I samfunnet i sin helhet måles resultatene etter hva som har lykkes. I bedrifter er det viktig at de kan legge frem gode resultater og vise til god lønnsomhet. En snakker om vekst i volum. Skal du bli en god næringslivsleder, må du være målbevisst og resultat-orientert. Du må kunne vise til gode resultater over tid.
Også innen idretten ser vi det samme. Trenere sparkes fordi de ikke har oppnådd de forventete resultater. Svært ofte ser vi at det er liten avstand fra suksess til fiasko. Alt er resultatorientert.
I den senere tid har dette også gjort seg gjeldende innen kristen virksomhet. Vi er blitt svært opptatt med å måle veksten i arbeidet. Et spørsmål melder seg umiddelbart: Hvordan måles veksten? Måles den i antall fremmøtte? Måles den i antall døpte? Måles den i de som vil være kristne og gir dette til kjenne? Eller er det andre kriterier som legges til grunn for kirkevekst?
Hvis vi tar utgangspunkt i antall døpte, så var det 43 916 barn døpt i Den Norske Kirke i 2003. Dette utgjorde 77,7 % av alle som ble født dette året. Betyr det at over 77 % av Norges befolkning er frelst og lever med Gud? Eller betyr det at 77 % går til møter i kirke og bedehus? Det måtte i så fall være en betydelig kirkevekst. Langt ifra. De fleste lever som uomvendte, med ryggen vendt mot Gud. De kommer i kirke og bedehus i de store høytider, men ellers bryr de seg ikke om Herren og den frelse han har tilveiebrakt for alle mennesker. Andre ser på at deres forsamling er i vekst fordi de opplever at mange kirkefremmede kommer til møtene. Mange menigheter har veldig stor vekst, det gjelder både i inn- og utland. I den senere tid er mange svært opptatt med Willow Creek, som er blitt kjent for sin sterke kirkevekst.
”Produktet må tilpasses markedet”
For at kirkeveksten skal fungere, må kristenheten, ifølge kirkevekstbevegelsen, komme inn i en total nytenkning. Gamle former er foreldet. Det er nødvendig å legge bort alle religiøse ord og uttrykk.
G. A. Pritchard, som har forsket en del på Willow Creek, konkluderte i en doktoravhand-ling slik: “Hovedvekten i disse guds-tjenestene legges ensidig på at Gud vil imøtekomme og hjelpe de ikke-kristne med deres følte behov og gi dem et stimu-lerende, velfungerende og tilfredsstillende liv. Guds hellighet er i Willow Creek rykket helt i bakgrunnen. Syndens åndelige alvor og Guds vrede over synden omtales ifølge Priscard så godt som aldri” (Mikkel Vilgilus, Fast Grunn nr. 3, 2004). Mennesket er under Guds vrede og dom. Omvender de seg ikke i nådetiden, så ender de i fortapelsen. Det er èn vi skal frykte, og det er Gud. “Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.” Luk 12,4f.
Dette må forkynnes klart, så tilhørerne blir klar over sin egen situasjon. Så må redningen forkynnes. Det er et lam som heter Jesus, som har båret vekk alle mine synder, og ordnet med mitt forhold til Gud. Jeg står ren og fullkommen innfor Guds ansikt. Det er dette som skaper frelsesjubel og glede i hjertet.
Men å forkynne synd, Guds dom, helvete og Guds slaktede lam, er ikke populært. Det trekker ikke så mye folk, og har liten appell. Vi kan nok samle mye folk ved å gjøre kristendommen ”lett”, og imøtekomme folkets behov. Men det blir ikke til åndelig hjelp. Kirkevekst er ikke alltid det samme som åndelig vekkelse. At det skjer en vokster i en forsamling, og at store ting skjer, tar vi som et bevis på at her arbeider Den Hellige Ånd og at Gud er virksom.
