Filadelfia lå i Lydia, ca. 50 km sydøst for Sardes. Filadelfia var den yngste av de sju byene som omtales i Åp 2 og 3.
Byen ble grunnlagt av kong Attalus II Filadelfus av Pergamum ca. 140 år f. Kr., og fikk sitt navn etter ham. Filadelfia ble kalt porten til Østen. Den var utpekt til å være et senter for spredning av gresk kultur i provinsens østregion (Lydias høyland).
Filadelfia var en rik by, et handelssentrum og kjent for hedenske festivaler.
Den lå utsatt til for jordskjelv, og år 17 f. Kr. ble den rammet av et sterkt jordskjelv, men ble gjenreist igjen ved keiserlig assistanse og fikk for en tid et nytt navn. Flere rystelser fulgte i området, og historieskriveren Strabo forteller at det ble ofte en levemåte for innbyggerne å søke beskyttelse i det fri utenfor byen (Jf. 3,12). Filadelfia hadde en jødisk koloni og en synagoge.
Vi vet ikke når evangeliet kom til Filadelfia, og når den kristne menighet ble grunnlagt.
I 1392 kom Filadelfia under tyrkernes velde. Både før og etter den tid har menigheten vært i martyriets ildprøve.
Menigheten i Filadelfia i likhet med menigheten i Smyrna får ikke noen irettesettelse av Herren, men bare trøst, oppmuntring og mild formaning.
Vi skal legge merke til at i begge disse menigheter kommer fienden utenfra og ikke innenfra menighetens egne medlemmer. Begge menigheter har vanskelighet med ”Satans synagoge,” begge får varsel om kommende trengsler, men til begge disse taler også Herren om kronen som venter etter korsets tid.

Adressat
”Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia.” Til menighetsforstanderen i Filadelfia. Filadelfia betyr broderkjærlighet. På gresk heter menighet ekklesia som betyr kalt ut fra verden til samfunn med Gud.

Avsender

Vers 7:
Herren presenterer seg for menigheten som ”Den Hellige og Sannferdige”. Disse egenskaper brukes om Gud. (Jes 6,3; 40,25 og 65,16). Den Hellige: Hagios betyr noe som er utskilt og er annerledes. Den Sannferdige: Aleethinos betyr virkelig, genuin, ekte i motsetning til det som er bare en imitasjon av virkeligheten. Denne presentasjonen forteller hvor pålitelig hans ord er.
Videre karakteriseres Jesus som ”han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp.” Bildet av ”Davids nøkkel” refererer til Jes 22,22: ”Og jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på hans (Eljakims) skulder, og han skal lukke opp, og ingen lukke til, og lukke til, og ingen lukke opp.”
Eljakim var kong Esekias trofaste tjener. Han hadde ansvaret for hele kongens hus. Bare han kunne gi en person adgang til å komme fram for kongen.
Også rabbinerne tolket dette stedet som en profeti om Messias. Davids hus er sentrum i hans rike og en type på Guds rike, Messiasriket.
Nøkkelen symboliserer hans makt til å åpne og lukke inn i Guds rike, det nye Jerusalem, og til å stenge og lukke ute. Adgangen til Guds rike går gjennom Jesus (Joh 10,9; 14,6; Luk 13,25 ff.).

Vers 8:
”Se, jeg vet om dine gjerninger.” Herren vet om forstanderens og menighetens gjerninger. Han er tilfreds med dem. Deres gode gjerninger er en frukt av forholdet til Gud. Gjerningene er konkrete utslag av det indre liv. Fra hjertet kommer tanker, ideer, motiv og holdninger.
”Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør.” Se er imperativ, bydeform. Det betegner at det er noe viktig som kommer.
En åpnet dør: Verbalformen ”åpnet” betegner at denne døra har vært stengt før, men nå er den åpnet. Hvem er det som åpner og stenger dører? Det er Davids Sønn, Jesus Kristus. Når Jesus åpner en dør, er ingen i stand til å lukke den igjen, verken mennesker eller onde åndsmakter.

