- Samtale med Erik Høiby.
Den som har lest en del i Bibelsk Tro har flere ganger møtt navnet Erik Høiby, men de fleste kjenner nok ikke så mye til han. Derfor vil vi gjerne ha en samtale med han både om hans liv, men mest om påskens budskap.
Erik Høiby ble født 15. mai 1937 på Hamar hvor han vokste opp i et pietistisk-kristent hjem. Vi vil gjerne vite noe om hans ungdom og spør om når han ble omvendt til Gud og når han fikk kall til å forkynne.
– Allerede som 14-åring tok jeg et personlig standpunkt for Kristus, forteller Høiby. Det var under en landsleir for gutter på Bjerkely Folkehøyskole i Solør sommeren 1951. Forkynnerkallet fikk jeg før jeg hadde fylt 17 år, og min første offentlige preken holdt jeg 1. mai 1954. Mens jeg gikk på Hamar katedralskole, hvor jeg for øvrig tok eksamen - artium i 1957, var jeg ute som forkynner for Hedmark Indremisjonskrets nesten hver søndag.
– Hvordan opplevde du ungdomstida di?
– Kirkestriden som raste i disse årene mellom biskop Kristian Schjelderup på den ene siden og professor Hallesby på den andre satte sitt preg på hele min ungdomstid. På grunn av biskop Schjelderups standpunkt i helvetesdebatten, nedla jeg som 19-åring mitt verv som formann i Domkirkens Ungdomsråd. Bruddet med den liberale linje og de frilynte medgymnasiaster tok sterkt på meg, men jeg fikk kraft til å ta oppgjøret med all form for liberal teologi. Professor Hallesby fikk bety svært mye for meg som ung student.
– Samme året som jeg hadde tatt artium opplevde jeg en gjennomgripende vekkelse under en teltaksjon i Eidskog. Egentlig skulle jeg ha oppholdt meg i bygda i 14 dager, men i stedet ble det 13 uker.
– Tenkte du noen ganger på å begynne å studere teologi i denne tida?
– Jeg hadde søkt om opptak på Menighetsfakultetet og fått plass, forteller Høiby, men gjennom vekkelsen ble det klart for meg at jeg aldri skulle bli prest. Jeg sa da fra meg både plassen på MF og hybelen jeg hadde fått.
– Hvordan kom du i forbindelse med rosenianismen?
–Som forkynner hadde jeg hyppige besøk på Finnskogen og i Sverige hvor jeg fikk mitt møte med rosenianismen. Jeg pløydde gjennom Rosenius skrifter og sluttet meg til den rosenianske bevegelse. Hans Nilsen Hauge og Carl Olof Rosenius fikk sin egen plass i mitt unge hjerte.
– Hvilke oppgaver og tjenester har du hatt etter denne tida?
– Etter to rike år ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo (1958-59), ble jeg kalt til forkynner i Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, en tjeneste jeg stod i fram til 1966. Da ble jeg kalt til sekretærstilling i Askim Indremisjon, og i 1968 ble jeg kalt til kretssekretær for Skiens krets av Santalmisjonen. Denne stillingen hadde jeg i 21 år, til1989 da jeg fikk kall til å bli forkynner og bibellærer i Langesundsfjordens Indremisjonsselskap. Høsten 1996 måtte jeg slutte i denne stillingen på grunn av en alvorlig sykdom og en livstruende hjerteoperasjon. Jeg må derfor ta hensyn til helsa mer enn før, men det betyr ikke at jeg har sluttet å preke. Gud har ikke trukket mitt forkynnerkall tilbake. Derfor står jeg fremdeles til Guds disposisjon som et skrøpelig kar til hans ære.
– En person som trofast har stått sammen med meg i tjenesten, er min hustru, Inger. I 42 år har hun vært min viktigste støtte i livet. Derfor kan jeg ikke si noe om meg selv uten at hennes navn blir nevnt og æret.
Erik Høiby har nå forkynt Guds ord i 47 år, og han vil fortsette med det så lenge Herren vil det. Han mener at dagens forkynnelse er mer lettvinn og overflatisk i forhold til forkynnelsen tidligere. – Det som mangler i dagens forkynnelse er et klart bibelsk budskap om Guds lov og Guds evangelium, synd og nåde, frelse og fortapelse. Derfor blir forkynnelsen blodfattig når et amputert, redusert evangelium blir forkynt, sier han.
