På Guds befaling oppførte Moses et telt som bolig for Gud (2 Mos 26,1ff; 40,2f; Hebr.: mishkan; latin: tabernaculum). Teltet hadde to rom: Det hellige, hvor prestene daglig gikk inn med røkelse, hvor de la brød på skuebrødsbordet, og hvor de tente ild i den syvarmede lysestaken (25,23ff; 30,1ff; 37,10ff; 3 Mos 24,5ff). Innerst inne var det aller helligste, som var Guds egentlige bolig, og hvor ”Vitnesbyrdets ark” sto (2 Mos 26,33f). Den ble også kalt paktens ark. I denne gullbelagte kisten la Moses de to tavler med Guds ti bud (25,21f; 40,20; 5 Mos 10,5). Da Moses var ferdig med å bygge tabernaklet og hadde satt arken og alt inventaret på plass, senket Guds sky seg over helligdommen, og Gud flyttet inn i sin nye bolig.
Det står slik: ”Moses kunne ikke gå inn i Åpenbaringsteltet, fordi skyen hadde lagt seg over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet” (2 Mos 40,34f). Når Moses deretter ville tale med Gud, gikk han inn i teltet. Der inne ”hørte han stemmen tale til seg fra nådestolen over vitnesbyrdets ark mellom de to kjerubene. Slik talte han til ham” (4 Mos 7,89). Både teltet og arken ble båret fra sted til sted av levittene under Israels ørkenvandring (2 Mos 25,14f; 4 Mos 3,30f; 7,9) og inn over Jordans vann til Kana’an (Jos 3,3ff).
Etter erobringen av Kana’ans land sto arken en periode i Betel. Navnet betyr ’Guds hus’ (Dom 20,26f; 1 Mos 28,17-19). Deretter stod arken lenge i Sjilo, hvor Eli var prest (1 Sam 3,3). Filistrene førte den bort til Asjdod, hvor de stilte den opp i deres gud, Dagons, tempel (4,10f; 5,1). Så haglet ulykkene ned over filisterne. ”For det var kommet dødsangst over hele byen. Herrens hånd lå meget tungt på den” (5,11). Derfor satte de arken på en oksekjerre, og førte den tilbake til israelittene (6,10f). En periode stod arken på en mark i Bet-Sjemesj (6,15-18). Men snart ble den hentet til Kirjat-Jearim, hvor den ble båret inn i Abinadabs hus (7,1f). Kirjat-Jearim ble også kaldt Ba’aleJuda (2 Sam 6,2; 1 Krøn 13,5). Siden flyttet kong David paktens ark til Sion. Det er Davidsbyen (2 Sam 5,7; 6,10-12). Der reiste David et telt til arken (6,17; 7,2; 1 Krøn 16,1).

Templet i Jerusalem
Davids plan var å bygge et hus som Gud kunne bo i, et tempel av sten, men det tillot ikke Gud (2 Sam 7,5ff; 1 Krøn 17,4ff). Mens arken stod i et telt i Davidsbyen, stod brennofferalteret ”på haugen i Gibeon” ca.10 km. mot nordvest (1 Krøn 16,39f; 21,29). Ifølge Moseloven skulle arken og alteret ellers stå sammen i Guds helligdom (2 Mos 38,1; 40,6). Etter Davids død bygde hans sønn, kong Salomo, tempelet i Jerusalem (1 Kong 6). Han brukte kalkstein, også kaldt limstein. Det ble først alminnelig å bygge med marmor omkring Kristi fødsel.
Marmor er også kalkstein. Men marmor er meget hard, fordi den gjennom lang tid har vært utsatt for intens varme og trykk inne i et berg. Derfor er marmor vanskelig å bearbeide.
Da Salomos tempel var bygget ferdig, førte levittene paktens ark opp fra Sion, Davidsbyen, til det nye tempelet, hvor de plasserte arken inne i det aller helligste (2 Krøn 5,2ff). Salomo fikk lagd et nytt alter av kobber (4,1). Så var arken og alteret igjen samlet i Guds hus, i overensstemmelse med Moseloven.
Da Salomo innvidde det nye tempelet i Jerusalem, flyttet Gud inn i det: ”Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus” (2 Krøn 7,1f). Det skjedde det samme med tempelet, som vi leste om tabernaklet i ørkenen: Guds sky senket seg ned over tempelet, og så flyttet Gud virkelig inn i sin nye bolig. Men på grunn av israelittenes frafall og synd forlot Gud sitt tempel igjen. Esekiel beskriver hvordan Guds sky løftet seg fra tempelet. (Esek 9,3; 10,4+18; 11,23). Senere leser vi at Gud vender tilbake og flytter inn i tempelet igjen (43,1-5).

