En ny kraft
Disiplene er ikke til å kjenne igjen etter pinsedag. Det er ikke åpenbaringen av Jesus i dagene mellom påske og pinse som blir det store vendepunkt i deres kristenliv. Hvor betydningsfullt det enn har vært for dem å møtes med deres oppstandne Herre, og hvor mye dette møte har fylt dem med glede, så er det Åndens utgytelse på pinsedagen som er altavgjørende.
Før pinsedagen er de preget av frykt, rådvillhet, og de er alle fortvilet, men mottakelsen av Den Hellige Ånd endrer dem totalt. Tenk bare på Peter i yppersteprestens gård og hans myndige framtreden pinsedag. Han er nå preget av det som folkeskarene ikke kunne la være med å undre seg over hos Jesus: Han underviste dem som en som hadde myndighet.
Før pinse lignet disiplene, som dette angår, fariseerne og de skriftlærde, men utgytelsen av Den Hellige Ånd over dem gir dem den myndighet som kommer til uttrykk gjennom Peters ord til rådet: ”Døm selv, om det er riktig over for Gud å adlyde dere mer enn ham; men vi kan ikke la være å tale om hva vi har sett og hørt” (Ap 4,19-20).
Samtidig er der en forunderlig dynamisk kraft i deres budskap. Det når ikke bare til tilhørernes ører, men går dem til hjertet i en slik grad, at det føles som piler som borer seg inn. Mennesker kommer i syndenød, spør etter frelse og finner hvile ved det uforskyldte evangelium.
Enda en ting må nevnes. Etter pinsedag er menigheten étt legeme hvor hver enkelt lem tjener de øvrige med de gaver som Gud har gitt til sitt folk. Det er helt tydelig at de hellige nå lever i nådegavenes tid. Og Gud har gitt rikelig. De er preget av den innbyrdes kjærlighet, og de elsker ikke bare i ord. Kjærligheten gir seg utslag i livet. De lukker opp for nestens nød, de lider med den som er i nød, og de handler for å hjelpe.

Den Hellige Ånds gjerninger blant oss
Lever vi før eller etter pinse? Er vi ikke preget av nettopp det som karakteriserte disiplene før pinsedagen? Er vi ikke forsagte og rådville? Mangler vi ikke troens myndighet? Hvorfor er der så lite gjennomslagskraft i våre vitnesbyrd og forkynnelse? Er hemmeligheten ikke den at vi mangler Den Hellige Ånd?
Disse spørsmålene har du sikkert hørt før. Mange av dem som er grepet av den karismatiske bevegelse, spør nemlig, og spørsmålene legger svarene i munnen: ”Jo, jeg kjenner det. Engstelsen over for de andre. Mitt vitnesbyrd er matt og forsagt, og jeg mangler sann kjærlighet til brødrene og dem som står utenfor.”
Er disse svar uttrykk for en sann bedømmelse av situasjonen, eller kan de være dikterte av Satan?
Der står i 2 Tim 1,7 at Gud ikke har gitt oss en feighetens ånd, og det er ingen tvil om at Satan med alle midler som er til rådighet, søker å spre motløshet blant kristne. Det gjør han blant annet ved uavlatelig å peke på en del av sannheten, men han unngår alltid hele sannheten.
Du som kjenner Kristus. har sikkert erfart at Ordet ikke har mistet sin gjennomslagskraft. Kristus har frelst deg og mange med deg. Gud legger stadig noen til, som lar seg frelse. Det har også hendt i år, og det skjer både hos oss og ut over jorden. Det enkle ord om Jesu gjerning for syndere, frelser stadig fortapte. Gud gjør igjen og igjen dem til skamme som mener at det gamle evangelium er foreldet. Gud lar undere skje.
Det kan også fortelles om mange eksempler på trosfrihet og troslydighet. Under de største vanskeligheter gir Gud frimodighet i tjenesten. Vel må det ofte bli sådd med gråt, men i tillit til Herren er det mange som har strødd sæden ut, selv om de ikke har sett resultater. Det er også sant at der mange steder ennå ikke er noe å se, men det skjer noe under jorden. Sæden spirer, og enkelte har den glede å høste med frydesang.
Vi kjenner også til kjærlighetens omsorg, nøden for de ufrelste og hjelpsomheten over for dem som er i nød.
Det kunne tyde på at du er rik og har vunnet rikdom og intet trenger til, er der sikkert en og annen som vil si. Alt står så velsignet godt til. Det hele går som det skal. Nei, det være langt fra! Men Den Hellige Ånds gjerninger midt i en menighet av syndere verken vil eller kan vi fornekte. På tross av oss lar Gud undere skje og lar oss se at Han står ved sitt ord. Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast.

Det levende ord
Vi lever etter pinse. Guds ånd, Talsmannen er hos oss. Det er ikke vår fortjeneste, men nåden i Kristus som er grunnen til det. På bakgrunn av denne virkelighet vil vi høre formaningene:”Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg” og ”men bli fylt av Ånden”. Gud gir nemlig ikke Ånden etter mål. Han gir rikelig, og han ønsker å komme til med sine gaver.
Der er noe i Guds barn som kan hindre hans verk. Det er syndens gamle surdeig, som skal renses ut, dvs. alt syndens vesen hos deg må inn under Lammets rensende blod. Bekjenn din synd for Herren og for mennesker, så du får renset ut. Uoppgjort og unnskyldt synd hindrer og dreper Ånden. Det skjer også når du ikke er lydig over for det som Ånden minner deg om. Der er mange som ikke søker næring for sitt åndelige liv. De fører en syklig tilværelse, fordi de ikke tar næring til seg. De er som mennesker som sulter, fordi de ikke spiser den mat de har.
La deg fylle av Ånden. Hver eneste kristne, som leser disse linjer, skal ta denne formaning til seg. Gud vil gi deg mer av Ham, som lærer, minner, vitner og overbeviser.
Den første pinse betød en ting: Ordet om Jesus var levende. Mens mengden enda var opptatt av tegnet, hadde de et helt usedvanlig diskusjonsemne, men da Den Hellige Ånds forkynnelse lød ved Peters munn, førtes for-samlingen fram mot sentrum: Jesus Kristus. De enkle, klare, eviggyldige frelses kjensgjerninger om Jesu offer til frelse for syndere ble forkynt. Det er en nøye sammenheng mellom dette budskap og Den Hellige Ånd.
I Korint hadde Paulus bestemt seg for bare å ville vite Jesus Kristus som korsfestet. En stor mengde ble frelst, fordi nettopp dette budskap virket ved Ånds og krafts bevis.
I tillit til dette evangelium vil vi virke i vår hjemlige sammenheng og på misjonsmarken i andre land. Vi vet at Herren stadfester gjerningen. Han har gjort det siden pinsedag, og han vil gjøre det så lenge det enda er dag.

(Fra “Nyt Liv” nr. 2-2024, oversatt fra dansk