Påsken er en av de viktigste kirkelige høytider. Vi spør først Høiby hvordan han opplevde påsken i hans barndoms- og ungdomstid.
– I min barndomsheim stod påsken sentralt blant kirkeårets høytider. Med gang til kirke og bedehus i påsken lærte jeg meget tidlig påskens budskap å kjenne, så vel Jesu lidelsesvei til Golgata som hans fullbragte seier over døden og dødskreftene påskemorgen. Først etter fylte 18 år ble påsken en høytid i forkynnende tjeneste for mitt vedkommende, først på påskeleirer rundt om i Hedmark siden ved evangeliske møtekampanjer i Østerdalen. – Fremdeles står sangen frisk i minne fra den tida:”Det er liv i et blikk på det blødende lam, just nu er det liv og for deg.”
– Hva synes du om dagens påskefeiringen?
– Jeg synes at dagens påskefeiring på mange måter har vendt blikket bort fra påskens budskap og egentlige innhold. For mange sitt vedkommende blir påsken ”utfartens høytid” med avkobling og rekreasjon. Også de troende ser ut til å bli revet med. ”Intet møte i påsken” stod det i en avisannonse for et par år siden. En trist og uhyggelig meddelelse hvor kristenfolket selv vaksinerer seg mot møtegang i årets viktigste høytid. Som aldri før må bønnen lyde:
”O la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne
som deg frelsens fyrste bar.
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
Hva min frelse kostet har.”
– Hvilken kamp kjempet Jesus i Getsemane, mens disiplene sov?
– I bibelsk språkbruk blir Jesu kamp i Getsemane omtalt som hans ”sjelekamp”, sier Høiby og fortsetter: – Den virkelige kampen stod på den indre front der det gamle spørsmålet stormet inn på Jesus. Er veien til korset ugjenkallelig Faderens vei og den eneste mulige frelsesvei? – Må han virkelig smake lidelsens og korsdødens kvalfulle kalk? – Vår Frelsers sjelekamp i Getsemane blir en kamp så dyp og intens at den ligger utenfor vår fatteevne. – I nattens mørke og den søvntunge tilstand oppfattet selv de nærmest betrodde disipler bare et svakt glimt av den svære sjelekamp. Som kampen i Getsemane var en siste faretruende gjentakelse av Jesu fristelse i ørkenen, så var Skriftens ord det sverd som Faderen rakte sin Sønn også denne gang:– Alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skal oppfylles ( Mt 26,56). – Den vei alle profetene og Skriftene hadde forutsagt at Messias måtte gå før han kunne gå inn til sin herlighet, var nettopp lidelsens og dødens vei, Golgataveien.
– Folkemengden ropte korsfest. Hvorfor gjorde de det?
– De ropte korsfest for det første fordi Jesus ble i folks øyne betraktet som en forbryter og gudsbespotter som fortjente en rettferdig straff etter jødisk lov. For det andre ble han betraktet som en farlig opprører mot fedrenes tradisjoner og en nasjonal, politisk fare for det bestående samfunn. Av den grunn fortjente han den mest grusomme død. Kort sagt ropte folkemengden korsfest fordi de ønsket sin rettmessige konge og frelser, Guds egen Sønn, ryddet av veien.
– Hva er likheten og forskjellen mellom de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus?
– Vi vet ikke hva disse to hadde gjort, men de kalles ”ugjerningsmenn” eller ”røvere”. Likheten mellom dem var at de i deres grufulle lidelse var like nær døden og fortapelsen som de var nær frelsen og Frelseren, men her går også skillelinjene mellom dem med to vidt forskjellige utganger av deres liv. Mens den ene røver med et forherdet hjerte spottet den Herre Jesus, opptrådte den andre med bot og anger over sin synd. Hos den ene røver merker vi djevelens direkte tale gjennom ordene: ”Er ikke du Messias, da frels deg selv og oss! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!” – Legg merke til hvordan de demoniske krefter hadde satt seg fast hos denne røver! Selv i sin siste stund opptrådte han upåvirket av Jesu tilgivende sinn, uimottakelig for Jesu livssalige frelsestilbud og herlige løfter. Ja, hvor nær var han Frelseren som hadde makt til å forlate synder, likevel så langt borte – på vei til evig død – uten frelse og håp.