Hvor er paktens ark i dag?
Vi vet ikke hvor paktens ark befinner seg i dag. Da Jerusalem og dets tempel ble ødelagt av babylonerne sommeren 586 f.Kr., ble tempelets kostbare skatter også ødelagt eller bortført til Babylon (2 Krøn 36,18f). Men vi hører ikke hva som skjedde med arken. Kanskje ble den bortført, eller kanskje ligger den fortsatt begravd under ruinene av tempelet i Jerusalem. Omkring Kristi fødsel bygde kong Herodes den Store et nytt tempel. Byggingen startet år 20 f.Kr. Da Jesus trådte offentlig fram, hadde Herodes vært død i mange år. Allikevel var det på det tidspunkt blitt bygget på tempelet i 46 år (Joh 2,20). Det ble først ferdig år 64 e.Kr. Men allerede i år 70 e.Kr. ødela romerne det igjen (Mark 13,1f; Luk 19,44). En del av inventaret ble bortført til Rom. På Titusbuen i Rom kan man den dag i dag se den syvarmede lysestake og annet inventar fra tempelet bli ført bort som bytte. Men vi får ikke vite noe om arken.
Etiopiske ortodokse kristne, Tewahedo Kirken, hevder at arken står i en Mariakirke i Aksum i det nordlige Etiopia. Men så lenge de ikke vil la andre se den, er det vanskelig å tro på den forklaringen.

Vi er Guds tempel
I den nye pakt har Gud ikke behov for en fysisk bolig bygd et bestemt geografisk sted (Joh 4,21-24). Nå er menigheten og de enkelte troende hjerter Guds tempel, hvor Han bor. Paulus spør: ”Vet dere ikke, at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1 Kor 3,16f; 6,19; 2 Kor 6,16). Han sier at Kristus bor ved troen i våre hjerter (Ef 3,17). Det er tydeligvis ikke bare et bilde eller poesi. Like så virkelig som Gud den gang bodde i tabernaklet og i tempelet i Jerusalem, like så virkelig flytter den treenige Gud inn og bor i det troende hjerte (Rom 8,9f; 2 Kor 13,5; Gal 2,20; Kol 1,27). Paulus forklarer dessuten at menighetens medlemmer sammen blir ”bygd opp til en Guds bolig i Ånden” (Ef 2,21f).
Heb 9,22f beskriver hvordan dette nye tempelet blir renset med Kristi blod. Heb 10,19-22 føyer til: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”. Det gjør vi, når vi går alene inn i vårt lønnkammer, lukker døren og ber til vår Far i himmelen, som Jesus foreskriver det (Matt 6,6ff), eller når vi ”sammen med alle de hellige” trer frem for Gud i bønn (Ef 3,18; Apg 2,42; 4,24; 12,5; 12,12 m.fl.).
Troende menneskers hjerter er det aller helligste, hvor Jesus står foran sin Far som vår stedfortreder og forbeder (Rom 8,34; Hebr 7,25). Hebr 9,24 sier: ”Kristus gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” Men himmelen er ikke et lokalt avgrenset sted fjernt fra jorden. Himmelen er der hvor Gud er til stede med sin nåde.
Dette er Gud i det troende hjerte, som derfor er det aller helligste i templet. Der gikk Jesus inn da Han hadde fullbrakt frelsen for oss, og der står Han nå som vår talsmann og vårt sonoffer (1 Joh 2,1f).
Moseloven foreskriver okse og geit som ofre for israelittenes synd (3 Mos 4-6). Men det var kun tenkt som midlertidige forskrifter, ”gyldige inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk” (Hebr 9,10). Hebr 10,4 forklarer: ”For det er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder.” Derfor måtte Guds Sønn selv stige ned fra himmelen, ta på seg menneskelig natur i Jomfru Maria og bli et stedfortredende sonoffer for alle menneskers synd. Det gamle Testamentes dyreofre var ikke gode nok.
Heb 9,23 sier: ”Men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse.” Hvorfor skal himmelen renses? Forklaringen er ikke, at det er synd i Guds evige himmel. Men det er det i det nye tempel, som er det troende hjerte. Det er smittet av synd og må renses ved Kristi sonofferblod, så Han kan bo der inne. Heb 9,14 føyer til: "Med sitt eget blod kan Han ”rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud." Dette gjorde Jesus, da Han gikk inn i det aller helligste med sitt eget sonofferblod.
Samvittigheten og hjertet er synonymer for det indre menneske, som er det aller helligste i Guds nye tempel. Når vi ber til Gud, trer vi inn for Hans ansikt i det aller helligste i himmelen. Det gjør vi med frimodighet, fordi Kristus med sitt stedfortredende blod har renset den nye helligdom for synd.

