Fortsettelse fra nr. 3

Denne side ved gudbilledlikheten gikk helt tapt ved syndefallet. De mistet Guds herlighet. 2. Dels er gudbilledlikheten den naturlige utrustning, de åndsevner og den samvittighet som skiller oss fra dyrene. Denne side ved gudbilledlikheten ble svekket ved syndefallet. Men den gikk ikke tapt. Vi er fortsatt mennesker. Vi er hverken dyr eller demoner. Derfor kan vi stadig si med rette, at menneskene er skapt i Guds bilde, 1 Mos 9,6; Jak 3,9. Det gjelder ikke dyrene, englene og demonene. Men vi mennesker har en særstilling over for Gud, også etter syndefallet. Gud har et spesielt syn.
Demonene har ikke noen frelser. De er ganske visst falt i synd. De ble kastet ut av Paradis slik som oss mennesker. Men for dem er der ikke noen vei tilbake til Paradis. De er der for oss. Det har sammenheng med at vi er skapt i Guds billedeforhold til oss. Derfor sendte Han sin egen Sønn for å frelse oss mennesker fra syndens konsekvens.

Guds dom over Adam og Eva
På grunn av denne synd uttaler Gud en flerdobbelt dom over Adam og Eva. Til Eva sier Gud to ting. For det første: ”Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn.” 1 Mos 3,16a. Denne dom over den første kvinne er en dom over kvinner til alle tider. Det gjør vondt å føde barn. Det skjer jo også at fødsler går galt. Så dør barnet og kanskje også moren. Det er en følge av syndefallet. Det er en straff for synden. Men dermed har vi ikke sagt at den kvinne som lider mest, er en større synder enn alle de andre kvinner. Vi sier bare, at smertefulle fødsler i det hele tatt er en følge av og en straff for synden.
Det er viktig å tilføye at fødsler ikke er en følge av syndefallet. Også før Adams og Evas fall i synd skulle menneskene bli fruktbare og fylle jorden, 1 Mos 1,28. Men det var ikke Guds opprinnelige hensikt, at den oppgave skulle innebære smerte og risiko.
Den andre dom over Eva lyder: ”Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over smerten og risikoen er konsekvenser av syndefallet. Han skal råde over deg.” 3,16 b. Det skal nok forståes bakfra, så vi begynner med at Adam hersker over Eva. I NT hører vi flere ganger at mannen er kvinnens hode, likesom Kristus er mannens hode, (1 Kor 11,3; Ef 5,22-24). Hode betyr ’den overordnede’. Paulus understreker at mannen skal være hode på samme måte som Kristus er hode for oss: ”Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den.” (Ef 5,25). Hvis mannen gjør dette, blir det knapt så vanskelig for kvinnen å underordne seg. Men i 1 Mos 3,16 er der tale om en dom over kvinnen: Hun skal underordne seg! I tider med kjønnskamp og kvinnefrigjørelse er dét ikke en populær tone. Men Bibelen spør kvinnene: Vil dere bøye dere for Guds Ord, eller vil dere kjempe imot det?
Til gjengjeld lyder der også et spørsmål til oss menn: Vil dere gi dere hen først og fremst for deres hustruer, men forøvrig også for de kvinner som Gud gir dere ansvar for i menigheten og andre steder. Vil de gi dere hen for dem, slik som Jesus har gitt seg hen for dere? Vil dere gå foran i ansvar og slit både der hjemme, i menigheten og i samfunnet? Dere skal vite at Gud har gitt dere denne oppgave, og at Han vil kreve dere til regnskap for den på dommedag. Om ikke før, så vil det på den dag bli klart om dere har påtatt dere dette ansvar.
Til kvinnene sier Guds Ord: Dere skal la mennene påta seg dette ansvar. Dere skal ikke si det til dem i tide og utide. Men dere skal tre et skritt til siden, så mennene kan få lov til å ta det overordnede ansvar som Gud har pålagt dem. Det betyr at dere kvinner ofte må legge bånd på seg selv.
Og her kommer vi så til det som i Norsk Bibel 88 er gjengitt med: ”Til din mann skal din attrå stå.” Jeg tror vi skal forstå det slik at din lyst skal være rettet både mot ham selv og mot hans posisjon. Det er min vurdering at kjønnenes historie bekrefter begge deler. Typisk har en kvinne både lyst til at mannen er den sterke, så hun kan gjemme seg bak ham, og hun har lyst til å utfordre denne posisjon, så hun selv blir den sterke. Dette siste ser vi tydelig i den radikale feminisme.
Etter Kains mord på Abel i kap 4 sier Gud til Kain: ”Synden har lyst på deg, men du skal herske over den.” 4,7. At synden har lyst til deg handler ikke om noe seksuelt. Synden utfordrer din posisjon. Den vil ha makten over deg. Men slik skal det ikke være. Å ha ”lyst på” i 4,7 er på hebraisk det samme ord som i 3,16 er gjengitt med ”din attrå” (teshuqah, ’ønske, lyst, lengsel’). Slik som synden har lyst til å få makt over mennesket, slik har kvinnen lyst til å bli hoved for mannen.

