I 1 Mos. 1,31 hører vi at hele Guds skaperverk er godt. Slangen var også en av Guds gode skapninger. At den kalles listig i 3,1 og dér opptrer som en frister, skyldes at Satan taler gjennom den. Det er hans listighet og ondskap vi møter her. I Åb 12,9 står der: ”Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan” – han ble kastet ut av himmelen. I 1 Mos 3 er det Satan selv som kommer til Eva i skikkelse av en slange. Han er ”den gamle slange.”
Men Satan hører også til Guds skaperverk. Paulus sier: ”Både den materielle verden og den åndelige verden er skapt av Jesus.” Kol 1,16: ”For i ham” [Jesus] ”er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.” Verden og åndeverden er skapt av Jesus og tilhører Ham. Det gjelder også Satan.
I Esek 28,12b-19 får vi Satans historie i kort form fra hans skapelse til hans ende.
Les: Esek 28,12b-19: ”Så sier Herren … for evig tid.”

Satan er den salvede kjerub
Jeg leser det om Djevelen. Umiddelbart er det sagt om kongen i byen Tyrus, v. 12 a, men denne konge har aldri vært “en salvet kjerub” på ”Guds hellige fjell” v. 14. Her ser vi at det står åndsmakter bak de riker og stormenn som vi leser om i historiebøkene og i dagens aviser.
I Daniels-boken kap. 10 hører vi at en engel blir sendt med hjelp til Daniel, men ”Perserrikets fyrste” 10,13, forhindrer denne engel i å komme frem til Daniel. Litt senere hører vi at engelen må kjempe med ”Grekenlands fyrste” 10,19. Mennesker kan ikke holde engler tilbake. Det er tale om onde åndsmakter som står bak Perserrikets fyrste og Grekenlands fyrste. Samme sted hører vi at Israels fyrste er overengelen Mikael 10,21; Judas 9.
Nåvel, Satan ble opprinnelig skapt som en av de fornemste engler, en salvet kjerub. Men han gjorde opprør mot Gud og tok en lang rekke av de øvrige engler med seg i sitt fall. Peter skriver om det: ”Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.” 2 Pet 2,4. En større gruppe av englene, både blant de mektige – de opphøyde – og blant de alminnelige engler, falt i synd.
. De er nå kastet bort fra Guds ansikt. Vi møter dem i NT som demoner, som besetter mennesker. De holder Gud i forvaring inntil dommedag, sier Peter. De kan fortsatt godt gjøre vondt i vår verden. Men der er satt grenser for deres virke.
Engang var disse demoner gode engler, og Satan var en overengel, en kjerub. Derfor kaller NT ham de onde ånders fyrste. Matt 12,24. Engang strålet han av skjønnhet som en av Guds ypperste skapninger: Kostbar sten satt på hans drakt, Es 28,13. Han var ustraffelig i sin ferd, inntil det ble funnet urettferdighet hos ham, 28,15. Hans hjerte ble hovmodig, stolt, pga. hans skjønnhet, 28,17. Jesaja 14,13-14 siterer Satans ord den gang han falt i synd: ”Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone… Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.” Derfor styrtet Gud ham i avgrunnen. Satan er en hovmodig ånd. Stolthet er hans store synd. Derfor ble han kastet ut av himmelen.

Satan ble skapt god
Men slik har det ikke alltid vært. Da Satan ble skapt, var han god. 1 Mos 1 slutter slik: ”Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” 1 Mos 1,31. Det var også englene… også de fornemste kjeruber. Men der skjedde et syndefall i engleverden. Det gikk forut for Adams og Evas fall i synd. Derfor kan vi plutselig møte en fallen kjerub i skikkelse av en slange i Paradis.
Hvordan englene kunne falle i synd, når de var skapt gode, vet vi ikke. Men vi kan se at den falne engel forledet Eva. Hun falt ikke på samme måte som Satan. Hun ble forledet – eller dåret – til å falle, 1 Tim 2,14, mens Satan valgte synden med åpne øyne.

Har Gud virkelig sagt?
Satan satte spørsmålstegn ved Guds ord: ”Har Gud virkelig sagt…?” 3,1. Slik spurte han. Det er Satans alminnelige taktikk. Som regel benekter han ikke Guds ord – i hvert fall ikke åpenlyst. Han får oss til å nekte det. Han sår tvil om Guds motiver, og dermed får han oss til å tvile på om Gud har rent mel i posen.
Han later som å være overrasket: "Neeei, har Gud sagt at dere slett ikke må spise av trærne? Neeei, det er da også for galt!”
”Jo jo,” sier Eva, ”vi må gjerne spise av trærne, bare ikke av dette ene treet midt i hagen. Hvis vi spiser av det, så dør vi.” 3,3.
” Njah… mon det,” sier Satan. ”Dere kommer slett ikke til å dø” 3,4. Men om dere spiser av treet, blir dere like så kloke som Gud, for det er jo kunnskapens tre. Gud unner dere ikke å bli like så kloke som Ham. 3,5.
Satan antyder at Gud er smålig: ” Gud vil beholde det beste for seg selv. Han vil ikke dele. Bare fordi Han var her først så tror Han at han eier det hele.” Satan prøver å få det samme hovmod – den samme stolthet – fram i oss, som ble hans fall. Han får Eva til å tenke hovmodig om seg selv. Her har vi syndens grunnstruktur: Den er hovmod, stolthet! Synderen løfter seg opp ved siden av Gud, slik som Satan gjorde. Derfor advarer Bibelen gang på gang mot nettopp hovmod. Jakob og Peter bruker samme formu-lering: ” Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Jakob 4,6; 1 Pet 5,5.
Selv i møtet med Jesus prøver Satan denne taktikk. Jesus sulter etter 40 dager i ørkenen. Så kommer Djevelen til Ham og sier: ”Er du Guds sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.” Matt 4,6. Det er som om Djevelen sier: ”Er du nå helt sikker på at du er Guds Sønn? Ja, hvis du er det, så har du jo rettigheter, ikke sant? Englene bør tjene deg. Prøv bare, så skal du se. Du er jo kongesønn, sier du. Så bør de bære deg på hender og bøye seg i støvet for deg. Skulle du ikke gjøre bruk av den rettighet?” Djevelen frister Jesus til hovmod. Men lykkeligvis står Jesus imot. Han er den andre Adam. Han kom for å gå i menneskenes sted. Som den første Adam bar alle mennesker i seg da han falt, slik bar den andre Adam alle mennesker på seg da Han stod fristelsen imot. Det betyr at vi alle sammen er falt i Adam, men gjenløst i Jesus. De to er våre representanter. Den første og den andre Adam.

