Forholdet mellom brødre
En kan få det inntrykk at Kain og Abel var tvillinger. Men det står der faktisk ikke noe om. Vi hører bare at Kain var den eldste, og at Abel var hans lillebror. I kap. 25 hører vi at Isak får tvillingene Esau og Jakob (v. 22-26). De fikk et meget dårlig forhold til hverandre: Jakob snøt sin storebror, og Esau truet med å drepe sin lillebror (27,41). Så flyktet Jakob til sin morbror Laban, i Karan, i mange år. I det tilfelle ble det ikke til brodermord.

Brodermord
Brodermord ble det derimot i kap. 4: Storebror Kain slo lillebror Abel i hjel. Det er den første konkrete synd vi hører om utenfor Paradis. Så raskt kan det gå fra ’epleran’ til mord. Det avslører hvilket dyp av ondskap det finnes i mennesket etter syndefallet. Den egentlige synd er ikke de syndige handlinger, men det selvopptatte hjerte. Allerede innen Kains mord på Abel hører vi da også at Kain går rundt og er vred ”og stirret ned for seg” (4,5). Der er noe i gang inne i ham, som bare ikke er kommet til synlig utfoldelse. Vi kaller det arvesynden.
Da jeg var barn sang vi i søndagsskolen: ”Syndens mange sorte flekker fylte hjertet helt.” Ofte så vi en flanellograf med et hvitt hjerte, et urent hjerte og et sort hjerte. Det er ikke galt å synge slik. Men det er heller ikke særlig presist. Det er vel ikke god poesi, men egentlig skulle vi heller synge: ”Syndens mange sorte flekker viser hvem jeg er!”
Kains mord på Abel avslører hva som i forveien var i hans hjerte. Samtidig avslører den hurtig vinkling fra eplerov til brodermord, hvor alvorlig en skade synden er på den menneskelige natur. Synden er en kreft. Og den er ikke bare en enkelt knute, ett sted i kroppen. Nei, den har spredt seg i hele vårt lymfesystem.

Synden fester grepet
Nå er dette selvfølgelig bare et bilde, for synden har ikke bare angrepet vår kropp. Den har spredt seg i sjelens lymfesystem. Den har satt seg i hjertet og i viljen. Derfor kan vi ikke få den ut igjen. Vi kan godt holde opp med én bestemt synd, selv om det ofte er vanskelig. Men vi kan ikke fjerne syndens kreft fra lymfesystemet.
Det hadde Adam og Eva ingen anelse om da de spiste av frukten. De ville bare nyte en liten synd (Hebr 11,25), og så ville de holde opp med å synde igjen. Men det kan en ikke. Det er som å sprøyte kreftceller inn i lymfesystemet bare for å prøve det. Men deretter kan en ikke få dem ut igjen, og mer enn det: De overtar kontrollen. Synden setter seg i viljen. Med tiden slår den oss ihjel. Det var det Adam og Eva opplevde. De spiste frukten og nøt den lille ulydighet. Men da hadde de ingen idé om at de samtidig skrev dødsdommen over begge sine sønner, ja, over alle deres etterkommere. De hørte slangen hviske, men de hørte ikke den demoniske latter som runget i helvede.
Slik er det fortsatt: Vi nyter synden et kort øyeblikk, og vi tenker at vi kan stoppe med det om litt. Men 1 Mos 3-4, og videre i hele Bibelen, viser det oss at vi gjerne kan stoppe med én bestemt synd, selv om det blir vanskeligere jo oftere vi har begått den. Men den synd som vi dermed sprer i lymfesystemet, får vi aldri ut igjen. Den vil dukke opp mange ganger senere, og på dommedag vil Gud stille både hjertets forderv og de mange gjerningssynder opp framfor oss, og så vil han spørre oss om dem. Alt dette så Adam og Eva ikke i den skjebnesvangre dag i hagen!

