I vår urolige tid er det av stor verdi å søke seg tilbake til røttene. Vi blir påvirket av et menings-mangfold som ikke anerkjenner Bibelens ord som objektiv sannhet. I dag er det relativisme, subjektive sannheter og synkretisme som gjelder.
Dette påvirker også kristenfolket. Troen blir angrepet. Vår kommunikasjon om det kristne budskapet er langt mer krevende enn før. Den norske kirken står nå for en svært utvannet lære, mer politisk korrekt enn bibelsk korrekt. Dette griper om seg.
Relativisme regner ikke noe for sikkert, og fører derfor lett til at vi kan miste fotfestet for livet. Det motsatte av relativisme er absolutt og objektivt. Vi lever i en tid hvor det er vanlig å fornekte sannhet. “Det som er riktig for deg, er ikke riktig for meg”; er tidens melodi. Men sannheten har ingen utløpsdato! Når sannhetsbegrepet blir knyttet bare til det vi kan registrere med våre sanser, blir sannheten ikke objektiv, men subjektiv. Synkretisme betyr religions-blanding. Det kan også bety sammenblanding av ulike trosforestillinger.
Den første som begynte å tvile på Guds ord, var Eva i Paradis da Satan sa: Har Gud virkelig sagt?
Rundt 6.000 år senere har vi blitt påvirket av utallige stemmer. Mange av dem falske. Etter hvert som disse skrider frem tror jeg at vi enda mer må tviholde på de åndelige skattene som Gud har gitt oss gjennom de som har gått foran. Mange av disse var knyttet til reformatoren Martin Luther og vår egen åndshøvding Hans Nielsen Hauge. La meg dvele ved etterfølgerne hans, haugianerne. De stod for en protestantisk, konservativ og pietistisk kristendomslære.
– “At det i den haugianske vekkelse var mer dybde i kristenlivet enn det er i dag, er det vel ingen tvil om. Hva leste disse haugianere som hadde tilnavnet “leserne”? Jo, de leste kirke-fedrenes skrifter av slike som Martin Luther, Johan Arndt, August Herman Francke, Philip J. Spener, Erik Pontoppidan og flere”. Dette skrev en klok kvinne, Marit Skjelbred, i en artikkel for over 50 år siden, der hun belyser de gamle stiene.
– “Kanskje er det noen som merker at forkynnelsen ofte er for grunn, at den mangler salt og den Helligånds kraft, spør forfatteren og fortsetter: “Det blir stilt for små krav til ethvert menneskes indre opplevelse av Guds ord, og til den kristnes vandring”. Hun gjengir Ef. 4,22 flg. om å avlegge det gamle mennesket og iføre det nye. “Det å leve et hellig liv i en alvorlig forsakelse av alt som ikke inngår i Guds forening, er en vanskelig sak i denne verden. Men kravene er der og står i Guds ord.”
Skjelbred skrev: “Fornekte seg selv og forsake alt, her får en kristen nok å gjøre hele sitt liv. Mat. 10,38. Men for å få dette sinnelaget, må mennesket fødes på ny. Her er nok den aller største mangel i den siste tids forkynnelse. Vi er et folk i frafall. Hvorfor ikke gå tilbake til de gamle stier?”
Og videre: “Jeg vil sitere noe fra disse våre kirkefedre. Dr. Martin Luther sier i bekjennelsesskriftene: Angeren og loven, troen og evangeliet. Dette er de to fremste gjerninger som Gud virker i sine: Å forferde dem, og rettferdiggjøre og levendegjøre de forferdede. Om disse to sider taler hele Skriften - først at Han forferder våre hjerter og viser oss synden. Dernest at Han atter trøster oss, oppreiser og levendegjør oss.”
“Johan Arndt behandler omvendelsen i Skriftens bok: God eller sann omvendelse er en gjerning av Gud den Helligånd, hvorved mennesket av loven erkjenner sin synd og Guds vrede over synden, hvorved anger og bedrøvelse oppvekkes i hjertet, men av evangeliet erkjenner Guds nåde og ved troen mottar syndenes for-latelse i Kristus.”
Under henvisning til Erik Pontoppidans bok “Sannhet til gudfryktighet” gjengir Skjelbred lærestykket om hva gjenfødelse er. “Det er en åndelig og indre Guds gjerning i menneskets hjerte og dannelsen av nytt liv i det som før var åndelig dødt.”
Hun påpeker også at kirkefedrenes skrifter er helt samstemmige. “De fordrer en indre opp-levelse av lovens krav og den Helligånds livgivende kraft i hjertet.” Hun oppfordrer enhver Guds ords forkynner til å ta for seg disse skriftene, og ransake om det han forkynner er i samsvar med det han finner der. “Dette er den gode, gamle forkynnelse og uten tvil den rette”, avslutter Skjelbred sin artikkel.
Kirkelærer Pontoppidan spør om vi kan ha tro til Kristus og trøste oss ved Ham uten forutgående anger over synden. “Nei, den tro som skal fatte Kristus, må vekkes opp i følelsen av vår syndige nød, for ellers er vi av de innbilte friske og sunne, som ikke trenger noen lege.”
Da folket hadde avvist alle formaninger, sa profeten Jeremias:
”Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Jer. 6,16.