Gud har skapt mennesket til to kjønn
Det seneste århundre har vert preget først av kjønnskamp og så de seneste år av kjønnsforvirring. De to ting henger sammen. Gud har skapt oss som to forskjellige kjønn for at vi skal komplettere hverandre. Vi skal altså utfylle det som den andre mangler. Vi skal glede oss over forskjellene i stedet for å fjerne dem. De siste ca.30 år har vi sett en voldsom oppblussing av homoseksualitet. Det er både synd mot Gud og en straff fra Gud. Når vi ikke vil ta imot den herlige gave som kjønnsforskjellen er, så straffer Gud synd med synd, (Rom 1,26 f). Det ser vi især i den vestlige verden i øyeblikket. Det setter seg som en dyp kjønnsforvirring hos våre barn. De vet ikke om de skal være mann eller kvinne, for de ved slett ikke hva det vil si å være mann og kvinne. Her kan vi hjelpe dem ved å la dem se kristne hjem og menigheter hvor kvinner og menn med glede tar hver sine forskjellige oppgaver på seg. For selv om 1 Mos 3,16 handler om dommen Evas synd, så er kjønnsforskjellen en skaperordning og en velsignelse. Kjønnsforskjellen var der i Paradis. Den er god!
I 1 Mos 3 er der også en konkret dom over Adam. Arbeidet blir forbannet, så han må skaffe seg føde med møye og besvær: ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.” 3,19 a. Jorden skal motarbeide deg, sier Gud. Den skal gi torner og tistler når du sår hvete og bygg, v.18.
Igjen må jeg understreke at det ikke er selve arbeidet som er en forbannelse. Vi hører i 1,28 og igjen i 2,15 at Adam skulle arbeide i Paradis. Han skulle dyrke hagen. Han skulle styre dyrene, undersøke og kultivere verden. Men arbeidets besvær og motgang er en følge av syndefallet. Det samme gjelder nedslitning og arbeidsulykker. Igjen må jeg presisere at nedslitning og arbeidsulykker ikke betyr at den enkelte syke eller verkbrudne er en større synder enn alle de andre – normalt ikke i hvert fall. Men det alminnelige besvær og motgang er en straff for synden. Det er ikke bare en naturlig konsekvens, men en Gudvillet straff.

