Åp 7,14. Det er ”Alle helgens dag”. Det leses fra Bibelen om de salige, Mat 5 og Åp 7. En tenker spesielt på dem som er nådd fram til den evige salighet. Det er høytidsdag i Guds menighet. Vi takker Gud for dem som gikk foran, og vi som ennå er under vandringen mot målet, priser lammet som har kjøpt oss til Gud med sitt blod!
Hvor stort det er at alle er tiltenkt denne salighet. Grunnen til saligheten for alle er bare en eneste: ”De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod”. Her er ingen forskjell eller annen grunn. Hva vil det si å få sin kjortel tvettet og gjort hvit i Lammets blod? Det er å få tilgivelse for Jesu skyld for alle sine synder. Når skjer det? Når et menneske i sin hjelpeløshet vender seg til Gud og ber om nåde for Jesu skyld!
Men skal du bli med i den salige skare der hjemme, da må kjortelen tvettes her i tiden!
Kjære leser: Hva bygger du ditt salighetshåp på?
Og så til slutt: Hos Guds folk har alltid gjensynsgleden vært stor. Det skal bli en veldig stund når vi møter vår kjære Frelser! Hvilken jubel i hans nærhet! For en jubel det skal bli når slekt og venner møtes, ja, når sendemenigheten og de frelste av hedningeslekt møtes.
Og midt i alt brenner spørsmålet: ”Skal vi møtes hist ved floden”? Det er ennå mulighet for å bli liggende igjen! Det er ennå noen, noen av våre, som ikke er frelste!
Herre Jesus! Fyll oss med hellig iver så vi setter alt inn for å nå saligheten, og for å få andre med!
| En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave, og slektene skifter som løv i lund i jordens frodige have. Så synker vi stilt, så har vi vårt sted blant tusene glemte grave. Og dog mitt hjerte forferdes ei, min sjel er freidig og rolig, i liv og i død jeg vet min vei, med begge jeg er fortrolig; for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg i faderens hus en bolig. |
Selv foran han gikk å berede sted, et hus ikke gjort med hender, en evig bolig med liv og fred, med rom for alle Guds venner. Der skal vi ham se etter stridens år om tro vi vårt løp fullender. Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn, du våker til natten ender; når morgenen stiger, jeg er i havn og fedrelandet gjenkjenner. Da kysser jeg med usigelig fryd de naglemerkede hender. |
| (Johannes Johnsots 1906. Sangboken nr 863, v 1-3 og 6.) | |