– Betrakter vi så den andre røveren, så artet hans siste timer seg helt annerledes. Midt i all pinsel og grusomhet begynte isen i hans hjerte å tine. Ansikt til ansikt med sitt forferdelige liv, fikk han et nytt syn på seg selv. Alle hans feiltrinn ble rullet opp og uten unnskyldninger stod han innfor den Hellige Gud. Han befant seg i det lys hvor alle blir avslørt som syndere. Men gjennom hans dype syndserkjennelse skaptes også den levende tro som våget å be om tilgivelse.
– Hvor det måtte glede Frelserens hjerte, tross at han led, da han fikk ta imot den dødsdømte synderen og åpne Paradisets dører for ham!
– Hva skjedde på Golgata? ”Han (Jesus) utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset” (Kol 2,14-15) – Klarere kan det ikke svares enn med Skriftens egne ord, poengterer Høiby og fortsetter. På Golgata forlikte Gud verden med seg selv i Kristus. Satan ble gjort maktesløs da Jesus brøt syndens lenker og satte oss i frihet.
–På Golgata trer det stedfortredende offerlam fram som din og min forsoner. Hans stedfortredende død er en sonende død, da Jesus med sitt blod gikk inn i helligdommen og vant oss en evig forløsning. Skriften sier at det er Jesu stedfortredende liv og Jesu stedfortredende død som er en soning for våre synder. Dens budskap innebærer at Jesu blod har dekket over alle synder. På Golgata er dette synliggjort ved Jesu fullbragte seier.
– Hvordan kan vi være sikker på at Jesus virkelig har stått opp fra de døde? For det første fordi Jesus selv forutsa sin egen oppstandelse både overfor disiplene og i billedspråk til folket generelt. I tillegg til Jesu egne forutsigelser har vi Skriftens sterke bevitnelse av oppstandelsens faktum. I 1 Kor 15 - det såkalte oppstandelseskapitlet forteller apostelen Paulus om Jesu oppstandelse og om mange som hadde sett den oppstandne.
– Derfor slår Høiby fast at med Bibelen som grunn kan vi basere vår tro på at Jesus virkelig er oppstanden og at han lever i all evighet.
– Hva betyr Jesu liv, død og oppstandelse for oss i dag?
– For Guds barn er Jesu liv, død og oppstandelse selve bærebjelken når det gjelder tro og gudsfrykt. På forsoningens grunn har Jesus gjenfødt oss til et levende håp ved sin oppstandelse fra de døde som Peter så vidunderlig har uttrykt i 1 Pet 1,3: ”Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor forhenget der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkesedeks vis” (Heb 6,19-20).
– Noen troende blir ofte anfektet. Kan fortellingen om Emmaus-vandrerne lære oss noe eller trøste oss i slike situasjoner?
– Personlig er jeg svært glad i denne beretningen, sier Høiby. – Beretningens hovedanliggende er forkynnelsen av Jesus som den oppstandne hvor skuffelsen er blitt til håp, tvilen er blitt til tro, sorgen er blitt til glede. Han er virkelig oppstanden. I dette ordet ligger det at oppstandelsestroen ikke har sin grunn i tomme fantasier eller lettkjøpte opplevelser. Tvert imot. Disiplene, også Emmaus-vandrerne, måtte kjempe seg gjennom tvil og vantro. De kunne ikke tro det som hadde hendt, før de selv hadde sett ham og fått det bekreftet av flere vitner som hadde møtt ham. Dermed har Jesus vist seg som den levende seierherre overfor synden, døden og Satans makt.
– Videre gir fortellingen et vidunderlig bilde av Jesu nærvær både under samtalen på veien og i samlingen ved kveldsbordet. Jesus fikk slippe til hos de to som snakket sammen om sin sorg og skuffelser, og da er de ikke lenger alene med sine problemer. Jesus ønsker også å komme til hos deg og meg, på vår Emmaus-vei, da er vi ikke lenger alene med våre anfektelser og livskriser, men han går ved siden av oss, også når det lir mot kvelden og dagen heller. Til slutt vil vi gjerne vite om Høiby har et spesielt ord som har vært til hjelp for ham, og som kan være til hjelp og trøst for andre.
– Jeg har mange slike velsignede ord i min Bibel, men skulle jeg velge ett, måttte det være Jes 53,5 med direkte adresse til påskens budskap. Om du har lest det mange ganger, så stans ved det enda en gang disse velsignede ordene: – Men han er såret for våre (dine) overtredelser, knust for våre (dine) misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi (du) skulle ha fred, og ved hans sår har vi (du) fått legedom.