Jeg kjenner en venn som fra evighet av
Har elsket og elsker meg enn.
Ei høyde, ei bredde, ei død eller grav
kan skille meg fra denne venn.
Han søkte meg lenge før jeg søkte han,
mens ennu jeg vandret på syndenes vei.
Han søkte i ørk’nen et villfarent lam,
og lammet han søkte var meg.

Han kjenner meg vel, og dog har han meg kjær,
tross synder, tross brist, ja tross alt.
Og under Han elsker meg just som jeg er,
har selv meg med vennenavn kalt.
Da hist på Golgata Han ropte ”Fullbrakt!”
Han sonet min synd, tok min brøde på seg.
De armer som da ble på korset utstrakt,
de favner en synder som meg.

Tålmodige venn som har elsket min sjel.
min stjerne i sorgenes natt,
som tilgir når ei jeg kan tilgi meg selv,
som aldri meg enn har forlatt.
Når kjære går fra meg og jeg står igjen
på gravhøyden ensom med sviende savn,
da kommer du til meg, min evige venn.
Og slutter meg ømt i din favn.

Du kommer når jordiske venner må gå,
når veien er tornfull og trang.
Du kommer når himlen er skyet og grå,
og fyller mitt hjerte med sang.
Ja, om jeg skal stige i dødsfloden ned,
du vil ikke slippe min skjelvende hånd.
Men føre din venn hjem til hvile og fred,
helt frigjort fra jordlivets bånd.