Tanker fra 2 Tim
”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” 2 Tim 3,12.
Lever du et gudfryktig liv i Kristus Jesus blir frukten den at du blir forfulgt! Det er ikke noe spørsmål, det gjelder alle! Det er konstatering Paulus her sier, og er både livets og Skriftens erfaring.
En vil ikke vite av deg, eller rettere sagt, ikke vite av det du står for, minner om og formidler.
Dypest sett er det ikke en motstand mot deg. Roten ligger i kampen mellom Kristus og Djevelen, mellom lys og mørke, mellom Guds rike og den fortapte verden, som i egenrådighet og selvtilstrekkelighet har vendt Gud ryggen, gudløs, urettferdig og fordervet som den er (Rom 3,10-18).
At åpenlys forfølgelse er en realitet, ser vi omkring oss i uhyggelig grad. Tusener og atter tusener av kristne mister livet hvert år som følge av sin tro – mest i muslimske land, men også mange andre steder. Enda flere lider for sin tro gjennom alle former for mobbing, undertrykkelse og samlingsforbud. Organisasjonen ”Åpne dører” har mer enn noen annen organisasjon vært med å gjøre oppmerksom på den nærmest ubeskrivelige og ufattelige nød som kristne brødre og søstre rundt om i verden befinner seg i på grunn av sin tro.
La oss være med å oppmuntre og bære dem gjennom forbønn og givertjeneste, at de må bli bevart i nåden på tross av den åpenlyst ytre forfølgelse.
Paulus hadde kanskje også denne ytre, åpenlyse forfølgelse i tankene da han skrev brevet til sin unge venn Timoteus. Men brevets hovedinnhold er ikke det som skjer i det ”ytre” – utenfor, men det som skjer i det ”indre” – i menighetene. Det er situasjonen her som får Paulus til å skrive og gi råd til sin unge venn slik som han gjør.
Paulus hadde forkynt evangeliet om Kristus i Lille-Asia, forkynt korsets dårskap, Guds kraft til frelse. Brevet som er sendt rundt i menighetene, har han skrevet med utlegging av Skriften, undervisning, redegjørelse om troens rette innhold, mål og uttrykk – fullendelsen i Kristus Jesus. Mange var kommet til tro. Mange menigheter var kommet til. Det var nådetid. Sjeler ble frelst! Det var vekkelse og vekst.
Nå er det gått noen år. Situasjonen er blitt en helt annen. Paulus var alene – utskjelt og budskapet han hadde forkynt, ble ikke lenger regnet med. Nå gikk en hardt i rette med hans forkynnelse. Vi må gi hverandre frihet. Ingen er feilfrie. Du er fordømmende, slik kan en ikke tale til folk! En skremmer dem vekk. Nei, vi må se på folks behov og gi dem det de har bruk for som er aktuelt og relevant for dem! Ønsket om å tjene Gud og utbre evangeliet var det samme, men budskapet var blitt et annet, om Guds kjærlighet og aksept. Se evt. kap.1,15; 2,14-18, 22-26; 3,1-9, 13 og 4,3-4, 14-15.
Slik har det vært fra tidens morgen for Guds folk – igjen og igjen. De kom til tro, ble frelst ut av håpløshet og nød, men det gikk bare en kort tid så ble en billedlig talt trett av ”denne usle maten,” mannaen – Guds ord, og så skulle det noe annet og nytt i stedet. De første sin oppriktige tro ble ikke etterfølgerne til del. Det ble i stedet kunnskap, viten og teori for dem, men aldri hjertets kjennskap til den ene og sanne, hellige Gud – Frafall. Og likevel sier de: Vi er Guds folk, vi er rike og mangler ikke noe, for Herren er vår Gud. Herre, vi takker og priser deg.
Når dette skjer, er freden i Guds folk forbi! Striden blusser opp. De som forkynner det sanne budskap til erkjennelse og omvendelse, tåles ikke lenger. De holder seg til de gamle stier – taler som de alltid har gjort, for der er ikke annet å si – for verket vi frelses ved, er fullbrakt, fullkomment, men nå vil en ha et annet budskap som ikke er en dårskap, men forståelig og imøtekommende. De blir ringeaktet, hånet, baktalt og i siste instans kanskje slått i hjel.