Slektene og den hellige historie
Vi leser i kap.4,17: ”Kain holdt seg til sin hustru og hun ble med barn og fødte Hanok.” Men hvem var hans hustru?
Et annet spørsmål lyder: Kain er redd for at hvem som helst kan slå ham i hjel, når Gud gjør ham fredløs. Men hvem skulle disse fiender da være, hvis der ikke var andre mennesker på jorden enn hans foreldre? (4,14)
I begge tilfelle må svaret være hans søsken! Kain ble gift med sin søster, og han var redd for at hun eller hans brødre ville hevne mordet på Abel. Vi hører ganske sikkert først i kap.5,4 om Adams og Evas øvrige sønner og døtre. Men det forhindrer vel ikke at de fikk barn tidligere?
Martin Luther skriver om 4,16: Adam og Eva mistet tre barn samtidig: Abel døde. Kain blev landsforvist, og han tok sin hustru, deres datter, med seg (Første Mosebok bd.1, KBH 2018, s.175; WA 42,228). Hvis Luther har rett i det, har Adam og Eva fått døtre og kanskje også flere sønner, før Abel døde. Når slekten i kap. 5 videreføres gjennom Set, er det enten fordi Adam og Eva inntil da ikke hadde andre sønner, eller fordi Gud simpelthen utvalgte Sets linje. Vi ser jo i flere tilfelle i Bibelen at Gud utvelger en annen enn den eldste sønn til å videreføre den hellige historie. Jakob ble valgt fremfor sin storebror Esau. Derfor videreføres den utvalgte slekt av Jakobs sønner, ikke av Esaus. Israels stamfedre er Abraham, Isak og Jakob, ikke Abraham, Isak og Esau. På samme måte blir David valgt til konge fremfor sine eldre brødre.
Men om det skjedde på den ene eller andre måten: De levde så lenge i de første generasjoner, at Esau saktens kunne finne en hustru enten blant sine søstre eller blant sine nieser. Og i hans egen levetid nådde slekten å bli ganske stor, så en kan utmerket forestille seg at en av dem ville hevne onkel Abels død. Forbud mot inzest finner vi først i 3 Mos 18,6 ff. og 20,17. Kain – utvalgt til noe stort? Men nå skal vi tilbake til det som teksten forkynner for oss. Da Eva hadde født Kain, sa hun: ”Jeg har fått en mann fra Herren” (min oversettelse), eller ”Jeg har fått en mann, som er Herren” (4,1). De eldre danske bibler, til og med 1871, har den sistnevnte versjon. Det er en mulig oversettelse (hebraisk, ’æt kan være pronomen ’som’ eller proposisjon ’fra’el.’ved’). Det kunne tyde på at Eva trodde at løftet fra kap.3,15 allerede nå ble oppfylt. Der sier jo Gud til slangen at Evas avkom skal knuse dens hode. Derfor hadde Adam og Eva store forventninger til deres førstefødte. Under hans oppvekst sa de kanskje til ham, at Gud ville bruke ham til å knuse Satan. Og kanskje var den misforståelse med til å styrke Kains hovmod. Han la større vekt på sin førstefødselsrett enn på selv å stå i et godt forhold til Gud. Alt var på forhånd i orden med ham, mente han, for han var jo utvalgt av Gud til noe stort.

Hva med Abel?
Abel kom i andre rekke. Han var ikke utvalgt til noe stort. Der var ikke mange forventninger til ham. Han var bare lillebror. Men Bibelen gir ham et helt annet vitnesbyrd enn den gir Kain. Jesus sier om Abel at han var rettferdig. Til de skriftlærde og fariseerne sier Jesus: ”Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret” (Matt 23,35). Når Jesus her motstiller Abel og de ledende jøder, sier Han reelt: ”Dere er Kain! Dere har stilt dere på hans side. Dere lever i den samme synd som han.”

Ved tro bar Abel fram...
Hebreerbrevets forfatter vitner på samme måte om Abels rettferdighet: ”Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved det fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig” (Heb 11,4; jf. Ordsp 15,8).
Hele kap.11 i Hebreerbrevet handler om de troende i den gamle pakt. Vi forstår at deres tro var den samme som vår. De ble frelst på samme måte som oss: av tro alene. Derfor kan de fremstilles som eksempler for oss. Abel var altså ikke rettferdig fordi hans offer var bedre enn Kains.
Men fordi Abel var rettferdig, var hans offer bedre enn Kains! Det er en avgjørende forskjell! Troen er der først. Deretter kommer gjerningene.
Vi leste i 1 Mos 4,3-5: Både Kain og Abel brakte Gud et offer, men Herren tok bare imot Abels offergave, og ikke Kains. Hva var forskjellen?
Noen fortolkere mener at Gud bare vil ha dyreoffer, ikke av grødeoffer. Men det stemmer ikke! Mosebøkene foreskriver begge typer offer (3 Mos 1-7).

