsriket ansees som det sentrale i vårt framtidssyn. Det er Kristus som er vårt håp (1 Tim 1,1). 

En slik oversikt som vi har gitt her, må avsluttes med å understreke at det er ingen grunn til at ulike syn på detaljer når det gjelder forståelse av endetidsprofetiene, skal skape skille mellom troende mennesker, så sant vi holder fast ved bekjennelsen av Kristus som det sentrale og grunnleggende også når vi taler om slike ting. For når det gjelder dette, forstår vi i høyeste grad "stykkevis", og det er mange detaljer som ikke er åpenbart for oss (jf. Åp 10,4). Det som er skrevet om dette, er talt til oss på forhånd for å forberede oss, for at vi skal skjønne det når det skjer, ikke for at vi skal sette opp detaljerte skjema på forhånd. Som den annen trosartikkel minner oss om, er det Jesu Kristi gjenkomst som skal være det sentrale i vårt håp. Det et han personlig som er vårt håp. Han skal komme igjen i herlighet – til frelse for dem som venter på ham (Heb 9,28), og for å holde dom over hele verden (Apg 17,31). 

Jeg har stundom tenkt på et bilde i forbindelse med dette. Før de store oppdagelsesreiser omkring midten av det nittende århundre var det indre av Afrika ukjent land. En visste – eller ante – at det fantes en eller flere store innsjøer og fjell, men hvor mange og hvor de lå i forhold til hverandre, var det nokså mange ulike meninger om. Derfor er kart fra før den tiden svært ulike og unøyaktige. At det fantes høye fjell og store innsjøer, var klart, men plassering og størrelse ble først tydelig da noen reiste inn og fikk sett dem. Omtrent slik er det med endetidsbegivenhetene. Hovedtrekkene er klare ut fra Bibelen, men detaljene forstår vi ikke før tiden er inne. Vi skal ikke gi oss til å spekulere og komme med bastante påstander om detaljene, men holde fast ved og forkynne grunnelementene: Jesu gjenkomst, oppstandelsen, "livets to utganger" – evig død og evig liv – og det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord.