”Undre dere ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte dere noe underlig” 1 Pet 4,12.
Når jeg får øye på denne innside ved Jesu Getsemane-kamp, som vi betraktet i går, da kastes et lys tilbake også på menneskets lidelse og dens verdi i Guds øyne: Heller ikke for mennesket kommer det an på hvor meget det lider, men hvordan det lider.
Ethvert menneske har sitt Golgata, om vi tør bruke så stort og hellig et navn på vårt eget lille offeralter. Et hvert liv som leves, har sin lidelseshistorie – noen så alle ser det og vet om det, andre i det skjulte – noe ved ytre trengsler og lidelser, andre ved indre kamper og vanskeligheter. Lidelsen kommer til verdens barn og til Guds barn. Den er ikke til å stenge ute; banker den på døren, venter den ikke på et “kom inn”, for så ville den alltid bli stående utenfor. Den kommer ukalt og uvelkommen, men den kommer.
Men skal dette Golgata bli det for oss som det var tenkt til, må vi først ha vårt Getsemane. Om lidelsen skal bli oss til velsignelse eller forbannelse, avhenger av om vi har kjempet vår Getsemane-kamp, og seiret! Spørsmålet, som her enten feller meg eller reiser meg, er dette: Går jeg inn i lidelsen med den bøyede vilje, med det lydige sinn?
Jeg kan bringe de største offer, ja gi bort alt hva jeg eier – hvis dette ikke er i orden, er jeg intet.
Ja, jeg kan gå som Guds martyr på et flammende bål – hvis ikke det er det rette sinn som driver meg, er min død ikke mer verd enn den ubotferdige røvers død på Golgata (1 Kor 13).
Men har jeg lært det lydige sinn, – kan jeg med et sant hjerte be denne Jesu bønn: Far, skje ikke min vilje, men din – da er mitt liv kommet inn i et annet plan, da er alle trengsler og lidelser blitt Guds tjenere for mitt eget vel; forkledde engler som bare overøser meg med godt. Da kan ingen trengsel eller angst skade meg – for alle ting tener meg til gode når jeg elsker Gud (Rom 8,28).
Men er det slik, da er det ikke så underlig at trengselen kommer. Måtte han som var Guds Sønn, lære lydighet av det han led, kan jeg da vente at min lydighets vei kan være uten lidelse? Var hans eksamen svær, kan jeg da vente at min skal være lett?
“I elskede, undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig (for det er jo ikke noe underlig, vil Peter si; som Han, så I)! I samme monn som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder” (1 Pet 4,12-13).
“Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser” Heb 12,5 flg.
Lidelsen for Kristus hadde i Getsemane dette mål: å fullende ham i lydighet. Lidelsen har for oss det samme mål. Om du vet at lidelsen venter deg, eller kan hende at du allerede nå er midt inne i trengselen, da har du ett å gjøre: gå inn i ditt lønnkammer og kjemp ut med Gud! Det du trenger, er et Getsemane; og gi ikke opp i kampen, før du ikke bare med dine lepper, men med hele ditt hjerte er ganske overlatt i Guds vilje og kan be: Far, ikke som jeg vil, men som du vil! Da har din lidelse tapt sin brodd. Da skal også du få kraft til å gå din lidelsesvei til ende. Først når du har seiret i din Getsemane-kamp, vil ditt Golgatas offeralter bli deg til velsignelse.

(Fra “Med Ham til Golgata” Indremisjonsforlaget 1951)