Gud vil ha hjertene
Vi skal forstå Kain og Abel i lyset av Bibelens røde tråd: Gud vil ha hjerter som er omvendt til Ham. Han vil først ha oss selv. Deretter kan vi komme med våre offergaver. Hvis han ikke kan få oss selv, vil han heller ikke ha våre offergaver. Gjennom Jeremias sier Gud til israelittene: Det er ikke godt nok at dere er omskåret på kroppen, når deres hjerter ikke er omskåret: ”Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud” (Jer 4,4; jf. 5 Mos 10,16; 30,6). Og gjennom Jesaja sier Gud: ”Hva skal jeg med deres mange slaktoffer? Jeg er mett av brennoffer … Det er en motbydelig røkelse for meg … Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke … Kom og la oss gå i rette med hverandre” (Jes 1,11; 13; 15; 18).
Ganske visst har Gud selv påbudt både omskjærelse, slaktoffer, røkelse og bønner, men alt det skulle være vitnesbyrd om hjerter som var omvendt til Ham. Hvis vi ikke gir Ham hjertets tillit, så kan vi godt bli sløve med våre bønner og gaver.
Denne bibelske sammenheng forklarer Kains og Abels offer for oss: Kain gav kun Gud en ytre gudsdyrkelse, og hva skal Gud med den? Abel gav Gud sitt hjerte. Abel levede i tillit til Gud. Han søkte etter den frelse som Gud hadde lovet. Kain så bare etter sin egen storhet. Det ble hans fall. Vi kan si det slik: Abel gav det beste til sin Far. Kain gav bare noe til sin sjef. For Abel var Gud hans kjære Far. For Kain var Gud hans kalde sjef.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer
Vi vet ikke hvordan Gud viste at han tok imot Abels offer, men ikke Kains. Ved styrkeprøven på Karmels berg (1 Kong 18) hører vi at en ild fór ned fra himmelen og fortærte Elias’ offer. Kanskje skjedde det samme med Abels offer, men ikke med Kains?
Uansett hvordan det foregikk skulle det ha fått Kain til å vende om til Gud og bekjenne sitt hovmod for ham. Men han gjorde det motsatte: Kain lukket seg inn i hat til sin bror. Han blev misunnelig på Abel. Han syntes at Gud var urettferdig. Kain var jo den utvalgte, så hvordan kunne Gud tillate seg å behandle ham slik?
Hadde Gud nå utvalgt Abel i stedet for ham? Alt mens Kain gikk og tenkte, modnes den tanke i ham, at han kunne endre på situasjonen ved å drepe sin bror. Hvis Abel ikke var der mer, måtte jo Gud gjennomføre sin plan ved hjelp av Kain. Som tenkt så gjort: Kain grep en sten eller en kjepp og slo sin lillebror ihjel.
Kain sådde en tanke i sitt sinn. Deretter vannet og pleide han den. Og til sist høstet han forderv av dette sinn.
Jeg tror vi kan si det samme om Kain som Hebr 12,15-17 sier om Esau: ”Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.”
Vi skal ikke misforstå det når der står at Esau med tårer søkte å omvende seg. Enhver som bekjenner sin synd for Gud får tilgivelse! Men det var ikke det Esau gjorde! Han syntes bare at hans skjebne var for hard. Han gråt over straffen, ikke over synden. Esau gav Gud offergaver uten å gi ham sitt hjerte.
Det samme gjelder Kain. Jeg vet ikke om han forsøkte å omvende seg. Men teksten gjør det klart nok for oss at han beklaget seg over straffen. Ifølge Norsk Bibel 88 sa han: ”Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.” Men verset kan også oversettes: ”Min straff” [’avon] ”er større enn at jeg kan bære den”(4,13). Jeg tror mer på den oversettelsen. Kain bad ikke om tilgivelse. Han sa ikke: ”Ja, Gud, det er min synd!” Han sa snarere: ”Det er synd på meg!”
Et viktig element i hjertets omvendelse er at en tar Guds dom inn over seg og bekjenner med både hjerte og munn: ”Ja, det er min synd!” Deretter sier en: ”Kjære Gud, vil du tilgi meg?” Dette gjorde hverken Kain eller Esau. Deres omvendelse var krokodilletårer.

Krokodilletårer
Vi bruker uttrykket ’krokodilletårer’ når en person gråter uten å være lei seg. Faktisk har krokodiller tårekjertler. De brukes for det meste til å utskille salt når de har spist et bytte i saltvann. Det har gitt anledning til den myte at krokodiller feller en liten tåre over deres stakkars bytte. Men der er selvfølgelig ikke tale om anger, for neste gang de er sultne, kaster de seg over et nytt offer.
Krokodilletårer er uttrykk for en falsk omvendelse. En ergrer seg over sin skjebne. Men en er ikke villig til å gi Gud rett, bekjenne synden og be om tilgivelse.