Men det er ikke bibelsk. Der hvor tallmessig vekst blir det eneste saliggjørende, kan en komme til å akseptere et kristent budskap som har fjernet seg langt ifra det bibelske sentrum. Sunn kirkevekst er mer enn at det kan kartlegges gjennom tallkurver. ”Det at noe vokser er ikke alltid et tegn på sunnhet, kreft vokser også. Tallmessig vekst er en velsignelse så lenge den åndelige vekst og modenhet følger med.” (Francine Rivers).
Holder kjød for sin arm
Da Paulus kom til Korint, kom han ”ikke med mesterskap i tale eller visdom”. Han sier videre:”Jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis.” (1 Kor 2,1.4.) “For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft” (1 Kor 1,17).
Forkynner vi med vise ord, eller andre ting, så har Kristi kors mistet sin kraft. Det er alvoret.
”Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, som vender sitt hjerte fra Herren. Han er som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland der ingen bor. Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit.” Jer 17,5-7.
Hva er motsetningen til det å holde ”kjød for sin arm”? Jo, det er å ”stole på Herren”. Den som holder kjød for sin arm ”vender sitt hjerte fra Herren”. Hvis vi regner med oss selv, regner med noe som mennesker kan utrette, da regner vi ikke med Herren. Den som holder kjød for sin arm, er forbannet. Det er sterke ord.
Man kan satse på de riktige ordene, ta i bruk de rette virkemidler, gjøre de riktige tingene, slik at det samles mye folk. Men det er å holde kjød for sin arm.
Evangeliets anstøt
Grunnen til at et menneske ikke uten videre tar imot
evangeliet, ligger i selve budskapet. Det er nemlig et anstøt for det
naturlige menneske. Dets egenart støter det naturlige menneske.
Her snakker vi om to slags anstøt.
Vi er onde
Saken er at vi er ikke bare syndere, som ikke er som vi burde være. Nei! Vi er onde.
Jfr. Matt 7,11. Det blir et anstøt for det naturlige menneske,
som ser på seg selv som ganske bra, og endatil prøver å gjøre så godt
det kan, og være hjelpsom og grei. Det blir vanskelig å erkjenne for et
slikt menneske at det er ondt.
”Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et
urent klesplagg.” Jes 64,5.
Når all vår rettferdighet er som et urent klesplagg, hva da med resten?
Korsets anstøt
Evangeliet er ”det som intet øye har sett og intet øre hørt,
og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for
dem som elsker ham.”
Hva er evangeliet? Det er budskapet om det store plass-byttet. Jesus
tok min synd, jeg får hans liv. Han tok min forbannelse, jeg får hans
rett-ferdighet. For et salig bytte.
Du har Synde-Straffen baaret, Og har lidt taalmodelig,
Du har taget Banesaaret,
Og betalt min Skyld for mig,
At mig Gud ei skal tilregne, Vilde du i Døden blegne.
Tak og Ære tusindfold
Ske dig derfor, Jesu bold!
Derfor er det få som blir omvendt, og vandrer med Herren. ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” (Matt 7,13f.)
Et hellig folk
”Dere skal være hellige, for jeg er hellig” 1 Pet 1,16. At Gud er hellig, svarer til at han har kalt sitt folk til å være et hellig folk. Ordet hellig betyr ”å være utskilt/atskilt”. Derfor er Guds folk kalt til å være ”et annerledes folk”.
Skal vi utrette noe i verden og for verden, da må vi nettopp ikke ligne den. Jo mer vi ligner verden, jo mindre kan vi gjøre for den, og omvendt.
Tilsvarende har en gammel kirkens mann sagt at “bare den som i hellig tilbaketrukkethet er skilt fra verden, kan i Åndens kraft påvirke verden”.
Applaudering
Klapping er veldig vanlig i verdslige sammenhenger. En klapper fordi en setter stor pris på deres prestasjoner. I de senere år har også klapping blitt vanlig i mange kristne sammenhenger. En klapper til barn og til sangkor. Da har vi glemt at det er ikke vi som skal ha æren, men Gud.
