350 år siden Paul Gerhardts død
Den tyske salmeforfatteren og presten Paul Gerhardt døde i 1676, altså for 350 år siden. Hans oppbyggelige salmer har i flere århundrer blitt til rik velsignelse for troens folk, ikke minst i den lutherske kristenheten, men også i andre kristne sammenhenger. I Paul Gerhardts salmediktning merker man en klar bibelsk tone på den lutherske bekjennelses grunn. Salmene hans har tydelige spor av Martin Luthers kristendomssyn. Men samtidig preges nok Paul Gerhardts salmer mer av det personlige troslivet og egen opplevelse av Guds nærvær og hjelp. Johann Arndts teologiske orientering, f eks i Den sanne kristendom, påvirket også Gerhardts salmdiktning i positiv forstand.
Paul Gerhardts salmer er klart forankret i Bibelens budskap, der Kristi forsoningsdød for våre synder er i sentrum. Et eksempel:
Den grunn hvorpå jeg bygger,
er Kristus og hans død.
I korsets ly og skygger
er sjelens hvile søt.
Der har jeg funnet livet,
selv er jeg intet verd.
Hva Jesus meg har givet,
gjør meg for Gud så kjær.

(DELKs salmebok 471)
Det er bare denne grunnen – der hjørnesteinen er Herren Jesus Kristus – som holder når alt annet rystes og raser sammen. “For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein,
utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme” (1 Pet 2,6). Den overbevisningen hadde også salmedikteren Gerhardt:
La hele verden briste,
min Jesus har all makt.
Hvem kan fra ham den vriste
og bryte himlens pakt?
Ei hunger, sverd og lue,
ei pine, angst og nød
skal meg fra Jesus true,
hans er jeg til min død.
(Vers 4 i DELKs salmebok 471)

Paul Gerhardt ble født i 1607 i den lille byen Gräfenhainichen, sørvest om Wittenberg i Sachen. Faren hans, Christian Gerhardt, var borgermester, og ifølge en kilde også kantor, noe som i så fall sikkert har hatt betydning for Pauls fremtidige salmediktning. Moren hans, Dorotea Gerhardt, kom fra en luthersk presteslekt. Paul møtte flere store sorger tidlig i livet. Allerede som 12-åring ble han farløs, og bare to år senere døde også moren hans.
Etter vanlig skolegang kom Paul Gerhardt til universitet i Wittenberg i 1628. På den tiden var det teologiske fakultetet der, høysetet for lutherdommen i Tyskland. Men det var nok ikke så lett å konsentrere seg om studiene, da den 30-årige krigen pågikk som verst akkurat da. Gerhardt ble i Wittenberg i hele 14 år og virket ved siden av studiene som huslærer. Han kom så til Berlin der han blant annet ble kjent med kantor Johann Crüger, som medvirket til at Gerhardts salmer ble trykt og spredt.
Da Paul Gerhardt var 44 år gammel ble han prest i Mittenwalde, tre mil sør for Berlin. Alteret i kirken der var vakkert utsmykket, blant annet med et malt bilde av den såkalte Veronikas svetteduk. En duk som, ifølge legenden, en kvinne tørket Jesu ansikt med da han bar korset på sin vei mot Golgata. Paul tjenestegjorde seks år i denne kirken og så altså ofte på dette alterbildet. Selv om man ikke vet sikkert, er det ikke usannsynlig at dette bildet har gitt inspirasjon til Gerhardts fine bearbeidelse av Arnulf av Löwens fantastiske pasjonssalme fra 1200-tallet:
O hode, høyt forhånet,
med blodig sår og ve,
o hode, tornekronet
til smerte, spott og spe,
o hode som var hedret
og tilbedt inderlig,
men nå så dypt fornedret:
Vær hilset hjertelig!
(SB 672)

Paul Gerhardts inderlige pasjonssalme Her ser jeg et tålmodig lam har naturlig kobling til blant annet døperen Johannes velkjente ord om Jesus: “Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd” (Joh 1,29). Salmen løfter fram Jesu forsoningslidelse for våre synders skyld.
Han frambär, klädd i helig skrud
och krönt med törnekrona,
ett offer utan vank åt Gud,
all världen att försona
i lydnad och i tålamod
sig själv han offrar,
när hans blod
för mig och världen rinner.
vad skall min själ väl giva dig,
o helga Lamm, för vad du mig
i offerdöden vinner?
(Sv. psalmboken 1937, nr 79:3).

Han frembærer, kledd i hellig skrud
og kronet med tornekrone,
et offer uten lyte for Gud,
all verden å forsone.
i lydighet og tålmod
seg selv han ofrer,
når hans blod
for meg og verden rinner.
Hva skal min sjel vel gi deg,
o hellige Lam, for hva du meg
i offerdøden vinner?
(Direkte oversatt til norsk)

