Midt i det hedenske Ur i Kaldea, endret Gud historiens gang. Forfallet i menneskeslekten hadde vokst enormt i slektene som fulgte Noah. Men i byen Ur stanset Gud en mann ved navn Abram, overbeviste han om sitt nærvær som den eneste sanne Gud og kalte ham til en vandring sammen med seg.
Budskapet fra himmelens Gud møtte ham først i Ur (Neh 9,7. Apg 7,2) og ble gjentatt i Karan der Abram hadde slått seg ned midlertidig. Senere fikk han navnet Abraham som blir brukt i denne artikkelen.
Når Gud velger ut Abraham og kaller ham til oppbrudd, er det med et omfattende løfte om å velsigne ham. Slik blir det gjengitt i Skriften:
“Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes” 1 Mos 12,1-3.
Det var en sjufoldig velsignelse – med linjer like fram til vår tid. Disse velsignelsene inneholder mange viktige element og jeg vil stanse for hver enkelt av dem i noen artikler.

Abraham skulle bli velsignet med et land
Hva Abraham og hans slekt eide og disponerte i Ur i Kaldea, vet vi ikke. Men Abraham skulle ikke arve noe av dette. Tvert imot skulle han bryte kontakten med slekten sin og dra bort fra dem til noe fullstendig nytt. Han skulle velsignes med et nytt land.

Landet er en gave fra himmelens Gud.
Først av alt skal vi understreke at jorden hører Herren til. Han er jordens Herre. Ingen har rett til å ta denne makten fra ham.
”Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den, verden og de som bor der” Sal 24,1. ”for min er jorden og alt som fyller den” Sal 50,12.
”For jorden og alt som fyller den, hører Herren til” 1 Kor 10,26.
Det er også han som står for tildelingen av jorden.
” Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder” Apg 17,26.
Når himmelens Gud vil vise og gi Abraham et bestemt område på jorden, hviler det helt og fullt på hans makt.
Abraham ble ledet til et landområde som hadde navnet Kanaan. Det var ikke et folketomt område, men var besatt av 10 forskjellige folkestammer, 1 Mos 10,15-18. Men de mistet retten til landet på grunn av sine synder og opprøret mot himmelens Gud.
”I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit. For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål.” 1 Mos 15,16.
”Nei, det er for deres ugudelighets skyld Herren driver disse hedningene ut for deg” 5 Mos 9,4.
Abraham opplevde ikke dette i livet sitt, men han hadde løftet om det. En firehundre år lang prøvelse lå foran folket hans, før virkeliggjørelsen kunne skje. Selv reiste Abraham rundt som en pilegrim og tok landet i øyesyn. Med forventning så han fram til den dagen da ætten skulle innta landet. Selv dro han fra sted til sted og ble til velsignelse for folket i landet.
”Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom” 1 Mos 15,7.
”Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat” 1 Mos 15,18.
Kanaan land ble overdradd til Abraham av Herren selv. Men det er mer enn en personlig gave til Abraham. Han får landet som en arv. Slekten etter ham skal ha retten til landet. Derfor blir løftet gjentatt gang på gang. Abraham får løftet åtte ganger, Isak minst en gang og Jakob fem ganger.
Abraham er slektsfar til mange folk. Det ligger i navnet hans som betyr ”en mengde folk”. Navnet er egentlig et hebraisk ordspill. Mange folkegrupper kan føre sitt opphav tilbake i Abraham. Når løftet blir ført videre, blir det innført begrensninger. Først får Isak en særstilling.
”og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med sønnen min, med Isak” 1 Mos 21,10.
”Abraham ga Isak alt det han eide” 1 Mos 25,5.
”Og det skjedde, etter at Abraham var død, at Gud velsignet Isak, hans sønn. Isak bodde ved brønnen Lakai Ro’i” 1 Mos 25,11.
”Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre fold det året, for Herren velsignet ham” 1 Mos 26,12.
En ytterligere begrensning skjer gjennom utvelgelsen og velsignelsen av Jakob.
”Må han gi deg Abrahams velsignelse, både deg og ætten din med deg, så du kommer til å eie det landet hvor du nå bor som fremmed, det som Gud ga til Abraham” 1 Mos 28,4.
”Og se, Herren sto over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt” 1 Mos 28,13.
I 430 år var Israel borte fra landet før Herren kalte dem tilbake. Moses blir utvalgt til å lede dem. Israels Gud innfridde sine løfter og det ble en gave til Israels folk.
”Når dere kommer inn i det landet Herren skal gi dere, slik som han har sagt, da skal dere ta vare på denne tjenesten” 2 Mos 12,25.
”Jeg sa til dere: Dere skal ta deres land i eie! Jeg vil gi dere landet til eiendom, et land som flyter med melk og honning. Jeg er Herren deres Gud, som har skilt dere ut fra folkene” 3 Mos 20,24.