Hvorfor klappes det til noen sanger, og ikke til andre? Her skal vi legge merke til at jo nærmere sentrum vi kommer i det kristne budskapet, desto mer unaturlig føles det å klappe.
Når en analyserer sangene, ser en nettopp det tydelige trekk, at den sangen som det klappes til, har mindre bibelsk substans, enn den andre. En beveger seg vekk fra den sangskatten som har betydd så mye for så mange.
Hvorfor klapper de ikke til taler? (Jeg har selv en gang opplevd å bli klappet til etter en tale). Det er nok bare et tidsspørsmål før det også skjer. Vi befinner oss på en glideskala som ikke er enkel å stoppe. Det skjer en stille og langsom tilpasning til verdens tankegang og syn.
Bileams lære
Bileam, Beors sønn, var en hedensk spåmann og en falsk profet. Bileam så i begynnelsen ut til å være en Guds mann. Vi kan lese dette i 4 Mos 22-25 - Josva 13,22. Moabitterkongen Balak tilkalte ham for at han skulle forbanne Israel. (4 Mos 22,5.6). Balak ville ha Bileams hjelp til å vinne inngang i Israel, som på den tiden var den virkelig store fienden.
Han gikk da i ledtog med Bileam. Bileam lot seg be-stikke til å ville friste Israel. Så drog Moabs eldste “av sted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med seg. Da de kom til Bileam la de fram Balaks ord til ham.” 4 Mos 22,7.
Men det lykkes ikke. Da han ville forbanne Israel, så ble det velsignelse. ”Da ble Balaks vrede opptent mot Bileam, og han slo hendene sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte deg hit for å forbanne mine fiender, og nå har du velsignet tre ganger!” 4 Mos 24,10. Det som nå skjer, er at Israel begynner å blande seg med et hedensk folk. Bileams onde råd bestod nå i at man skulle sende Moabs døtre inn i Israelittenes leir. Så begynner mennene å drive hor med Moabs døtre i Sittim. 4 Mos 25,1-3.9. Når mennene da lot seg friste av dem til at ta del i de hedenske offermåltider og det som fulgte med - imot Herrens hellige lov - så brakte de seg under Herrens forbannelse. I Det Nye Testamente sammenfattes Bileams synd i betegnelsen: “ussel vinnings skyld” (Tit 1,7 og 11 - Judas 11).
Det var Bileams lære som til slutt førte Israel inn under Guds dom. Dette er kompromissets farlige vei: En ønsker å stå på god fot med verden, men samtidig høre Gud til. Den veien fører til evig død og fortapelse. Bileams lære er at en har forlatt kjærlighetsforholdet til Gud, til fordel for en verds-lig tilpasning. Skillet mellom Herrens folk og hedningene må viskes ut. Og dertil kjenner Bileam et godt middel: Kjødets lyster og begjæringer. Kan han få vekket denne lyst hos de israelitiske menn, vet han at slaget er vunnet. På denne vei kom så avgudsdyrkelsen inn i Israels midte.
“Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor.” Åp 2,14. Folket falt fra Herren - moralsk og religiøst.
Dans
Vi møter denne lære også i dag. En ønsker ikke å forlate Gud, men det skjer en forsiktig tilpasning til verden. En ønsker ikke å være den grå, triste og kjedelige kristen som ikke kan være med på noe. Så arran-geres det dans i kristen regi, for vi er jo kristne, vi har grunn til å være glade, derfor danser vi for Herren.
Kristne skoler som ønsker å formidle verdier og kunnskaper på
et kristent grunnlag, har dans som linjefag.
(Drama er også fullt ut akseptert mange steder.)
Det er ikke lenger tabu å danse i enkelte kristne sammenhenger. De
beveger seg bare til Herrens ære.
