O Lammets blod, det dyrebare blod,
som gav meg liv da jeg ved korset stod,
det er min trøst i all min sorg og nød,
min trygge ankergrunn i liv og død.

Da jeg fikk se at jeg en synder var,
en fattig sjel som intet i seg har,
da fikk jeg se det blod på korset rant,
og legedom for sjelesmerten fant.

Da i min munn ble lagt den nye sang,
som nå meg følger under all min gang,
en sang om Lammet som har kjøpt meg ut,
og åpnet veien for meg hjem til Gud.

Og blir så synden mektig i meg enn,
da flyr jeg straks til nådestolen hen.
For har jeg daglig synd, ja, lønnlig brøst,
så gjelder blodet enn, – det er min trøst.

Og går det smått, ja, stundom rent på tvers,
jeg nynner bare på mitt kjære vers,
om Lammet som meg renser med sitt blod,
ja, med den sang jeg møter dødens flod.