Hva betyr ”en åpnet dør”?
Vi kan tenke på flere ting:
1. En åpen adgang til Gud på grunn av Golgataverket ved Jesus Kristus.
2. En åpen adgang til frelse. Objektivt: alt er ferdig. Subjektivt: å ta imot frelsen.
3. En åpen adgang i bønn og forbønn. Bønn til Gud ved Jesus. Forbønn for andre mennesker.
4. En åpnet dør for evangeliet, misjon. Det vil si åpen for forkynnelse av synd/nåde, lov/evangelium.
Begrunnelsen for at døren er blitt åpnet, er for det første (1.) at menigheten har liten styrke. For det andre (2.) at de har holdt fast på Herrens ord og for det tredje (3.) de har ikke fornektet Herrens navn.
Underlig! Prøver ikke alle å være sterke i dag? Herren klandrer ikke menigheten for å ha liten styrke, men konstaterer at slik forholder det seg.
Her kan vi tenke på apostelen Paulus som sier i 2 Kor 12, i forbindelse med at han ba Herren tre ganger om at tornen i kjødet skulle vike fra ham. Herren svarte ham og sa (vers 9-10): ”Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!” – Hører vi slik tale i dag: Når jeg er svak, da er jeg sterk! Da er vi fullstendig avhengig av Gud og hans nåde i Kristus Jesus. Når vi selv er sterke, da trenger vi ikke styrke fra andre. Dette gjelder også i dag.
For det andre har de holdt fast ved Guds ord. Det er svært viktig. Bibelen er Guds hellige og ufeilbarlige ord. Der får vi vite sannheten om Gud og sannheten om oss selv. Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og urettferdig-het, men vi mennesker er syndere som både har del i arvesynden (Adams slekt) og synder daglig i tanker, ord og gjerninger. Ingen av oss mennesker er i stand til å sone for vår synd og skyld, men Gud lot Jesus ta all verdens synd på seg. Han ble gjort til synd for oss, og brakte en evig forløsning.
Derfor blir enhver som tar sin tilflukt til Jesus frelst, rettferdiggjort og gjenfødt til et nytt liv.
For det tredje har de ikke fornektet Herrens navn. Det kan skje på to måter A) fornekte at de kjenner Jesus (slik som Peter fornektet Jesus tre ganger), eller B) fornekte Jesus ved å ikke holde seg til hans ord, Bibelen. Guds ord sier i 1 Joh 3,4-5: ”Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham.”
Derfor kan vi si at å fornekte Jesus er å fornekte hans person, eller å fornekte hans ord ved ikke å erkjenne og bekjenne hva Bibelen sier om Jesus og følge ham i liv og gjerning. Menigheten i Filadelfia hadde bestått prøven i trengselstider ved at de hadde holdt fast på Guds ord og ikke fornektet Jesu Kristi person. – Spørsmålet er: Hvordan står det til med oss i dag?

Vers 9:
”Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, de som kaller seg jøder og ikke er det, men lyver. Jeg vil gjøre det så at de skal komme og falle ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg.” I Filadelfia var der en jødisk koloni og en synagoge.
Jødene var Abrahams kjødelige etterkommere, men de fleste av dem var ikke Abrahams åndelige etterfølgere. Å være jøde innebar kravet om å være det sanne utvalgte folk. Men de forkastet Jesus Kristus, Messias, og var motstandere av de kristne. De skulle være en synagoge hvor Gud ble æret og lovet, men de er blitt ”Satans synagoge”. Det vil si de tilhørte Guds motstander. (Satan betyr motstander). Derfor var de ikke jøder i åndelig forstand selv om de påberopte seg for å være jøder, men da løy de. Det er en smertefull erfaring at synagogen flere steder er blitt evangeliets argeste motstandere (jf. Rom 2,28; 9,1-5; Gal 6,15; Joh 8,44).
Herren vil la noen av disse såkalte jøder komme til menigheten og ta imot evangeliet og dermed erkjenne at Herren Jesus elsker både menighetsforstanderen og menigheten i byen.