Døden kom med synden
Den mest betydningsfulle straff for synden rammer både Adam og Eva: ”Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.” 3,19 b. Gud hadde sagt det på forhånd: Den dag, du spiser av treet, skal du dø, 2,17. Djevelen hadde fått Adam og Eva til å tvile på denne dom. Men nå kom den. De døde i samme øyeblikk de spiste av det tre som Gud hadde forbudt dem å spise av. Og i samme øyeblikk var de klar over sin situasjon. Det var fordi de skjulte seg for Gud.
Adam og Eva døde på tre forskjellige måter samtidig: For det første døde de åndelig. De mistet den herlighet de hadde fra Gud, Rom 3,23. Den herlighet hadde inntil da gjort at deres hjerter stemte med Guds hjerte. I den forstand var de like som Gud før syndefallet. Men de mistet det nettopp da de forsøkte å bli ”slik som Gud.” 3,5. For det andre døde de legemlig.
Forgjengeligheten trengte inn i deres legemer. Fra dette øyeblikk begynte de å forgå. Sykdommer, handicaps (uførhet), alderdomssvekkelse og til sist den legemlige død skyldes at døden hersker i våre legemer helt fra vi blir unnfanget. Vi fødes som døende! ”Syndens lønn er døden”, sier Paulus i Rom 6,23. Men igjen må vi føye til at døden i alminnelighet er en straff for synden. Vi kan ikke si at de største syndere dør først. Noen ganger ser en at gudfryktige mennesker dør i en tidlig alder, mens forherdede syndere blir over 100 år gamle, Pred 8,12f. For det tredje ble Adam og Eva utvist fra Paradis. Da gikk de fra Livet til Døden. De ble vist bort fra det nære forhold til Gud, bort fra Guds ansikt. Det var den mest synlige konsekvens som her og nå. Og for Adam og Eva har det vært en dødsopplevelse, 1 Mos 3,23.
Men samtidig med denne dødsdom hører vi også om liv: ”Adam kalte sin hustru navnet Eva, fordi hun er mor til alle som lever” 3,20. En fotnote i Norsk Bibel 88 forteller at – navnet Eva minner om det hebraiske ord for liv. Gud slo altså ikke hånden av sine mennesker. Livet er her jo fortsatt, og når vi får barn, gir vi liv til nye mennesker. Det er en velsignelse fra Gud. Til gjengjeld skal vi være klar over at alle disse nye mennesker fødes med synden og døden i seg. Forbannelsen og velsignelsen går hånd i hånd, så lenge vi lever her på jorden.
I kapitel 3,15 hører vi så løftet om Ham som skal komme for å knuse slangens hoved. Det er det første løfte om Jesus i Bibelen. Vi kaller det protoevangeliet, altså den første forkynnelse av evangeliet. Når Jesus kommer, vil synden og døden bli kastet ut av Paradis. Da skal Adam og Eva få lov til å komme hjem til Paradis igjen.

Døden ble til velsignelse
På en merkelig måte er døden også en velsignelse: Adam og Eva ble forvist fra Paradis, for at de ikke skulle spise av livets tre og leve evig, 3,22. Hvis de hadde fått lov til å spise av det tre som de var vant til å spise av, så hadde de levd i synden til evig tid. Det ville ha vert en forbannelse. Evig liv er bare en velsignelse hvis Gud først fjerner synden. Men det kan Gud bare gjøre gjennom død! Adam og Eva måtte dø for å leve. Og når vi dør i troen på Jesus, går vi ikke fra livet inn til døden, men fra Døden her inn til Livet der. Derfor kan Paulus si at han ”har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre”” Fil 1,23. Han tilføyer at døden er ”en vinning” Fil 1,21.
På samme måte må vi kalle utdrivelsen fra Paradis en vinning, for uten denne utdrivelse ville synden og døden hatt makten i Paradis. Derfor var det godt at Gud satte noen av Satans gamle kolleger, kjerubene, til å vokte inngangen til Edens Hage, 1 Mos 3,24. Ingen synder må komme inn der. Ja, det vil si: Vi skal nok få lov å komme inn i Paradis, men det skjer gjennom døden. Derfor er døden en vinning for oss. Etter døden vil Gud gi oss et opprinnelig herlighets-legeme tilbake.

Gudbilledlikheten vil bli gjenskapt.

Paulus sier: ”Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme.” Fil 3,21; jf. Rom 8,23. Da Adam og Eva forlot Paradis var det med dette håp, og det er med samme håp vi skal leve her i syndens og dødens verden. I virkeligheten er døden en vinning for oss som tror på Jesus. Da går vi ikke fra livet inn i døden. Nei, vi går fra Døden til Livet!