”Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener”
(1 Mos 32,10). I en eldre bibeloversettelse av dette bibelverset står det ”Jeg er ringere” i stedet for ”uverdig”. Begge er dekkende for vår stilling i forhold til Herren, den stor giver. Jakob bekjente og ba til sin far Isaks Gud.
Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Det kan vi faktisk forstå med vår fornuft. Ihvertfall til en viss grad. Den som opphøyer seg selv, vil Gud fornedre. Men den som fornedrer seg selv, vil Han opphøye. Se det var verre. Verre for vår syndige natur.
Guds ord består som kjent av to hoveddeler: Lov og Evangelium. Vi lytter gjerne til det søte Evangeliet, men ikke så gjerne til Loven. For mens Evangeliet bringer oss opp, fører Loven oss ned. Enkelt sagt. Mange synes å glemme at disse to er uadskillelig knyttet til hverandre. Loven åpenbarer synd, evangeliet skjuler synd. Loven avdekker det som Evangeliet vil forkynne frelse fra.
Hans Nielsen Hauge sa det slik: – Å tro er å gå til Jesus med sin synd.
Det er en fare for kristen undervisning når kunnskapsformidling og forkynnelse nesten bare dreier seg om Evangeliet, mens Loven blir utydelig eller kanskje helt borte. Vi trenger sårt å høre det kjære frelsesbudskapet, men vi trenger virkelig også å høre De hellige 10 Guds Bud. Troen består i å føle synden og søke nåden som det har blitt sagt.
”Ved Loven kommer syndens erkjennelse”. (Rom. 3,20).
”Loven er blitt vår tuktemester til Kristus”. (Gal. 3,24).
En gave får størst verdi når mottakeren har et stort behov for den. Nettopp opplevelsen av behov må sies å være et sentralt begrep også på det åndelige området. Men et virkelig behov kan jo ikke skapes. Det må avdekkes.
Slik kan altså nåden av Jesu frelse bare oppnås der Loven har gått forut med sin virkning. Ved inderlig bønn om Den Hellig Ånds overbevisning må hver enkelt av oss erkjenne synden. Ikke andres, men vår egen. Det omfatter både den vi har arvet og den vi utfører i tanker, i ord og i gjerninger. I tillegg også det gode vi har unnlatt. Alt etter som Ånden opplyser oss, må dette bekjennes. Vi ser ikke alt, da ville vi fortvile. Men ved Guds Ånd får vi se nok til å kjenne behov for tilgivelse. For frelse.
Når vi tenker tilbake på den tiden vi har levd, finner den ærlige sjel et langt synderegister. Da blir vår uverdighet, som det står i bibelverset, klar og åpenbar. En av de gamle lutherske kirkefedre har en nyttig lærdom om dette – Husandaktsbok av Amadeus Kreutzberg. Han ber oss tenke ærlig gjennom våre liv. Da vil vi oppdage:
1. Hvor lite vi har takket Gud for alle goder
som Han har gitt oss gjennom alle år.
2. Hvor lite vi har utrettet til Herrens ære og
til nytte og gagn for vår neste.
3. Hvor mange dager og timer vi har tilbragt
i synd og i unyttig tidsfordriv.
4. Hvor ofte vi har fornærmet andre
mennesker.
5. Hvor ofte vi har uttrykt oss på en sint,
ukjærlig og negativ måte.
6. Hvordan tankene våre for det meste har
vært selvsentrerte og egoistiske.
7. Hvordan størstedelen av livet vårt har
vært fokusert på å oppnå dette livets
goder.
8. Hvor mange av Guds gaver vi har ødslet
bort og ikke brukt slik vi var pliktig til.
9. Hvor ofte vi har kjent på ulyst til bibel-
lesning og tvilt på Guds allmakt.
10. Hvor mye misnøye vi har vist mot
Herren selv.

Likevel har Gud fortsatt å gi oss nåde, trofast-het og omsorg. Dette får vi et godt innblikk i når vi påminner oss selv om Hans uendelige godhet mot oss – tross alle våre synder og misgjerninger. Etter sin guddommelige hellighet hadde Han både rett og årsak til å støte oss ned i fordømmelse og evig straff. Likevel gir Han oss liv og sunnhet, ja, Han bærer og oppholder oss med en uendelig tålmodighet. Vi oppdager:
1. Hvordan Han helt fra barndommen av
har båret oss på sine nådige armer.
2. Hvor forunderlig Gud har bearbeidet oss
fra ungdommen av.
3. Hvordan Han alltid har gitt oss det
daglige brød.
4. Hvordan Han har fridd oss ut fra utallige
ulike problemer og farer.
5. Hvordan Han har gjort oss friske og
sunne igjen etter sykdom.
6. Hvordan Han har bevart oss fra mange
fiender, både synlige og usynlige.
7. Hvor ofte Han har banket på våre hjerter
og vekket oss opp til bot og omvendelse.

8. Hvor ofte Han ved troende medmenne -
sker har påminnet og advart oss om faren
for å gå evig fortapt.
9. Hvilken ufattelig trofasthet og omsorg
Han fortsatt viser oss ved å vekke oss til
kunnskap og erkjennelse om alt dette.
10. Hvor kjærlighetsfullt Han har sørget for
vår kirkegang, undervisning og gudstro.”

Da vil vi av hele vårt hjertes dype grunn føle oss beveget til å stemme i med Jakob:
”Herre, Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener.”
La oss be: Min Herre og min Gud! Jeg er den mest uverdige av alle. Helt fra barndommen av og frem til nå har du bevist meg så mange velgjerninger at jeg ikke kan telle dem. Jeg kjenner ikke antall og mengde, men jeg var ikke verdig til noe av dette. Fortsett likevel med din barmhjertighet og trofasthet mot meg – for Jesu Kristi skyld. Deg være lov og takk for at du ennå ikke har lukket til Paradiset for oss! Amen.