Forsoningens hemmelighet
Hør nå hva han ber: Far, er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi. Denne kalk – hva er meningen? Vi skjønner det nok. En kalk, et beger ble rakt ham for at han skulle tømme det. Det var en bitter drikk i dette beger. Her var straffen for alle våre synder. Her var Guds vredes dom over all ugudelighet fra syndefallets dag til tidenes ende. Her var gudsforlatthetens kval du og jeg skulle ha lidt (Gal 3:13). Dette var kalken Jesus måtte tømme.
Er det underlig at han ber om å få slippe? Nei, det er det ikke. Men vi fatter her med ærefrykt litt av forsoningens hemmelighet. Guds Sønn spurte i nød og kval om det ikke kunne finnes noen annen utvei. Men det var ingen annen mulighet. Denne kalk måtte han tømme, om vi skulle bli frelst. – Og så tok han den, og tømte den bitre drikk til siste dråpe. Lovet være hans navn! (…)
Getsemane-fortellingen gir et underlig lys over det under i Guds råd, at Jesus fullførte sin frelsesgjerning alene. Det var ingen med ham. De sov i Getsemane, de kunne ikke våke en eneste time med ham. Ja, så skuffet var Jesus over dem i så måte at han omsider oppga å vekke dem og ”lot dem være” (Mat 26,44). De hadde ingen hjelp å gi ham. Så vemodig! Men det hindret ikke Jesus i å fullføre det han hadde begynt, til vår frelse. Disiplene sovnet gang på gang – men Jesus fortsatte å kjempe og be.
Til sist blir dette selve budskapet om Getsemane-natten. For det er evig sant og visst: ”Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham” Jes 53,6.

(Fra boken “Ordet om korset”, Lunde Forlag 1973)