Syndens skyld og syndens makt
Det syndige menneske har to problemer: Det ene er syndens skyld overfor Gud. Det andre er syndens makt inne i hjertet. Disse to problemer fjerner Gud i to omganger: Først skylden, deretter makten.
Syndens skyld fjerner Gud ved å tilgi den. Dette skjer på en gang og totalt. Skyld overfor Gud handler om vår relasjon til Ham. Når Gud tilgir vår skyld, står den ikke lenger imellom Ham og oss. Han setter oss i en helt ny relasjon til sig selv. Han frir os ut av mørkets makt og flytter oss over i sin elskede Sønns rike. ”I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse” (Kol 1,13f). Befrielse for syndens skyld skjer ved syndsforlatelse. Når vi hører evangeliet om Guds nåde for syndere og tror det, er vi Guds barn. Dette kan man ikke være delvis. Enten er man Guds barn, og man er det helt. Eller man er det slett ikke. Vi er Guds barn ved troen på Jesus, som sonet vår synd.
Gud fjerner syndens makt på samme måte, men det skjer gradvis over tid, og det fullendes først etter døden. Vi kaller denne prosess helliggjørelse. Den skjer ved, at vi igjen og igjen hører evangeliet om syndenes forlatelse og tar denne virkelighet til oss i tro. Vi senker oss ned i den, så vi lever og ånder i den og takker Gud for den. Dette gjør vi mange ganger livet igjennom. På den måten virker Guds nåde i oss, slik at vi blir nådige mot hverandre.
Det er ikke Guds lov, men Guds nåde, ordet om syndenes forlatelse for Jesu skyld, som ”opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit 2,11f). Syndens makt i oss blir brutt, men langsomt, over tid og med mange feil og fall, som vi må bekjenne for Gud igjen og igjen. Det er en vanskelig og anfektende situasjon å leve i. Men vi får frimodighet til å gjøre det, når vi forstår, at skylden overfor Gud er fjernet fullstendig, og på en gang, ved syndenes forlatelse. Ved troen på Jesus står vi i Guds nåde (Rom 5,2).

Å leve som en tilgitt synder
Livet som kristen betyr, at vi igjen og igjen må gå inn i helligdommen, hvor Jesus står som vår talsmann og vårt sonoffer (1 Joh 2,1f). Vi trer igjen inn for Guds ansikt, bekjenner igjen vår synd for Ham, og vi hører Ham igjen tilsi oss alle våre synders nådige forlatelse for Jesu skyld. Deretter går vi med frimodighet ut av helligdommen til det liv, som venter oss der ute i verden. Vi tar med frimodighet fatt på å tjene Gud ved å tjene de andre. Når vi opplever de andres feil og fall, tilgir vi dem, som vi selv er blitt tilgitt av Gud (Kol 3,13). Og vi vitner for dem om hvor godt det er å gå inn i helligdommen med sin synd, legge den ned for Gud og igjen høre Ham tilgi oss alt for Jesu skyld. De andre har bruk for å høre vårt vitnesbyrd om dette, likesom vi har bruk for å høre deres vitnesbyrd. Det hjelper dem og oss til at bli stående i Guds nåde som tilgitte syndere.
Det er besværlig og anfektende, at syndens makt ikke forsvinner på samme fullstendige måte som syndens skyld. Vi lenges etter at bli helt rene og syndfrie som Jesus.
Derfor skal vi løfte våre hoder og se fremover. Johannes lover: ”Vi vet, at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er” (1 Joh 3,2). Når Jesus kommer tilbake til denne jord, vil Han på en gang og for alltid fjerne syndens makt fra oss. Synet av Jesu herlighet vil den dagen brenne all synd ut av oss.
Allerede mens vi lever her på jorden, betrakter vi Jesu herlighet, men foreløpig er det liksom i et speil. Vi ser Ham kun svakt og utydelig. Allikevel forvandles vi allerede nå, sier Paulus: ”Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd” (2 Kor 3,18). Når vi lever sammen med Jesus i Ordet og i bønnen, skjer det en foreløpig og ufullstendig forvandling av oss i overensstemmelse med Ham, som vi betrakter. Vi kommer til å ligne Jesus. Men det er først i himmelen, når vi skal se Ham direkte, at vi blir helt som Ham. Det salige synet av Hans herlighet vil den dag brenne synden ut av oss.