Det sanne og falske
Paulus skriver om to slags omvendelse, en sann og en falsk i 2 Kor 7,10: ”Bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdensbedrøvelse virker død.” Den vantro verden er også bedrøvet; nemlig over syndens følger. Hvis bare de kunne slippe konsekvensene, ville de fortsette uanfektet i synden. Verdensbedrøvelse er når en lider under syndens konsekvenser og derfor ber Gud ta disse konsekvensene vekk. Det var dette Kain og Esau gjorde, og det er hva den vantro verden gjør… hvis den overhodet interesserer seg for Gud.
Men det er ikke bare verdens, det er også den falske kirkes kjennetegn: Den vil gjerne ha Guds nåde, men det skal være i form av syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Den falske kirke vil ha lov til å leve i synd. Gud skal bare tilgi. Hva skulle Han ellers gjøre?
Det har alltid vært løgnkirkens kjennetegn, både i den gamle og i den nye pakt. Det vantro Israel var en løgnkirke. Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid var en løgnkirke. Og både Kain og Esau representerer løgnkirken.
Like fra kirkefaderen Augustin (354-430) har vi skillet mellom Abel-kirken og Kain-kirken eller mellom ’Guds stad’ og ’verdens stad’ (Om Guds Stad 15,1-7; MPL 41,437ff). Det er to folk, som har levd side om side fra kort tid etter syndefallet inntil i dag. Ofte er det vanskelig å skille mellom de to kirker. De lever nemlig blandet inn mellom hverandre og hvem som holdt sabbaten og spisereglene, hvem som brakte ofrene osv. Det var straks vanskeligere å se hvem som var omskåret på hjertet. I dag kan en se hvem som holder sabbaten, hvem som er døpt, hvem som lever med i menigheten, og hvem som forøvrig oppfører seg ordentlig. Men hvem som av hjertet gir Gud rett i Hans dom og derfor gleder seg over syndenes forlatelse, det kan vi bare ha en fornemmelse av. Men Gud kjenner hjertene.

Gud kjenner hjertene
Da profeten Samuel pekte på fårehyrden David som Israels nye konge, sa han: ”Mennesker ser på det ytre, men Herren ser på hjertet” (1 Sam 16,7). Det kan vi ikke gjøre, i hvert fall ikke på samme måte som Gud.
Men den levende tro har og noen ytringer: Først og fremst gir den Gud rett. Troen sier det samme som Gud om synden og om Jesus. Når Gud peker på synd i våre liv, så bekjenner vi det for ham som synd. Da profeten Natan kom til kong David og konfronterte han med hva han hadde gjort, at han begikk hor med Batseba og slo hennes mann, Uria, ihjel, så bekjente David det for profeten og for Gud (2 Sam 11-12). Han nektet det ikke. Han forsøkte heller ikke å bortforklare eller komme med unnskyldninger. Han gav simpelthen Gud rett.
Det er forutsetningen for å få syndenes forlatelse, og den fikk David. Men han hadde ikke fått syndenes forlatelse, hvis han i virkeligheten ønsket syndenes tillatelse.
Men forøvrig ønsker Gud ikke bare å tale med oss om konkrete synder. Han viser oss syndens ’fordervelse’ i hjertet. Han ønsker at vi skal få en erfaring av den, så vi ikke benekter eller bortforklarer dette forderv, men igjen sier: ”Ja Gud, også det er min synd! Vil du tilgi meg dette hjerte, Gud?”

Den levende tros kjennetegn
Det vil han gjerne. Så tilgir Han oss både arvesyndens forderv og de konkrete syndige gjerninger. Når vi hører og tror det, skjer der noe inne i oss. Det legger en sang og et vitnesbyrd på våre lepper. Et av den levende tros kjennetegn er at den taler om synden og om syndenes forlatelse. Det er hovedinnholdet i vitnesbyrd og i lovsang.
Troen ytrer seg også på andre måter, men de springer ut av den grunnleggende erfaring av synd og nåde. Den levende tro ber til Gud, synger om Gud, søker Guds Ord og de helliges samfunn, og den tilgir gjerne de andre deres synd. Forklaringen på dette siste er, at en Abel-kristen har sett sitt eget syndeforderv og har fått det tilgitt av Gud. Derfor synes en Abel-kristen at de andres synd er så liten sammenlignet med hans egen. Han ser jo bare deres gjerningssynder, men han ser sitt eget syndeforderv. Det gjør det lettere for ham å tilgi de andres synd enn å tilgi sin egen synd. Nå ja, han forblir jo en synder så lenge han lever her. Derfor faller han også i synd i møtet med de andre. Han er ofte hard og urimelig mot dem. Men når Gud så peker på det, gir han igjen Gud rett. Han ber igjen om syndenes forlatelse og sier unnskyld til de andre.

