Jeg bærer budskap til dere om en stor glede! Det var engelens ord til hyrdene, og det er ordet til oss i dag også. Uansett hvordan vi har det! Men forstår vi det?
Jeg vil fortelle om den gangen biskop Hök besøkte et dødsleie. Han kom inn til en dødssyk mann på julaften. Mannen led forferdelig. Smertene gikk som mørke drag over ansiktet hans, han stønnet og sukket, av og til skrek han høyt. Han kunne ikke ligge stille i sengen. Smertene tvang ham stadig til å bytte stilling, og likevel fikk han aldri noen hvile.
Hök forteller: Da jeg kom inn og så hans lidelse, utbrøt jeg ufrivillig: "Jeg synes så synd på deg som må lide sånn." Da svarte han, men ikke med en gang, og ikke sammenhengende slik jeg gjengir det, men stammende avbrutt av smertene, men likevel med et lyst og lykkelig smil: "Er det kanskje jeg som i dag skal forkynne for presten julens evangelium? Ja, jeg skal forkynne for deg min store glede, at meg er en Frelser født! Lå du i mine smerter skulle du vel få kjenne hva det er for en glede å vite at jeg har en Frelser fra disse og alle smerter. Hvert stikk er for meg som en oppfordring til et ære være Gud! Hvert minutt som forsvinner fører meg nærmere den Frelseren som tar bort alle smerter og forvandler sukk og skrik til jubel og lovsang for evig. Tidligere hadde jeg så mange andre gleder på julaften, så mange nære og kjære, men du vet, mine kjære ligger nå alle i sine graver, du ser hva jeg har igjen her. Nå har jeg bare én glede igjen, men jeg kan forsikre deg, den er så forunderlig stor at selv om min kropp bever i smerte og selv om du hører sukk og skrik, er jeg likevel så glad som jeg nok aldri har vært noen julaften. Ære være Gud i det høye!"
Tenk at denne gleden over å ha Guds evangelium, vissheten om å eie Jesus som Frelser, den store gleden i livet, den kan overleve når alt annet forsvinner, ja, den kan bli enda større når alt annet er forsvunnet. Den lå under alle gledene før, men nå når alt annet er borte, så ble den gleden enda større.
Hvordan er det med oss, har vi fortsatt undring og glede i hjertet når vi hører juleevangeliet, eller har vi hørt det så mange ganger før at det bare blir en selvfølge?
Det er mye som er vanskelig å forstå i Bibelen. Hva er det som er vanskeligst å forstå? Vi mennesker lever jo på en liten planet i utkanten av en galakse i det uendelige universet. Her bor vi. Vi kriger med hverandre, dreper hverandre, dreper til og med våre ufødte barn, og misunner hverandre. Vi er så høymodige at vi synes vi vet bedre enn vår Skaper så vi setter oss over hans Ord og omtolker det. Og så står det at Gud elsker oss! Det er vel det mest uforståelige av alt, hvordan kan han? Per Nordsletten synger: Kan du ha meg kjær, selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud. Har du den erfaringen? Ja, ellers er du vel ikke en kristen, men en fariseer? Men det forunderlige er jo at selv om du er en fariseer, elsker Gud deg og vil at du skal bli frelst.
Vi har forberedt julen en stund, kanskje lenge, ønsket oss julegaver om vi er barn. Julen kommer altså ikke overraskende. Annerledes var det første gangen. Den første julenatten, om kvelden, gikk sola ned som vanlig over Betlehems enger. Hyrdene gjorde seg klare for enda en natt med vakthold, laget bål, svøpte sine filler rundt seg i nattekulden. Over dem var den klare nattehimmelen. Det var akkurat som vanlig, en vanlig natt blant alle andre. Ikke et menneske tenkte på at denne natten hadde tiden nådd det punkt som hos Gud kalles tidens fylde. Men plutselig, akkurat mens de var opptatt med det de alltid var om natten, skjedde det uventede. Plutselig ble det lyst midt på natten. Hva er det som skjer? Hvor kommer lyset fra?