Vers 10:
”Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden.”
Legg merke til hvor viktig det er å ta vare på Guds ord om tålmodighet. Det vil si å vise den samme tålmodighet som Jesus viste i prøvelsene sine. På grunn av at menigheten i Filadelfia hadde tatt vare på budskapet om Jesus Kristus, vil Herren fri dem ut av noe.
Når det står ”prøvelsens time som skal komme over hele verden”, må det være noe alvorlig som skal skje globalt. Vi må da tenke på Antikrist (Dyret) som Bibelen taler om skal komme og få verdensherredømme og forfølge de troende. Dette skal skje “for å prøve dem som bor på jorden.” Det tenkes her på de verdslige mennesker som ikke bryr seg om Gud og hans rike. Nå skal verdens mennesker prøves om de vil omvende seg til Herren, eller la seg lede av Antikrist.

Hvordan skal det så gå med de troende i denne tid?
Noen mener at de troende er opprykket og tatt hjem til himmelen på den tid. Andre mener at de fremdeles lever på jord, men de skal bli bevart slik at de ikke faller fra Herren. Ifølge 1 Tess 4,16-17 skjer opprykkelsen av de troende samtidig med oppstandelsen av de døde. Følgelig skjer ikke opprykkelsen før den store trengsel, men etterpå.
Det viktigste for oss kristne er å holde oss til Kristus og samfunnet med andre troende. Hva som enn vil skje med oss, så hører vi Herren til selv om vi må gå gjennom store og vanskelige trengsler.

Vers 11:
”Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone”. Det er Herren Jesus som sier dette, for han vet at tiden som er igjen er kort. Ordet ”snart” viser oss at vi kristne skal leve i i en stadig forventning om Herrens komme. Dessuten skal vi ha for øye at tiden er kort slik at vi ikke tenker at vi kan drive med andre ting, for Herren kommer ikke ennå. Da er det lett for å forville seg og bli forført. Det gjelder om å holde fast på det vi har slik som de første kristne som vi leser om i Apg 2,42: ”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene”. Det er livsviktig å holde fast på dette i trengselstidene. I tillegg vet en at Jesus er nær. Han går mellom ”lysestakene”. det vil si mellom menighetene. Dersom de ikke holder fast ved det de har, kan de risikere å miste sin krone. I brevet til menigheten i Smyrna står det i Åp 2,10: ”– Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone”. ”Seierprisen” (ho stefanos), krone, krans var godt kjent innenfor hellenistisk kultur. Den var gjerne laget av olivengrener, og den synlige utmerkelsen, som seierherren fikk på sitt hode var symbolsk uttrykk for seier, fest, ære og berømmelse.
Apostelen Paulus skriver også om denne seierspris i 2 Tim 4,8: ”Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.”
Vi skal merke oss at det går ann å miste eller tape kronen eller kransen. Bare den som holder ut til enden, vil få den når den tid kommer. Derfor er det tragisk å miste den rett før mål.

Vers 12:
”Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds stad – det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Guds stad – og mitt eget navn, det nye.”

Hvem er det som seirer?
Det er de som har tatt i mot frelsen i Jesus Kristus og lever i samfunnet med ham til sin død. Herren Jesus sier om den som seirer at han vil gjøre vedkommende til en støtte (søyle) i Guds tempel. Ved sin trofasthet mot Herren har denne menighet blitt noe av en støtte eller søyle i Guds rike, som både bærer og holdet den oppe.
Apostelen Paulus skriver i Gal 2,9 om dem som gjaldt for å være ”støttene”, Jakob og Kefas og Johannes. Dette er selvfølgelig billedlig å forstå som støtter i Guds rike her på jord. Selv om Guds rike tar sin form her på jord, så sikter løftet til fullendelsen. Han/hun skal få plass i Guds evige tempel og tjene der i den evige herlighet.
I Filadelfia hadde de opplevd jordskjelv og sett tempelsøyler bryte sammen. Jordskjelvene hadde også tvunget innbyggerne til å løpe ut av byen for å berge livet. Men i Guds evige rike skal ingen av dem som seirer måtte gå ut av Herrens tempel. For de hører til der og har rett til å være der i trygghet og sikkerhet. (Guds tempel er å forstå billedlig, for i følge Åp 21,22 så ikke Johannes noe tempel i staden, ”for dens tempel er Gud Herren, Den allmektige og Lammet.”)
Videre lover Herren den som seirer, ”en trefoldig innskrift.” Han vil skrive på den som seirer sin Guds navn, og navnet på sin Guds stad – det nye Jerusalem og sitt nye navn.
For det første: Guds navn. Jesus Kristus skal skrive Guds navn på den som seirer. På den tid ble slavene brennmerket med forbokstavene til eierne for å vise hvem de tilhørte. På samme måte vil Gud sette sitt merke på dem som tilhører ham. De som holder ut skal få bære Guds merke (navn).