Slik gikk det vår Herre og Frelser, slik gikk det mange av profetene, slik gikk det mange av de første apostler, og slik er det gått for mange siden. Og hvem var det som var aller mest i mot dem og var kilden til all forfølgelse? De som skulle være Guds folk og ha navn av å være det! Men når det hykleriske, halvhjertede, falske, fordreide og forførende kom frem i lyset, ble de rasende, og de brukte alle midler for å føre denne tale til taushet. Det er her Paulus sier til Timoteus: ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt”.
Slik er det også i dag – de siste dager før Jesus kommer igjen. Verden og den falske kristenhet går hånd i hånd.
I 2 Tim 3,14-17 viser Paulus indirekte det som kjennetegner de som midt i sin gudsdyrkelse er falt fra og river andre med sig. De holder seg ikke til ”De hellige skrifter” men går ut over dem. De vil ikke motta veiledning, de vil ikke forstå, de vil ikke oppdras. Nei, de vet selv hvor veien går og trenger ikke at noen forteller dem noe. Og slett ikke en gammel, konservativ, forstokket Paulus, som i deres øyne var i mot alt nytt. Han var blitt en hemsko som de bare ønsket bort fra sin midte – de vendte seg fra ham og det han stod for og formidlet.
Den kamp Paulus stod i, var en åndskamp, en kamp på liv og død om seierskransen (2 Tim 2,3-7). Slik er det Timoteus! Vær beredt. Kampen er hard, men det er livet det gjelder. Men Paulus stopper ikke her, han skriver ikke for å skremme sin unge venn. Han er realist, forholder seg til det som er og skjer, og så viser han hva Timoteus skal gjøre og sette sin lit til. ”Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!”(2 Tim 1,13-14). Og kallet han står i er ikke gitt av hvem som helst – nei, det er et hellig kall. Han som står bak er frelseren, Gud selv – og han ikke bare frelser, men han utruster og bærer midt gjennom det hele, ved troen på Kristus (2 Tim 1,6-14).
Og så formanes han til å granske Skriften, for den viser vei gjennom alle forhold! Det er rettesnoren. Det er prøvesteinen som alt skal stå og falle med. Og så skal han stå frem i tide og utide, forkynne i overensstemmelse med det som Paulus har forkynt, overbevise, irettesette, formane, tålmodig og med stadig undervisning i det Skriften sier.
Vår situasjon i dagens kristenhet skiller seg ikke fra den som Paulus og Timoteus stod i for snart 2000 år siden. Forandringene i dagens kristenhet er store. Nye tiltak velter inn over oss. Vi skal... vi vil... lyder det igjen og igjen. Store visjoner og planer. Strategier. Vi... Vi... Vi...
Prøver vi alt på Skriften? Er det fra Gud, eller er det fra bedrageren som er gått ut i verden? Er det et annet evangelium enn det Paulus forkynte?
Jeremias opplevde det samme som Paulus. I Jer 6,16 lyder det: ”Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”
Svaret som folket gav den gang, er det samme som i dag: Det vil vi ikke!
Hva gjør vi med denne ”glemte” og skjulte, fromme forfølgelse i dag? Lar vi det bare stå til, fordi det er lettere å følge med strømmen?
Gir vi opp og går på kompromiss fordi vi ikke orker å kjempe lenger, fordi prisen er for høy, og fordi vi gjerne vil ha fred? Men se, det er ingen fred, for freden er bare hvor Jesus er. Han er ikke på de nye stier, men på de gamle. Kompromissets ånd er ikke av Gud!
La oss følge Paulus råd og veiledning midt i denne troens strid. Det har stått sin prøve. Det er troverdig tale og all mottagelse verd. Som det bar Paulus og Timoteus den gang, vil vi og erfare at det bær også i dag, for den evige, sanndru og urokkelige står bak! Måtte vi da rett forstå hva som ligger til trøst og oppmuntring i det at ”Han er vår fred!” ”La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer.” (Heb 13,13-14).
Kjemp troens gode strid. Det koster nå som den gang, men lønnen, seiersprisen er stor!
(Denne artikkel ble først publisert på nettsiden Nyt i Natten. Oversatt fra dansk).