Og det er ikke bare snakk om å gi etter for dansen, men en ser på det
som noe Bibelen oppfordrer til.
”For det er Bibelen selv som ikke bare skildrer Guds folks dans, men
som oppford-rer eller nesten befaler oss å danse. Vi tror at den friske
oppblomstringen for dansen i mange kristne kretser i dag slett ikke er
et forfallstegn, men et fornyelsestegn.” (Lederartikkel i Visjon nummer
1, 2002, Reidar Paulsen).
”Hvilket nytestamentlig belegg har vi for å bruke dans i våre møter og gudstjenester? Svaret er: Ingenting! Hvorfor har ingen av Det nye testamentes apostler og profeter sagt noe om dette? De kjente jo inderlig godt til alt som Det gamle testamentet skriver om dansen og dens bruk. Og dersom de ville at vi skulle videreføre bruken av denne dansen fra gammeltestamentlig tid, så hadde de uttrykkelig sagt fra om det. De kristne menighetene i den nye pakts tid skal ikke bruke dansen ved sine gudstjenester og møter. I disse samlingene skal det være en samling om Ordet og bønnen. Og forskjellige former for sang og lovsang. Ikke dans.” (Eivind Gjerde).
Det er sagt at dans er for guttene 90 % erotikk. Rytmen i moderne dansemusikk egger til urenhet og utukt. Det vet enhver som selv har danset. Når dans, slik den foregår i dag, stort sett fører til utukt og synd, da kan vi i hvert fall ikke si at dans i seg selv er en nøytral ting, som en selskaps-lek.
”Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt,
urenhet, skamløshet.” Gal 5,19.
”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond
lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.” Kol 3,5.
Lettsinn og flørt er synd, og er bare med på å egge opp lystene, der de
ikke skal egges opp.
Bare det i seg selv er en grunn til å si at dans ikke hører
hjemme hos en kristen. Jeg tenker bare på mitt eget liv før jeg ble en
kristen. Da deltok jeg på dansetilstelninger og syntes det var moro. Nå
har jeg fått en annen og en ny glede.
Farvel, du brede strede,
Du ser meg aldri mer!
Så fattig er din glede,
Og hva du gir meg her.
Jeg bærer dype merker
Og sår av mange slag.
Det kostet Jesu dyre blod
Å frelse meg en dag.
Farvel da, sprukne brønner,
De gir meg ikke mer!
En annen kilde fant jeg,
Til den jeg ofte ser.
Der drikker jeg hver morgen,
Hver dag og hver en kveld.
Det kostet Jesu dyre blod
Å åpne kildens vell. (Sangboken nr.159)
Avslutning
Til slutt vil jeg gjerne få si at Guds Ord må få være rettesnor i vårt liv, både for liv og lære. Vi ønsker å ta “enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” 2.Kor.10,5. Professor Sigurd Odland sa i en forbindelse når det var snakk om kvinnelig prester og at det var imot Guds Ord: “Det hjelper ikke hva man sier, det står dog noget skrevet”.
Det skal også vi si. Når vi står ovenfor mennesker som argumenterer for det ene og det annet, om det som er oppe i tiden. Så skal du si: ”det står dog noget skrevet”
“La meg ei tro hva verden tror, Som himlens visdom vraker. Men lær meg at jeg lar ditt ord Bestemme troens saker! Og la meg så bli fast derved Til livets siste stund og sted, Ditt ord til pris og ære!
For all ting la ditt kors og blod Meg trøste alle vegne,
At jeg meg med et trøstig mot Din soning kan tilegne,
Å leve og å dø derpå,
Og akte hele verden så
Ei verd engang å nevne.
Hjelp at jeg våker dag og natt Mot Satans mange snarer,
Og ved din nåde troens skatt Til siste stund bevarer,
Så jeg må finnes tro og ren, For Gud rettsindig, uten mén,
Som det deg kan behage!”
(Sangboken nr. 369)