Jesus hadde nettopp uttalt at ingen kan tjene Gud og mammon samtidig. Dette falt ikke i god jord hos fariseerne, som var pengekjære, og de brydde seg ikke mye om de fattige. De spottet ham (Luk 16,14).
Jesus fortalte så en eksempelfortelling fra virkeligheten om en rik mann og om fattige Lasarus. Det er to ulike personer med forskjellig virkelighetsforståelse og ulike syn på livet.
Menneskelivet har forskjellige faser som de begge hadde opplevd eller ville komme til å oppleve: Fødsel, barne- og ungdomstid, voksenalder, alderdom og død.
Det karakteristiske ved den rike mannen er hans store rikdom, hans opptatthet av rikdom og velstand. Han kledde seg i purpur og fineste lin – altså i luksus – ting som bare rike folk har råd til.
Den rike mannen levde hver dag i ” herlighet og glede” (Luk 16,19). Det var følgelig tingene i verden, fest og luksus, som opptok denne mannen. Han var fullstendig preget av verdens ånd, tidsånden.
Den rike mannen glemte Gud, eller han hadde ikke bruk for ham. Han hadde ikke noe evighetsperspektiv over livet, men det gjaldt om å nyte livet her og nå.

En fattig mann ved navn Lasarus
Den rike mannens navn får vi ikke vite, men den fattige heter Lasarus som betyr ”Gud har hjulpet”. Lasarus hadde ingenting i denne verden. Dessuten var han sjuk og hadde problem med å skaffe seg mat hver dag.
Det karakteriske ved Lasarus var fattigdom, sykdom og sult.
Det fortelles om Lasarus, som hadde verkende sår på kroppen, at han ble båret til den rikes port. Hans ønske var å mette seg med smulene som ble til overs ved den rikes bord. Men for å få tak i dem, måtte han kjempe mot hundene. De ville hundene, som jødene betraktet som urene dyr, slikket også sårene hans. - Kanskje vi skal forstå dette på den måten at hundene viste mer vennlighet overfor ham enn den rike mannen?

Døden kommer
Lasarus døde først og fikk nok en enkel begravelse. Døden ble en befrielse fra hans plager og lidelser ”og englene bar ham bort til Abrahams fang” (vers 23). Dette er en opplysning om at Lasarus hadde levd og døde i troen på Guds Sønn, Jesus Kristus.
Den rike mannen døde også og ble begravet. Han fikk nok, ut fra et verdslig synspunkt, en fin begravelse med pomp og prakt. Men døden forandrer ikke noe i forholdet til Gud. En vantro dør som en vantro og er også vantro etter døden.

Dødsriket og Abrahams fang
Da den rike mannen slo opp sine øyne i dødsriket hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. Den rike mannen, som en god jøde, tiltalte Abraham som “Far”.
Abraham betyr ”far til mange”. Da den rike mannen ikke hadde bruk for Gud, kom han, sammen med alle vantro mennesker, til dødsriket. Det er et midlertidig oppholdssted før dommen ved den hvite tronen.
Lasarus, som hadde tatt imot Guds frelse, kom til ”Abrahams fang”. Det vil si han kom til Guds Paradis. At han kom til Paradis, forstår vi av Jesu ord til den botferdige røver på Golgata. Jesus talte til ham og sa: ”I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 43).

Hvordan er tilværelsen i dødsriket?
David Hedegård sier følgende om dette spørsmål: “Bibelen gir oss bare antydninger om den saken. Og de antydninger kan sammenfattes slik som katekismeforklaringen av 1878: “De troende sjeler nyter etter skilsmissen fra kroppen salighet hos Gud, men de vantro lever i angst mens de venter på dommen.” Den rike mannen ”pintes svært i denne lue” (Luk 16,24), men Lasarus ble trøstet (v. 25).
I sitt brev til menigheten i Filippi sier Paulus at han ”har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre” (Fil 1,23). Ordene innebærer åpenbart at apostelen vet at han etter døden skal være nærmere Kristus enn det er mulig å være her på jorden. Han levde i et inderlig samfunn med Herren her, men vet at det skal bli rikere og dypere i paradis. Vi lærer noe mer om denne tilværelse i Åp 7. Den store, hvitkledde skaren befinner seg i evighetens store venteværelse (en kaller det også mellomtilstanden), for det dreier seg om deres tilværelse mellom døden og oppstandelsen. Og oppstandelsen inntrer først ved Herrens ankomst i herlighet, kap. 19.
Av Åp 7 lærer vi at de som er døde i troen, tjener Gud. ”De er for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel.” ”De ærer og priser og takker Gud dag og natt.”
(“Døden - og hva så?”, Lunde 1972)