For det andre: Navnet på Guds stad – det nye Jerusalem.

Jesus Kristus skal også skrive navnet på Guds stad – det nye Jerusalem, på den som seirer. Dette er et bilde på at den som seirer, får borgerskap i Guds by. Ifølge Esekiel skulle navnet på den gjenskapte Guds by være ”Herren er der” (Esek 48,35). Følgelig skal de som seirer være borgere i den byen der Herren alltid er.

For det tredje: Jesu eget navn, det nye. Jesus Kristus skal også skrive sitt eget nye navn. Folk i Filadelfia kjente godt til hva det vil si å få et nytt navn. Da det fryktelige jordskjelvet i år 17 hadde ødelagt byen, ble den oppbygd igjen ved keiserlig hjelp og kalt Neocæsarea, Keiserens nye by. Senere kalte de byen for Flavia som var keiser Vespasians slektsnavn. Men siden ble byen hetende Filadefia igjen.
Den som seirer skal også få det nye Kristi eget navn. Kristi nye navn kan ikke være noen av de navn han er blitt kalt med her nede. I følge Åp 19,12 har han en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv, og ifølge Åp 19,13 er hans navn ”Guds ord.” Lars Eritsland sier: ”Jesu nye navn er det navn han skal bære i sin herlighets åpenbarelse og er vel uttrykk for at han skal kjennes på en ny måte, nemlig i sin herlighets skikkelse. Sml 19,12; 2,17.”
(“Fortolkning til Johannes Åpenbaring”, Luther Forlag A/S og Lunde Forlag A/S 1978).
Vi kan her tenke på den Jesus apostelen Johannes vandret sammen med på jorda og hvordan Jesus var da han åpenbarte seg for Johannes som ”en som lignet en menneske-sønn.” (Åp 1,12-16). Johannes skriver så i vers 17: ”Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.” Det var den herliggjorte Jesus Kristus.
Derfor kan vi si at det navnet som her blir innskrevet betegner den som seirer som Guds og Kristi hellige eiendom og som borger av i det nye Jerusalem. Ifølge Åp 21,2 kommer Det nye Jerusalem ned fra ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud prydet for sin brudgom. Den som seirer skal som Guds og Kristi eiendom ha deres navn skrevet på sin panne (Åp 14,1) og tjene Gud Fader og Jesus Kristus som prester i den himmelske helligdom (Åp 7,15; 22,3). Vi leser i Åp 7,15: ”Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.”

Vers 13:
”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” Budskapet til hver av menighetene er samtidig et budskap til alle. Følgelig også til oss som lever i dag. Men bare den som har fått Guds Hellige Ånd forstår budskapets dypeste mening.

Avslutning
Menigheten i Filadelfia får ros og oppmuntring og blir ikke klandret for noe av Herren, men den oppmuntres til å holde ut i trengsler, og holde fast ved det de har slik at de ikke skal miste sin krone.
Det samme gjelder for oss i dag. Vi er ikke hjemme ennå. Derfor må vi være edrue og våke slik at vi ikke blir forført eller sovner. Følgelig må vi lytte til Herrens ord: ”Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.”
Ikke noe menneske eller onde åndsmakter kan ta kronen eller seierkransen fra oss når vi holder fast på det vi har fått, Guds ord og Guds Ånds veiledning.