”Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen” (2 Kor 5,1).
Apostelen Paulus kaller her vår kropp, eller legeme, et telt. Det vil si noe som er midlertidig, ikke noe vedvarende. Alle Guds barn har en bygning, et hus, i himmelen som skal bestå til evig tid. Det er en stor trøst for alle Guds barn som lever i troen på Jesus Kristus i denne verden.

Teltet blir brutt ned
Apostelen vet at legemet kommer til å bli brutt ned. Han har erfart, og erfarer det i sitt liv og sin gjerning. I 2 Kor 11,23-26 oppsummerer han hva han har opplevd i livet som Herrens apostel: ”Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser – i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre. I slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.”
Alt dette som apostelen har opplevd er med på å bryte ”teltet” hans ned.
Bibelen forteller også at Paulus, Timoteus og Trofimus hadde legemlige lidelser eller sykdommer. (2 Kor 12,7-10; 1 Tim 5,23; 2 Tim 4,20)
Blant oss mennesker har noen god helse, andre har dårlig helse, gjerne plaget av ulike sykdommer som fører til at kroppen brytes ned etter som tida går. Men også kroppen til dem med god helse, brytes ned til slutt.
Når alderdommen kommer, svekkes helsen, og sansene blir stadig sløvere. Eldre folk blir mer opptatt av seg selv og sin helse, og tankene dreier seg ofte om hvordan en skal klare å få dagene til å gå på en tilfredsstillende måte, uten for mye smerte.
Når det gjelder helseproblemer i alderdommen, beskriver Forkynneren disse billedlig i kap. 12,3-5: ”Da skjelver husets voktere. De sterke menn blir bøyd. De som maler på kvernen, stanser arbeidet, fordi de er blitt for få. Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene. Begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak. En står opp når fuglene kvitrer, men alle sangmøyene er lavmælte. En frykter for hver bakke, det lurer skremsler ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, kapersen mister sin kraft. For mennesket drar bort til sin evige bolig – de sørgende går allerede og venter på gaten.”
Hendene (”husets voktere”) skjelver og blir svakere. Benene (”de sterke menn”) svekkes og blir stadig svakere. ”Kvernen stanser arbeidet fordi de er blitt for få”, det vil si det minker på tennene slik at en ikke er i stand til å tygge maten skikkelig. Øynene (”vinduene”) svekkes også slik at en ikke kan se tydelig og klart lenger.
I vers 4 taler Forkynneren om at ørene (”begge dørene til gaten”) stadig blir svekket og hørselen (”kvernduren”) reduseres og blir svak. Eldre folk står oftest opp tidlig om morgenen, og søvnen er ofte kortvarig med mange våkeperioder.
Når almenntilstanden svekkes, fører det mange ganger til angst og redsel for vonde og ubehagelig ting som kan skje med en der en bor og der en ferdes. (v. 5). ”Mandeltreet blomstrer” taler om at håret blir hvitt.
”Gresshoppen sleper seg fram.” Det tenkes nok her på en eldre person som bøyer ryggen og har en slepende gange. ”Kapersen mister sin kraft” er uttrykk for at smakssansen sløves.
Dette er tilstanden for mange eldre før de drar bort til sin evige bolig, døden. De sørgende står allerede utenfor og venter på det som skal skje (12,5).
Derfor oppfordrer Forkynneren den enkelte til å tenke på sin skaper før døden inntreffer og livstråden brytes. Legemet brytes ned, hjerte og de ulike livs- og åndedrettsfunksjoner slutter å fungere (12,6).

Døden

Ved syndefallet kom døden inn i verden. Bibelen taler om tre ulike dødsbegrep.
Den første er den åndelige død. Det vil si skilsmissen fra den levende Gud. Den kom inn i verden ved syndefallet og fører til at forstanden og føleleselivet står under syndens forferdelige innflytelse.
Det andre dødsbegrep Guds ord opererer med er den legemlige død. Ved den legemlig død skilles ånd og legeme. Mennesket er en enhet mellom ånd og legeme og følgelig er det en forferdelig straff at båndet mellom dem blir brutt.
Det tredje dødsbegrep Bibelen taler om er den evige død. Det er en fullstendig skilsmisse fra Gud, under hans dom og vrede til evig tid.
Men helt annerledes går det med Guds barn. Christian Scriver sier i ”Sjeleskatt”:
”Når sjelen forlater legemet, går den like til Jesus i paradis. Den bæres av engler til Abrahams skjød og går inn til sin Herres glede. Den er skilt fra legemet, men desto inderligere forbundet med sin Frelser. Hva den før har trodd, det ser den nå. Hva den før har ønsket og håpet, det har den nå fått. Den salige sjel har forlatt alt det den hadde i verden, men har til vederlag fått alt som er i himmelen. Nå synger den sammen med alle de salige Guds lov og pris.”