Abel-kirken og Kain-kirken
Her har vi noen av den levende tros ytringer. Abel hadde denne tro, sier Jesus. Kain hadde den ikke. Siden da har de to brødre derfor representert Abel-kirken og Kain-kirken, som vi fortsatt kjenner i dag.
Sist i 1 Mos 4 hører vi ganske kort om Kains slekt. De hadde nok i det jordiske. Derfor ble de så dyktige til det jordiske. Jabal, Jubal og Tubal-Kain blev foregangsmenn for den storslåtte kultur og håndverk (v.20-22). Dermed er det ikke sagt noe ondt om kultur og håndverk. I seg selv er det utmerket. Det er Guds gode gaver. Men som det gikk Kains slekt, er det gått så mange andre siden da: De ble så opptatt av det jordiske, at de mistet det himmelske. Om trosheltene i Hebr 11 leser vi derimot at de lengtet etter et bedre fedreland, nemlig det himmelske (v.16). I 1 Mos 5 leser vi om Adams slekt, som blev til Sets slekt. Det er den Bibelen konsentrerer seg om. Kains slekt forsvant helt i syndefloden (kap.6). Og av Adams slekt blev det på det tidspunkt bare spart åtte individer: Noa og hans familie.
I kap.4 hører vi at Kain og hans slekt flytter mot øst til landet Nod (v.16). Guds hensikt var at Abel-kirken ikke skulle infiseres, smittes av Kain-kirken. Men i det lange løp kunne de ikke holdes adskilt. De blandet seg dessverre med hverandre (6,1-2).
Fordi de ble mange, var det ikke lenger nok med en familieandakt der hjemme ved teltet eller hytten. Adam og Eva hadde selvfølgelig holdt andakt for sine barn, der de har fortalt om haven, om synden og om Ham som skulle knuse slangens hode. Så hadde de bedt sammen til Gud og sikkert også sunget en hymne.
Men i kap. 4,26 står der: ”På den tid begyndte de å påkalle Herrens navn.” Vi vet ikke sikkert hva det betyr. I kap. 17,1 sier Gud til Abraham: ”Jeg er Gud den Allmektige [hebraisk, El Shadaj], vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.” El Shadaj eller Gud den Almektige, det lyder som Guds navn. I 2 Mos 3,14 spør Moses etter Guds navn og får dette svar: ”Jeg er den jeg er!” På hebraisk står der JHVH eller Jahve, om en vil. Det betyr ’Den, der er!’ Hér hører vi Guds navn. Men jeg tviler på at 1 Mos 4,26 handler om et bestemt navn. Det handler snarere om at Adams slekt ble så tallrik at de måtte samle seg flere steder til ordnede gudstjenester med ofringer, bøn, sang og annen liturgi. Det var ikke lenger nok at enhver gjorde som han selv ville. Adam var den første prest i Guds kirke.
Men nå ble han biskop eller yppersteprest for en rekke små menigheter rundt omkring. Så lenge han levde, hadde han tilsyn med disse menigheter og prøvde med vekslende hell å holde dem adskilt fra Kain-kirken. Etter Adams død gikk det dessverre hurtig den forkorte vei for Abel-kirken. Derfor kom syndfloden.

En advarsel til oss
Beretningen er en advarsel til oss i dag. Vi skal gjøre det klart at der er forskjell på Abel-kirken og Kain-kirken. Vi skal gjøre det klart, at Guds nåde ikke er syndenes tillatelse, men syndenes forlatelse. Og vi skal gjøre det klart at den levende tro har noen ytringer; dvs. den viser seg på bestemte måter. Det betyr ikke at vi kan se hverandre inn i hjertene. Det kan bare Gud. Men vi kan jo begynne med vårt eget hjerte. Hvordan står det til der? Gir vi Gud rett når han setter fingeren på noe i vårt liv, eller gråter vi bare over syndens konsekvenser? Sier vi: ”Ja, Gud, det er min synd!” Eller sier vi: ”Det er synd for meg, Gud!” Søker vi Guds Ord og bønnen? Søker vi de helliges samfunn? Hva er det som fyller våre bønner, våre vitnesbyrd og våre lovsanger? Er det først og fremst syndenes forlatelse? Slik er det nemlig i Abel-kirken, men ikke i Kain-kirken.
Vi må gjerne tale med Gud om syndens konsekvenser her og nå: sykdom, ulykke og død. Vi må også gjerne takke Gud for Hans jordiske velsignelser: helbred, penge og livskvalitet. Men det er noe annet som han først og fremst vil tale med oss om. Jesus sier: ”Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matt 6,33). Vil vi tale med Gud om dette? Det ville Abel. Men Kain ville ikke.