Dette kunne like gjerne være beskrivelsen på hvordan det skal være når Jesus kommer igjen, det vi kanskje skal oppleve. Midt i det vanlige livet, akkurat når vi fører kaffekoppen til leppene, når vi tar tak i dørhåndtaket for å gå ut, akkurat da, kanskje veldig snart henter Jesus sin brud!
Nå vender vi tilbake til Betlehems enger. Hva var det for en lyd som hørtes? Var det en røst som tordnet? Nei, det var sang, det var den vakreste musikk. Den fylte hele luften, vi tenker det sånn, men det står at englene lovpriste og snakket. Det står ikke at de sang, men det gjorde de kanskje?
Da sto det plutselig en Herrens engel der, og hyrdene ble redde. Men engelen hadde et budskap, det mest vidunderlige budskap som noen gang er forkynt. Og det var så enkelt, det var så rent barnslig kan vi si, så selv et barn kunne fatte det, ja, naturligvis hyrdene også. Det var ikke et budskap bare for lærde teologer i Jerusalem. Nei, det var et budskap for alle. Og likevel kan vi si at de som anser seg som de klokeste, de kan ikke ta imot det. I dag har en Frelser blitt født for dere og han er Messias Herren!
Hva er det engelen sier? Han sier det ubegripelige, at Gud har blitt menneske. Ja, det var sikkert med engelen som med profetene, de fikk mange ganger si det de ikke forstod. Vi leser at også englene vil få skue inn i frelsens under som Gud har ordnet for oss mennesker.
Men hva var det engelen sa? Skal vi prøve å si det på vårt fattige språk. Den evige Gud som skapte alt, alle verdener, utallige stjerner og galakser, han har selv steget ned på et støvkorn i rommet, som vi kaller jorden. Han har selv kommet ned. Skaperen har blitt en del av skapelsen, den udødelige har blitt dødelig, han som intet menneske kan se og leve, han som ingen har sett eller kan se. Men han har ikke kommet i sin herlighet som ingen dødelig kan utholde. Han er her i en menneskets skikkelse, og ikke bare det, han er virkelig et menneske. Han har blitt født til jorden som et hvilket som helst barn. Han ligger svøpt i en krybbe, han drikker av sin mors bryst. Han babler. Han, den Allmektige hvis makt ikke har noen grense, han er hjelpeløs og tar imot pleie og stell. Den Allmektige allvitende, han fra hvem all kunnskap kommer, skal lære seg å gå, lære seg å snakke. Han som er Herre over alt skal lære seg å lyde!
Kunne hyrdene fatte det? Nei, det kan ingen fatte, ja, de fattet nok ikke hvor urimelig alt egentlig var. De bare hørte og trodde. Og det var så fantastisk at de glemte liksom flokkene med alle dyrene og sa: La oss nå gå til Betlehem og se alt det vi har hørt. Først høre og tro, og så se. Ikke bare høre snakk om Jesus, men selv få møte ham.
Han er i en stall, kanskje i en grotte på Betlehems enger, han er her så hvem som helst kan se ham.
Men det er jo så merkelig, hvorfor ble han ikke født i Jerusalem i et palass? Ja, hvorfor ikke? Forstår du hvorfor? Han fødes på et sted hvor hvem som helst kan finne ham. Hvordan hadde det vært om han ble født i et palass? Da ville aldri hyrdene ha kommet til ham, de hadde vært utestengt. De fattige fillefransene, de hadde ikke kommet i nærheten av palasset. Ja, de hadde kanskje ikke blitt sluppet inn i vertshusene i Betlehem engang, om det hadde vært plass til Jesus der. Men nå var alle plasser opptatt i Betlehem, og så ble en stall, en grotte Jesu fødested. Det kan minne oss om hvordan det er i dag også. Når Jesus vil komme og bli født i menneskers hjerter. Da er det fullt i de fleste hjertene, det er så mange reisende som har tatt inn der allerede. Så mange begjær, så mange lidenskaper, så det er fullt, og Jesus får ikke plass. Han får være utenfor.