Legemets oppstandelse
Men de døde skal ikke bli i gravene alltid. I Joh 5,28-29 leser vi: ”Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, - de som har gjort det gode til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.” (Se også Joh 6,40 og Dan 12,2!)
I Luthers Lille katekisme leser vi i den 3. trosartikkel: ”Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.”
Ifølge Guds ord skal alle mennesker stå opp fra de døde (Dan 12,2). Men ”noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.” (Se også Joh 5,29 og Åp 20,15).
Når det gjelder Guds barn, sier Skriften: ”For har vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse” Rom 6,5).
Jesus stod opp legemlig den 3. dagen. Skriften kaller ham for ”den førstefødte av de døde”. (Åp 1,5), og han er blitt ”førstegrøden av dem som er sovnet inn” (1 Kor 15,20).Følgelig er Kristi oppstandelse en garanti for at alle de døde også skal oppstå.
Skriften sier at Guds barn skal bli ham like og se ham som han er. (1 Joh 3,2).
I Fil 3,21leser vi: “Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.”
For å se og bli lik Jesus må vårt fornedrelseslegeme forvandles. Det skjer når Jesus kommer igjen.

Hvordan blir de døde oppreist?

I 1 Kor 15,37ff. taler apostelen om hvordan de døde blir oppreist og hva slags legeme de trer fram i. Så sier han: ”Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag.”
Professor Erling Danbolt skriver i sin kommentar at et nakent korn, som ser ut som et sandkorn, blir til en plante. Det er altså både identitet og forskjell. Det samme liv kommer til syne igjen, men i en helt annen skikkelse. Da døden ligger imellom må først frøet dø i jorden, ellers kan det ikke tre fram i en ny livsskikkelse. (Joh 12,24). (”Første Korinter brev”, Credo Forlag, København 1985)
Videre sier Guds ord i 1 Kor 15 at det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske (Adam) var, slik er også de jordiske. Det er etterkommerne av de første menneskene.
På samme måten som vi har båret bildet av vår stamfar, Adam, så skal vi også bære bildet av den himmelske, Jesus Kristus.
Men Guds ord sier at ikke alle skal sovne inn, men de som lever når Jesus kommer igjen, skal bli forvandlet. Når den siste basun lyder, skal de døde bli reist opp uforgjengelige.
Vi skal alle bli forvandlet, sier Guds ord: “For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet” (1 Kor 15,53).
Ved sin død og oppstandelse seiret Jesus over døden og djevelen. Ved den legemlige død og forvandlingen, får den enkelte troende del i Jesu seier over døden og djevelen, i himmelen. Ved den legemlige død blir sjel (ånd) og legeme skilt, men ved oppstandelsen blir sjel og legeme forenet igjen.

En bygning, et hus av Gud i himmelen

Vi er nå i et ”telt” i vårt liv på jorden, men i himmelen har vi en bygning, et hus, som skal være vår permanente bolig til evig tid.
På samme måte som Jesu legeme ble forvandlet, skal også vårt legeme forvandles. Det skal skje når Jesus kommer igjen ved den siste basun. (1 Kor 15,52).
Guds ord sier: ”Gud reiste Herren opp, og han skal også reise oss opp ved sin kraft” (1 Kor 6,14. Se også Rom 8,11!)
Gud skal reise opp vårt legeme som gjerne har blitt til mold, og forvandle det.
Det vil si at Jesus skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme. Følgelig blir vår bygning åndelig, uforgjengelig, udødelig og evig i himmelen. Når dette skjer, er døden oppslukt til seier. (1 Kor 15,55).
Apostelen er overbevist av Den Hellige Ånd om at Guds barn har, eller får, en bygning, et hus som er gjort av Gud og som varer til evig tid. Vårt ”telt” her på jord er bare for vårt jordiske liv her i tiden, men vår himmelske bygning skal vi ha i all evighet.
Mens Paulus var her i verden lengtet han etter å bli ”overkledd” med en bolig fra himmelen. For når en er ikledd den, da skal en ikke bli funnet naken. Med andre ord: Paulus ønsker ikke å dø og bli lagt i en grav. Kanskje han håpet at Jesus ville komme igjen og hente ham mens han var i live. Da ville han slippe å gå veien om død og grav, For han sier at vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet (1 Kor 15,51).

Vårt hjemland er i himmelen
Enhver gjenfødt kristen som lever i sitt ”telt” på jorden, i samfunnet med Jesus, og holder seg til Guds ord og bud, vil ved Jesu komme nå fram til målet: Himmelen og få en bygning av Gud, som ikke er gjort med hender. En bygning, et hus, som skal være en bolig til evig tid. Denne bygning er, i motsetning til vårt jordiske telt, åndelig, uforgjengelig, udødelig og evig. I himmelen er det ikke sorg, ikke død og ikke gråt, men evig salighet.
Takket være Lammet.