Den rike mannen og Abraham
Spørsmålet er hvordan vi skal forstå samtalen mellom den rike mannen og Abraham. Denne samtalen, sier Luther, kan ikke være “noen legemlig samtale ettersom begge legemer fremdeles ligger begravd i jorden”. C. Asschenfeldt-Hansen sier at denne samtalen må forståes som en “billedlig virkeliggjøring av sannheten om de fortaptes håpløse pine og trøstesløse tilstand. Samtidig uttrykker den også det selvforskyldte ved at sjelen ikke omvendte seg, selv om den hadde Guds ord”. (Fra “Lukas- og Johannesevangeliet”, Antikkforlaget 1993)
Den rike mannen ropte og sa: “Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden” (vers 24).
Men Abraham minnet ham om at han fikk “sine goder” i sin levetid. - Dette lærer oss at i dødsriket er en helt bevisst og at man husker tilbake til sin levetid på jorda.
Øivind Andersen sier om “goder”: “Gode betyr det som tilfredsstiller menneskehjertet, det som et menneske finner livets mål og mening i, så det blir tilfreds og lykkelig her i livet.” (Fra andaktsboka “Ved kilden”, 25. juni, Lunde Forlag og Bokhandel A/S, 1979)
Med andre ord: Den rike mannen hadde vært tilfreds med det verdslige livet, med overflod på alle kanter. Gud og det hinsidige hadde han ikke brydd seg om selv om han hadde hatt flere anledninger til å høre Guds ord.
For Lasarus var det helt motsatt. Hans “goder” var ikke livet i denne verden med fest og fornøyelser, men han hadde tatt sin tilflukt til Gud. Han holdt fast på Guds løfter.
For ham var nok hans “gode” slik som Salme 16,2 uttrykker det: “Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg.”
Derfor ble han båret av engler til Paradiset hvor han var lykkelig og salig.

Et svelg mellom Dødsriket og Paradiset
Abraham sier til den rike mannen at det er ”festet et stort svelg mellom oss og dere”. (vers 26). (Det greske ordet som er oversatt med “svelg”, kan også oversettes med gap, kløft eller avgrunn).
Følgelig er det umulig å komme fra den ene delen av dødsriket over til den andre, Paradiset. Den motsatte veien er det også umulig å gå. Det er den enkeltes forhold til Gud som avgjør hvor den enkelte kommer. Enhver som tar imot Guds frelse, kommer til Paradiset etter den legemlige død. Alle andre som har, og har hatt, sine ”goder” i denne verden og dermed ikke hatt bruk for Guds frelse, kommer til dødsriket.

Den rike mannen og hans brødre
Da den rike mannen fikk høre om at ingen kunne komme fra Paradiset over til dem i dødsriket, begynte han å tenke på sine brødre. ”Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du sender ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted” (Vers 27).
Men Abraham svarte og sa til ham at de har Moses og profetene. De kan høre på dem. Den rike mannen var imidlertid ikke enige i det. Han mente at hvis det kom noen fra “de døde” da ville de omvende seg.
Det er vanlig at det naturlige, ikke-gjenfødte menneske søker tegn. Det er ikke nok med det skrevne ord gitt av Gud. Den rike mannen og jødene vil ha ytre bevis for at dette og hint er fra Gud.
Den rike mannen trodde altså at noen kunne stå opp fra de døde. Han mente at hans brødre ville forstå at det var Gud som sto bak, og da ville de omvende seg.
Men grekerne, (hedningene) på den andre siden, mente at det var dårskap å hevde at noen sto opp fra de døde. Det var ikke i samsvar med deres verdslige visdom. Følgelig forkastet de selve tanken om at noen kunne stå opp fra de døde.
Abraham svarte ham og sa (vers 31): ”… :Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.”
“Moses og profetene” er Det gamle testamente. De hadde Guds ord i blant seg. Om GT skriver apostelen Paulus til sin medarbeider Timoteus i 2 Tim 3,14-15:
”Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.”
Det er bare ved å høre og ta til seg Guds ord at et menneske kan bli frelst. Tegn og under vil ikke føre til frelse, men til undring for verdslige mennesker. Bibelen taler ikke om at noen ble frelst ved å oppleve tegn og under. Men for dem som har kommet til troen, vil det stadfestes for dem at Gud er mektig og stor, og han vil frelse, styrke og hjelpe hver den som tar sin tilflukt til ham.
Selv om ikke Jesus hadde fullført sin gjerning på jorda da han fortalte denne eksempelfortelling, så kunne jødene ha holdt fast på løftene om ham som skulle komme i tidens fylde. (Se 1 Mos 3,15; 1 Mos 12,3; 5 Mos 49,10; 5 Mos 18,18-19; Jes 53!).

Hva kan vi i vår tid lære av denne eksempelfortelingen?
1. Vi må ta vare på Guds hellige ord, lese, høre og ta det til oss!
2. Skriften gjør oss vis til frelse. Under og tegn skaper ikke tro.
3. Vårt forhold til Guds Ord, avspeiler vårt forhold til Jesus Kristus.
4. Vårt forhold til Guds Ord (Jesus) avgjør hvor vi skal tilbringe evigheten.
5. Der er to utganger av det jordiske livet: Til frelse og evig liv, eller fortapelse og evig død.
6. I dødsstunden opphører vi ikke å være til, men vi stiger over en terskel til en annen verden. Da har vi gått inn i en tilværelse som aldri vil ta slutt.
Om dette sier David Hedegård: “Det går tusen år, millioner år og tusen millioner år, men en kommer aldri en hårsbredd nærmere det punkt hvor en kunne si: Nå finnes det mennesket ikke mer! Vi skal være til i all evighet.”
7. De vantro er i dødsriket (Hades) til dommens dag. Når det gjelder forholdene i dødsriket, gir Bibelen bare antydninger om dette, men for å gjenta David Hedegård, kan det gjerne sammenfattes slik det står i Katekismeforklaringen av 1878: “De troende sjeler nyter etter skilsmissen fra kroppen salighet hos Gud, mens de vantro lever i angst, mens de venter på dommen.” Dommen ved den hvite tronen er den endelige dom og kan ikke appelleres. For de vantro blir det en usalig tilværelse under Guds vrede og dom til evig tid. For Guds barn blir det et salig liv sammen med Jesus i ”det nye Jerusalem”, til evig tid.