I denne artikkel vil vi fokusere på forholdet mellom det objektive forsoningsverket og den personlige tilegnelsen av dette. Debatter i ulike fora viser at det råder stor uklarhet om dette. Jeg tror en årsak til uklarheten er at det ikke aktes på at det er et dobbelt fiendskap mellom Gud og mennesker etter syndefallet. Det er for det første et fiendskap hos Gud. Vår synd har gjort skilsmisse mellom oss og Gud. Vi er under Guds dom og vrede. Men Skriften taler også om et fiendskap i våre hjerter. Vi er Guds fiender av sinnelag, med ryggen mot Gud.
Forsoningen i Kristus innebærer at Jesus gikk inn under vår synd og sonet vår synd med sitt blod. Han bar Guds vredes dom over synden og utslettet lovens skyldbrev mot oss. Det kaller Skriften for forlikelsen eller forsoningen i Kristus Jesus (2 Kor 5,18f). Dermed er grunnlaget for Guds vrede tatt bort. Gud kan uten å gå på akkord med sin hellighet, innby alle til seg og si: Kom, la oss gå i rette med hverandre. Om deres syndes er som purpur, skal de bli hvite som snø.
Men dette betyr ikke at alle mennesker er frelst og rettferdiggjort. Fiendskapet i menneskehjertet ble ikke fjernet på Jesu kors. Mennesket er fortsatt borte fra Gud. Derfor kaller Gud til omvendelse og tro: La dere forlike med Gud! Omvend dere, så deres synder kan bli utslettet! (Apg 3,19).
Det er ikke tale om å legge noe til det Jesus har gjort i vårt sted overfor Gud. Gud er nådig for Jesu skyld og trenger ikke vår bot for å være nådig mot oss. Men vi har behov for omvendelse, komme til erkjennelse av vår fortapthet og få åpnet våre hjerter for Guds nåde. Vi er som den bortkomne sønn i det fremmed landet, som ikke hadde noen glede av farens nådige sinnelag, før han kom til seg selv og vendte hjem, forlikte seg med sin far og mottok syndenes forlatelse.
Det er Den Hellige Ånd som overbeviser oss om våre synder, omvender oss og virker troen på Guds nåde i våre hjerter. Heller ikke det er vårt verk, men det skjer i oss og med oss. Men noen anser enhver tale om Guds verk i oss som noe lovisk, noe i tillegg til Jesus. Det gjelder ikke bare Skriftens ord om omvendelse og tro, men ikke minst gjelder det Skriftens tale om gjenfødelsen og det nye livet i rettferdighet og sannhet. Krav om dette subjektive eller personlige ved å være en kristen, anses som i strid med å ha sin rettferdighet i Kristus alene. Man blander sammen vår rettferdighet for Gud, som alene er i Kristus, og den personlige tilegnelsen av Jesus og frukten det har i den troendes liv.
Den subjektive tilegnelse av frelsen og troens liv i denne verden, tilfører intet til rettferdighet overfor Gud. Men uten en personlig tilegnelse av Jesus og et daglig livssamfunn med ham, er man ingen troende kristen.