Men tenk så enkelt det var nå, en stall, ingen vakter utenfor som stengte veien, og hyrdene kjente seg nok hjemme der i stallen, de hadde tilbrakt mange netter i grottene rundt Betlehem.
Dit kunne de gå, der kunne de tilbe den nyfødte Frelseren som lå i en krybbe.
Vi forstår da også når Paulus sier at det er ikke mange vise og fornemme som er kalt. Nei, det er ikke lett for de fornemme å ydmyke seg og gå til en stall for å oppsøke Frelseren.
Julen er for oss en lysets og gledens høytid, og det er riktig. Men vi tenker kanskje ikke så mye på hvordan det var for dem som var med den første julen. Først har vi keiser Augustus og landshøvdingen Kvirinius. De nevnes for vi skal vite at dette skjedde en gang i historien. Det er ikke likt et eventyr hvor det heter "Det var en gang i et land langt borte …" Hvilket land?
Jo, øst for sol og vest for måne, ingen vet. Og når? Ja, en gang for lenge siden? Nei, Bibelen er nøye med å si når og hvor, og hvem som var far og mor. Bibelen er ikke en lærebok i biologi eller historie får vi ofte høre. Jo, den er det også, selv om den er mye mer.
Det var da keiser Augustus satt på tronen. Det var han som ordnet skatteskrivingen, for ellers hadde ikke Jesus blitt født i Betlehem som profetene sa han skulle. Men for Josef og Maria var det nok ikke så morsomt å gi seg ut på en så lang reise akkurat da barnet skulle fødes. Og tenk da de så endelig kom til Betlehem og skulle få hvile, så var alle vertshus stengt for dem.
Det hjalp ikke at Maria skulle føde snart, nei, det var stengt! Og så føde i en stall, og snekkeren Josef hadde ikke fått laget noen vugge. Nei, det ble en krybbe og litt halm som var Jesu første seng på jord. Alt var jo så fattig, så tarvelig. Ikke i det hele tatt som vi ser det i en julekrybbe. Der ser det jo så koselig og varmt ut.
Dette begynte jo allerede tidligere. Maria var trolovet med Josef, men før de kom sammen viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Men hvem i all verden ville tro på det?
Ingen, jo, kanskje muligens Elisabet og Sakarias, vi vet ikke. Men i alle fall kunne ikke den mannen Maria elsket tro på det, han trodde hun hadde vært utro. Ja, hvem skulle ikke trodd det.
Vi vet jo hvordan barn blir til. For Maria var det sikkert ikke lett. Hun er uskyldig, men ingen tror henne. Å lide uforskyldt, det er ikke det letteste. Hvordan skal det gå for henne?
Hva tenker hun? Skriften forteller ikke noe om det, vi kan bare prøve å forstå Marias vanskeligheter. Så tenker Josef, som ikke vil føre skam over Maria, at han vil skille seg fra henne i stillhet. Men vanæren, den skulle jo komme uansett. Fariseerne sier jo til Jesus: Vi er ikke født i ekteskapsbrudd, altså til forskjell fra deg.
Josef får besøk av en engel i en drøm som sa: ”Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.” (Matt 1,20-23)
Slik begynte det da Jesus skulle komme til verden, det var vanskeligheter fra begynnelsen, det fortsatte. Ikke lenge etter fødselen måtte Maria og Josef ta med seg Jesusbarnet og flykte til utlandet fordi livet hans var truet.
Det vi med rette har gjort til en lysets høytid, den inneholdt mye vanskeligheter og mørke da det hendte. Det ser så koselig ut med en julekrybbe, med alle dyr og hyrder og alt sammen når vi ser det inne i varmen og lyset, men annerledes var det i virkeligheten. I særdeleshet for Jesus. Men det skjedde! Da Augustus satt på keisertronen.