Landet får sine grenser
Herren talte til Abraham om landet. Et konkret land som hadde sine grenser, og hvor folk var bosatt. Selv om ikke Abraham eide det annet enn i tro, visste han at landet var en konkret størrelse. Problemet vårt er at vi ikke kan strekke linjalen riktig for en del steder er ukjente for oss. Navn kan ha endret seg. Men la oss peke på noen.
Den første grensesetting for Kanaan er:
”Kana’aneernes grense gikk fra Sidon bortimot Gerar like til Gasa, og bortimot Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim like til Lesja” 1 Mos 10,19.
Abraham første befatning med landet får han av Herren. Han blir bedt om å løfte blikket. Lot har forlatt ham og han står tilbake med tjenerne og buskapen sin. Hvor skal han dra?
”Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider” 1 Mos 13,14-15.
Da Gud Herren gir Abraham den første eden på at han skal eie landet, vil Abraham ha konkrete bevis. Derfor spør han Herren: Hvorledes skal jeg vite at jeg skal eie det? Herrens svar er overveldende. Gud setter hele sin eksistens som garanti for at landløftet skal stå fast til evig tid. Les 1 Mos 15.
”Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat, kenittenes, kenisittenes og kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes og refa’ittenes, amorittenes, kana’aneernes, girgasittenes og jebusittenes land” 1 Mos 15,18-21.
Etter å ha gitt Abraham omskjærelsespakten, kommer en ytterligere presisering av landets grenser.
”Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud” 1Mos 17,8.
Senere får vi presisert flere grensesettinger. Det vil ta for mye plass og omtale alle, men vi tar med …
”Jeg vil la ditt lands grenser gå fra Rødehavet til filistrenes hav, og fra ørkenen til elven. For landets innbyggere vil jeg gi i deres hånd, du skal jage dem bort fra deg” 2 Mos 23,31.

Det er et annerledes land
Når Gud risset inn dette landet på jordens overflate og gav det til Abraham og hans ætt, forteller det at han hadde særskilte tanker for dette landet. Det gjaldt både plassering og topografi. Det var ikke Abraham som valgte landet, fordi han likte det så godt. Det ble gitt ham fordi jordens skaper og eier, mente at det passet for det folk han hadde utvalgt i Abraham.
Da Jakob sender sønnene sine til Egypt på grunn av hungersnøden, vil han si til Farao at de kommer fra et rikt land.
”Da sa Israel, deres far, til dem: Skal det nå så være, så gjør som jeg sier: Ta med i sekkene noe av det beste landet eier, og bring det som en gave til mannen – litt balsam og litt honning, krydderier, ladanum, pistasienøtter og mandler” 1 Mos 43,10. Moses som skulle lede folket tilbake til det utvalgte landet, kjente ikke selv landet. Egypt var hans referanseramme. Derfor blir Kanaan satt i relieff til Egypt og Herren forklarer ham forskjellen på disse to land.
”For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere dro ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten når du vannet jorden – som i en kjøkkenhage. Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn. Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende. Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, da vil jeg gi landet regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje. Jeg vil la din buskap få gress på markene, og du skal ete og bli mett” 5 Mos 11,10-15.
I landet Egypt var selve livskilden, Nilen. Vannet fra denne elven var livsviktig om de skulle overleve. “Du måtte bruke foten”. Det vil si at de måtte pumpe vannet til de stedene hvor det var plantet.
Landet Kanaan som de ble ført inn, medførte avhengighet av Gud. Deres forhold til Gud og hans ord var avgjørende for tilstanden i landet. De var totalt avhengig av Guds velsignelse. Det er et land som Gud drar omsorg for. Fruktbarheten er et resultat at han gir regn i rett tid og rett mengde. Fjellene og dalene drikker vann av himmelens regn. Det er ikke deres anstrengelser som gir resultatene, men Guds velsignelse og nåde.

Det er et fruktbart land
Abraham ble ikke ført inn i et ørkenområde, men et land som var fruktbart og til velsignelse for Abraham. Når slekten senere kom fra Egypt og kom inn i landet, står det at de fra dag én spiste av landets frukt.
”Og dagen etter påsken åt de av landets grøde, usyret brød og ristet korn åt de den dagen. Mannaen hørte opp dagen etter, for nå åt de av landets grøde. Israels barn fikk ikke mer manna, men de åt dette året av det som var avlet i Kana’ans land.” Jos 5,11-12. Da speiderne vendt tilbake og meldte hvordan Kanaans land var, fortalte de: ”Vi kom til det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt” 4 Mos 13,27.
”Det landet som vi dro igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land” 4 Mos 14,7.
Speiderne hadde med seg vitnesbyrd om landets fruktbarhet. Folket skulle se med egne øyne hva landet kunne bære fram.
”Så kom de til Esjkol-dalen, der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to menn mellom seg på en stang. Likeså tok de granatepler og fikener” 4 Mos 13,23.
Når Skriften beskriver dette landet, er det som et land som flyter med melk og honning, 2 Mos 3,8; 5 Mos 1,25
Israel Gud forteller Moses hva som venter dem i det land han har utvalgt for Israels folk.
”Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du ikke skal mangle noe, et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene, og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag.” 5 Mos 8,7-11.

Et velsignet land
Det er et velsignet land for et velsignet folk – Abrahams ætt.
Jakob understreker dette i velsignelsen over sine sønner.
”Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra de store dyp der nede, med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver fram, med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger, med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode, over hans isse, han som er fyrste blant sine brødre!” 5 Mos 33,13-16.

Fortsetter i neste nummer.