Oppstandelsen var jo en Guds bekteftelse av Jesu soning av våre synder på Golgata kors (jfr. bla. Rom 1,4 og Apg 17,31 c). Men akkurat som Jesu død ikke bare var en soning for våre synder, men også en korsfestelse ”av vårt gamle menneske med ham” (Rom 6,6), slik betød Jesu oppstandelse også vår oppstandelse sammen med ham og satte oss i himmelen i Kristus Jesus, Ef 2,6.
I dåpen får vi ved troen del i dette, sier Paulus i Rom 6,4: ”Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.”
Selvsagt burde man derfor ikke ha svekket den begravelses-symbolikken som ligger i dåpen, ved å gå over til å bare overøse dåpskandidatens hode med vann, istedenfor å bruke den dåpsformen som var den opprinnelige, nemlig full neddykking i vannet (jfr. at de gamle døpefontene jo ble laget slik at hele barnet skulle kunne dykkes ned i vannet!).
Viktigere er det imidlertid at vi fastholder dét som ifølge Skriften er dåpens konsekvens: ”…, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse” Rom 4c-5.
Hvordan gjør vi det? Hvordan realiserer vi oppstandelseslivet med Kristus? Det underviser Paulus oss om flere steder i brevene sine, bla. i Rom 8,13b, der han formaner oss til å ”ta livet av” (gl. overs.:”døde”) ”legemets gjerninger”, og i Ef 4,22 ff. bruker han et annet bilde om den samme saken: vi skal “avlegge det gamle menneske” og ”iføre oss det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten.” Ef 4,24 uttrykker dette slik i sin “lille katekisme”, i forklaringen til “Dåps-sakramentet”:
Hva betyr det å bli døpt med vann? Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet. (“Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Ny oversettelse med innledning og noter ved Arve Brunvoll”, Lunde Forlag og Bokhandel, Oslo 1984, s. 131).
Når Paulus således i Fil 2,12 gir de kristne i Filippi formaningen: ”arbeid på deres frelse med frykt og beven”, så må det være denne daglige helliggjørelsen i forlengelse av dåpen, han sikter til. ”For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” Heb 12,14.
Men hvorfor må vi ”arbeide på vår frelse med frykt og beven”? Jo, fordi ”Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.” Fil 2,13. Motsetningen til ”kjødets/legemets gjerninger” kalles derfor i Gal 5,22 for ”Åndens frukt”. Det hjelper altså ikke “å streve”, for frukt er jo noe som kommer av seg selv, så lenge fruktgreinen blir på frukttreet og får kraften sin fra det. Som Jesus sier i lignelsen om “Vintreet og greinene” i Johs kap.15:
”Bli i meg, så blir jeg i dere.Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.” Johs 15,4. I den daglige kampen mellom ”Ånden og kjøttet” som enhver sann kristen opplever, så hjelper det altså ikke “å streve” for å frembringe ”Åndens frukt”. Det eneste som hjelper er å ha sitt indre, åndelige blikk festet på det faktum som Paulus uttrykker i det verset som jeg innledningsvis siterte fra Ef 2,6:
“Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.”
Vi skal legge merke til at Paulus bruker datid her, selv om det handler om en annen side av Golgata-verket enn forsoningen i Kristus. Det siste er jo dén siden vi som oftest tenker på, når vi taler om Jesu fullbrakte verk på Golgata, dén siden som har å gjøre med rettferdiggjørelsen i Kristus. Men “Kristus Jesus, … er for oss blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning”, sier Paulus i 1 Kor 1,30. Altså ikke bare ”rettferdighet”, men også ”helliggjørelse” og ”forløsning”.
Den mest grundige undervisning om “helliggjørelsen” har Paulus gitt oss i Rom. 6,1-8,16. Når han således i Rom 8,1 uttaler de kjente ordene: “Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus”, så er det ikke rettferdiggjørelsen i Kristus han sikter til (den har han allerede behandlet grundig i Rom 3,21-5,21), men helliggjørelsen. Det handler også i Rom. 8,1 om at vi ”skal … regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” Rom 6,11.
For “Guds Sønn har gjort oss fri” ved sin død og oppstandelse, ikke bare fra syndens skyld og straff, mens også “fra Satans tyranni, fra syndestand, fra lovens bann, fra dødens skrekk og helved-brann” (Sangboken nr. 317, v. 1).