Jeg kan ikke fatte det at alle verdeners Herre ydmyket seg for å kunne redde meg og for å kunne bli min Frelser. Ja, hva skal jeg gjøre? Jeg har bare min fattigdom, min hjelpeløshet og min synd. Men han kom ikke for å få, men for å gi, og så spør han i dag om jeg vil ta imot - ta imot hans fullkommenhet.
Da hyrdene hørte hva som var skjedd, så gikk de straks til stallen for å se. Så er spørsmålet: vil jeg gå til Betlehem for å se? Se hva som har skjedd? Falle ned for Ham så han får fødes også i mitt hjerte. Å ha fått en så stor gave og ikke ville ta imot den – så dåraktig vil jeg ikke være, selv om de fleste er det. Å ha blitt vist en så stor kjærlighet og så støte den fra seg, å ha blitt vist en så stor skatt, men ikke forstå dens verdi. Gå i sin fattigdom, selv om man har rett til himmelens rikdom. Nei, så vil jeg gå til Betlehem og gi – gi alt det jeg har, min synd, min fattigdom, meg selv. Det er ikke mye å gi, men det er jo det han vil ha. Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder!
Tenk om Han kunne deles ut av mennesker, hvor mange skulle jeg da ikke ville gi Ham som julegave denne julen. Om Han kunne vinnes og gis gjennom et ønske, å, hvor gjerne skulle jeg ikke ønske Ham inn i mange hjerter. Men det skjer ikke gjennom andres ønsker, om jeg så skrev betraktninger og talte i tusen år. Nei, det går verken gjennom ønsker eller utdelinger. Skal Jesus fødes i et hjerte så må han gjennom Guds ånd og ord få fødes hos hver og en, og man kommer da også til å få kjenne fødselssmerter. Han må fødes, ”ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud”. Hvordan kan et menneske fødes igjen, spør Nikodemus Jesus. Og Jesus svarer at det er så vanskelig at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye. Men da er det umulig? Ja, for mennesker, men for Gud er alt mulig. Gud kan føde oss på nytt - la Jesus fødes i vårt hjerte.
Gå nå til Betlehem og se! Der er et stykke av himmelen allerede her på jorden, der er i all enkelhet, stall-lukt og tarvelighet en høytid og glede som overgår all forstand.
Betlehem er kanskje en liten skare kristne som samles omkring Guds ord i all enkelhet, foraktet, det lukter stall omkring dem kanskje. Skal du gå dit? Eller går du til det vakre templet i Jerusalem? Men betenk også noe av omkostningene, om du går inn der i stallen kommer aldri stall-lukten til å forsvinne ut av klærne dine så lenge du vandrer i denne verden. De som arbeider i en stall vet at den lukten setter seg virkelig i klærne. Slik er det om du går inn i den stallen som Jesus fødes i. Da kommer mange til å rynke på nesen av deg, for du lukter. Tenk om man kommer inn i templet i Jerusalem med klær som lukter stall, hvordan går det da tror du? Tror du det er bedre i de fleste av dagens kirker og bedehus? Der er det jo så fint og fromt! Og så kommer man med stall-lukt og litt halm på klærne fra krybben, nei, da passer man ikke inn. Men Jesus har sagt at vi skal være hans etterfølgere, vi kan ikke fødes på noe annet sted enn i en stall. Det lukter ikke godt av oss syndere, nei, vi får komme som skitne fillefranser dit til stallen. Som hyrdene. Og det var sånn også i resten av Jesu liv, visst var det en tids framgang, men siden snudde det. Hvem holder ut å høre på ham, sa man, og så gikk man hjem. Det luktet fortsatt stall. Og så korsfestelsen til slutt. Tortur, svette, blod og pine, det var ikke vakkert, men det var så jordnært. Men det var vakkert, for det var Guds sønn som av kjærlighet døde for deg og meg, led vår straff. Så rant Hans blod som forsoning, for uten blodsutgytelse gis ingen tilgivelse. Men nå gis det tilgivelse – kom nå med din synd, din skitt, din urenhet og rens deg i hans blod. Bekjenn for ham og tro! Ja, så får du også del i lyset, og så vet du hvor du går!

(Oversatt fra svensk)