Ved 48 års alder giftet Paul seg med Anna Maria Berthold, som da var 32 år. De fikk fem barn. Men ektefellene opplevde store sorger i hjemmet. Fire av barna døde som spedbarn, bare én sønn ble voksen.
Hustruen Anna Maria viser i et dagboknotat hva hun følte da et av barna deres, ei jente, døde 25. mars 1659: “Vår lille Anna Katharina bæres til sitt siste soverom. Akk, skal jeg da være som en som berøves sine barn? Herre, hvorfor tukter du meg så hardt? Hva er det vi har gjort som gjør at du forvandler også denne gleden til smerte? Men Gerhardt trøster meg og sier:
‘Hvorfor gråter du? Hun er ikke død, hun bare sover!’ Ja, hun sover, men hun sover så tungt at mors røst ikke lenger kan vekke henne.”
Sorgen i Paul Gerhardts liv ble enda tyngre da hustruen Anna Maria døde bare 46 år gammel. Han ble da alene med sønnen på seks år. Men Herren oppdro sin tjener gjennom disse tunge årene, og hans gudsfrykt og trosliv ble dypere. Skriften sier jo: “Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?” (Heb 12,7) Vers 11 i samme kapittel belyser hvordan Herren kan forvandle tukt til noe godt: “All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt” (Heb 12,11).
Etter seks år som prest i Mittenwalde, ble Gerhardt prest (eller diakon som det het på den tiden) i hovedkirken i Berlin. Paul var av natur en tilbaketrukket og stillferdig mann. Men da den store striden mellom de reformerte og de lutherske brøt ut på den tiden, stilte Gerhardt seg helt på den lutherske bekjennelsens side mens den verdslige makten stod på de reformertes side. Spenningen ble så stor at Gerhardt pga sin lutherske overbevisning ble tvunget til å forlate presteembetet.
Mange salmer og sanger har blitt skrevet i forbindelse med spesielle hendelser i de ulike dikternes liv. Det virker dog ikke være slik i Paul Gerhardts tilfelle, med en unntakelse.
Bakgrunnen til hans salme Er Gud for meg, så trede er spesiell.
En prestekollega i Mariakirken i Berlin, Johannes Berkow, døde plutselig på vei hjem fra en begravelse han hadde forrettet i. “Hilf Gott” var de siste ordene han sa i det øyeblikket han tok sitt siste åndedrag. En uke senere ble det holdt begravelse i hans egen kirke. Presten som holdt gravtalen hadde Rom 8:31-39 som tekst. Bibelteksten og gravtalen gjorde et slikt inntrykk på Gerhardt at han skrev denne salmen, som vi her gjengir første verset av:
Er Gud for meg, så trede
meg hva der vil imot,
jeg kan i bønnens glede
det felle under fot.
Vil Gud meg gjerne høre,
har Faderen meg kjær;
hva kan meg Satan gjøre
med all sin helvedhær?
(SB 312)
En av Paul Gerhardts mest kjente salmer, for svensker, er sommersalmen i denna ljuva sommartid. Her lyser Gerhardts store poetiske årer tydelig fram, og man merker at han også bekjenner seg til og lever i første trosartikkelens innhold: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
I denna ljuva sommartid
gå ut, min själ, och gläd dig vid
den store Gudens gåvor.
Se, hur i prydning jorden står,
se, hur för dig och mig hon får
så underbara håvor.
(Sv. psalmboken 1937, nr 475:1). I denne fagre sumarstid
gå ut, min sjel, og gled deg
i vår Herres store under.
Sjå hagen prydd med blomeseng,
sjå garden med si grøne eng,
og skog med li og lundar.
(Oversettelse av Bernt Støylen, 1923)

I noen av Gerhardts salmer framtrer takke- og lovsangstonen tydelig, for eksempel i denne:

Med tacksam röst och tacksam själ
min lovsång sjunger jag:
O Gud, du alltid gjort mig väl
och gör det än idag.

Så sjunger själen glädjesång,
dig, Herre Gud, till pris,
till dess jag sjunga får en gång
ditt lov i paradis.
(Sv. psalmboken 1937, nr 523:1, 9).

Med takknemlig røst og takknemlig sjel
Min lovsang synger jeg:
o Gud, du alltid gjort meg vel
og gjør det enn i dag.
Så synger sjelen gledessang,
deg, Herre Gud, til pris,
inntil jeg synge får en gang
din lov i paradis.
(Direkte oversatt fra svensk)

Paul Gerhardt ble kalt i 1668 til erkediakon (det samme som kirkehyrde) i Lübben i Kursachen, der han virket fram til sin død i mai 1676. Noen måneder før han døde skrev han et testamente til sin 14 årige sønn. Der advarte han mot dem som vil sammenblande bekjennelsene. Så ber han til Gud “at når min siste time kommer, vil Han gi meg en gledelig bortgang, ta min sjel i sine fadershender og la mitt legeme stille hvile i jorden inntil den ytterste dag, da jeg med alle mine igjen skal våkne opp og ansikt til ansikt skue min kjære Herre Jesus Kristus, på hvem jeg like til denne stund har trodd, skjønt jeg ikke har sett Ham.”
Paul Gerhardts salmer har blitt oversatt til mange språk. At Paul Gerhardts 1600-talls salmer lever videre, helt inn på 2000-tallet, har i alle fall med to faktorer å gjøre. Framfor alt er hans salmer preget av bibelsk, sunn teologi med et varmt sjelesørgerisk preg. Herrens venner får gjennom salmene både mat for sjelen og hjelp til troslivets bevarelse og vekst. Så spiller også Gerhardts sterke diktergave inn. Han regnes ofte som en av Tyskland fremste salmediktere. En kirkehistoriker kaller ham for et diktergeni.
Vi takker Gud for Paul Gerhardts rike salmeskatt som også vi på våre språk får glede av. La oss synge salmenes budskap inn i hjertene våre!
“La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud” (Kol 3,16).
Må Gud la Gerhardts innholdsrike salmer leve videre til velsignelse for nye generasjoner – om Herren ennå drøyer en tid!

(Fra “Pietisten” nr. 1-2026. Med tillatelse fra forfatter. Oversatt til norsk)