Begynnelse og ende
Fjerner dåpen og troen arvesynden, eller forblir syndefordervelsen også i den kristne? Det var den grunnleggende problemstillingen i Luthers tilsvar til Jakob Latomus i 1521. Latomus hadde gått ut mot Luther og forsvart den katolske fordømmelse av Luthers lære om rettferdiggjørelsen.
Luther sier i Latomus-skriftet at loven åpenbarer to ting: Syndefordervelsen og Guds vrede. Synden er ikke bare enkeltsynder, men en fordervelse i selve naturen som besmitter selv de beste gjerninger.
Loven viser også at vi med denne synd er under Guds vrede. Det er det alvorligste av alt. For vreden er total. Synderen er fullt og helt under Guds vrede.
Mot den dobbelte skade som loven åpenbarer, kommer evangeliet med to midler, gaven og nåden i Jesus Kristus (Rom 5,15ff); gaven til hjelp mot syndefordervelsen i oss, og nåden til hjelp mot vreden hos Gud.
Gjennom evangeliet gir Gud synderen gaven, dvs. troen som gjenføder og helbreder synderen. Den katolske lære er at den helbredelsesprosess som Gud virker i mennesket ved sin nåde, er rettferdiggjørelsens grunn. Men gaven hersker ikke helt og fullt, sier Luther, og dens virkning er kun stykkevis og begynnende.
Verken dåpen eller troen fjerner arvesynden i menneskenaturen. Troen og gjenfødelsen helbreder bare delvis syndens skade. Synden er der fortsatt og hemmer helbredelsen. Om vi bare hadde troen og den nye rettferdigheten i oss, kunne vi aldri eie visshet om frelse. Vår rettferdighet i vårt eget liv blir aldri mer enn et urent klesplagg.
Det er denne uforskyldte nåde i Jesus alene, utenfor oss, som setter skille.
Men sammen med gaven gir Gud sin nåde, og det forandrer alt! Troen griper nemlig om Kristus og den rettferdighet han har tilveiebrakt utenfor oss, Kristi “fremmede” rettferdighet. Og fordi troen griper om Kristus, eier den troende hele Guds nådes yndest og velbehag, fullt og helt! I kraft av Kristi rettferdighet “for oss”, som ikke er mangelfull eller kun begynnende, men fullkommen, står den troende helt og fullt under Guds nåde.
Både Guds vrede og Guds nåde er helhetsbestemmelser. Enten er jeg helt og fullt under Guds vrede, eller helt og fullt under Guds nåde. Når jeg ved troen griper om Kristus, er jeg helt og fullt under Guds nåde, om jeg enn har den minste gave, dvs. den skrøpeligste tro og “helbredelse” i meg.
Troen frelser ikke i kraft av seg selv og sitt verk i mennesket, men bare i kraft av Guds nåde i Kristus som troen fatter om og griper. Det er denne uforskyldte nåde i Jesus alene, utenfor oss, som setter skille. Enten er det den store gledesgrunn eller det store anstøt. For Den katolske kirke og mange andre i kristenheten er det dessverre fortsatt det store anstøt.