”Og Israels barn tilhyllet Herren sin Gud med ord som ikke var rette.” 2 Kong 17,9.
I Kongebøkene leser vi historien om kongedømmet i Israel fra Salomo inntil folket ble bortført i fangenskap. Etter at landet under Salomos sønn ble delt i nord- og sørriket, skildres utviklingen parallelt i de to rikene. Alle kongene i nord, Israels rike, fulgte stort sett sine egne tanker isteden for Guds vilje, mens det i sør, Juda rike, vekslet mellom ugudelige og gudfryktige konger.
Landet i nord gikk først til grunne og ble erobret av assyrerne. Ordet i dag er en del av Bibelens forklaring på hvorfor det gikk så ille.
Ikke så mange år tidligere hadde det, materielt sett, virket nokså lyst for Israel. Landet blomstret opp under kong Jeroboam den andre, og var mektigere enn sin nabo i sør, Juda. Men åndelig sett var landet råttent, og slutten kom sikkert fortere enn folket hadde ventet.
Typisk for den gjengse innstilling var det at en gjerne ville gi seg ut for å være Guds folk, men i virkeligheten ble hans ord og vilje skjult av omtolkninger og skikker som ikke hadde sin rot i Guds ord. De ledende førte an i å innføre avgudsdyrkelse. Moralsk forfall fulgte med. Bare noen ganske få søkte Herren i sannhet (2 Krøn 30,10-11).
Det er påfallende hvor mye i dette som synes å ligne på den åndelige situasjon i vårt eget land i dag. Det skulle minne oss om alvoret, at Gud er en hellig Gud som ikke lar seg spotte. Det burde lede oss til forbønn, om det var mulig at Gud igjen kunne gripe inn og sende åndelig nød som fører folk til omvendelse og frelse. Og aller mest skulle det minne oss personlig om at det er avgjørende at en holder seg til Guds ord og ikke følger med strømmen som fører bort fra ham.
For Herren kjenner sine, uansett hvordan forholdene er.

(Fra Andaktsboken “I Lys av Ordet” 19 april, Stiftelsen på Bibelens grunn 2000)