Treet til kunnskap om godt og ondt
Adam og Eva falt i synd, da de spiste av frukten fra ’treet til kunnskap om godt og vondt’. Hva var det for et tre?
Ja, det må ha vært et virkelig tre, ellers var der ingen frukt å spise av, og fortellingen i 1Mos 3 er ikke en lignelse eller en myte. Den står frem for oss som en historisk beretning om de første mennesker på jorden.
I Rom 5 viser Paulus nettopp den parallell mellom Jesus og Adam som jeg har skissert: Likesom vi alle falt i den første Adam, slik oppreises vi alle i den andre Adam. Og hvis beretningen om den første Adam ikke er historisk korrekt, så er der ingen grunn til å fastholde beretningen om den andre Adam. Det får alvorlige konsekvenser for troen, hvis vi avviser eller omtolker beretningene i 1 Mos 1-3.
Nå, men hva var det så for et tre der kunne gi kunnskap om godt og ondt? Ja, det er ikke en bestemt tresort, som alltid har den virkning. Det må være ét særlig tre, som Gud har knyttet denne virkning til. Vi har ikke lenger dette tre.
I v. 7 hører vi at deres øyne ble åpnet. I resten av Bibelen leser vi om konsekvensene av dette syndefall: Menneskene ble onde. De ble altså ikke bedre til å velge det gode. Dén virkning hadde treets frukt ikke. Men hva menes der så med å ”kjenne godt og ondt” (3,5)?
Å kjenne er i Bibelen et meget sterkt ord. I 1 Mos 4,1 står der på hebraisk: ”Adam kjente sin hustru Eva, og hun ble med barn.” Norsk Bibel 88 sier: ”Adam holdt seg til sin hustru.” Meningen er: De levede sammen som ektefolk på enhver måte. I Luk 1,34 sier engelen Gabriel til Jomfru Maria at hun skal føde en sønn. Men så spør hun: ”Hvordan skal det gå til, jeg kjenner jo ikke noen mann?” Norsk Bibel 88 sier: ”Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?” Men på gresk står der: ”Jeg kjenner” [??????] ”ikke noen mann.” Å kjenne er i Bibelen noe meget nært og intimt. I Matt 7,23 sier Jesus til noen på dommedag: ”Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett.” Jesus vet godt at disse mennesker finnes, men Han har ikke det intime og personlige forhold til dem. Å kjenne godt og ondt betyr sannsynligvis et personlig erfart forhold til både det gode og det onde. Tidligere hadde Adam og Eva et erfart forhold til det gode, men ikke til det onde. Nå kom det onde inn i deres erfaringer. Det kom der inn i form av selvopptatthet og hovmod. Nå fikk de behov for å skjule hvem de var. Derfor flettet de fikenblad sammen og bandt dem om seg, og de gjemte seg for Gud da de hørte Ham vandre i hagen, 3,8, men han har ikke det intime og personlige forhold til dem som Bibelen kaller ‘å kjenne’.
På hebraisk står der at de hørte Gud gå rundt ’i dagens kjølighet’. Det er sist på ettermiddagen, da middagsheten var overstått og skyggene ble lange. Adam og Eva var vant til at Gud vandret en tur og snakket med dem sist på dagen. Det pleide å være både hyggelig og trygt. Men denne dag var det uhyggeligt og utrygt, for der var kommet noe inn imellom dem. Gud kalte på Adam: ”Hvor er du?” Så svaret Adam med nedslått blikk: ”Jeg gjemte meg, fordi jeg er naken.” ”Men hvem har sagt til deg at du er naken,” spurte Gud. ”“Har du spist av kunnskapens tre?” 3,9-11.
Tidligere hadde Adam ikke behov for å skjule seg. Den gang hadde han sett Gud i øynene… ikke i trass, men i tillit. Nå var tilliten borte. Adam hadde fått noe å skjule. Hans nakenhets skam var et symptom på den nakenhet og den skam som var kommet inn i ham.
Derfor prøver han å tørke sin skam av på Eva: ”Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” 3,12. Det er det første tilfelle av kjønnskamp i verdenshistorien: Det er Evas skyld. Hun fant på det. Slik sa Adam. Og faktisk er det også din skyld, Gud! For det var jo du som satte henne hos meg. Hvis Adam skal være skyldig, så skal alle andre også være skyldige … selv Gud kan få lov til å være skyldig. Her ser vi, hvor hurtig synden brer seg. Den eter om seg som kreft. Allerede i det neste kapitel hører vi om brodermord. Kain slår sin bror Abel i hjel. Det er den første konkrete synd vi hører om etter syndefallets dag. Så hurtig går det fra ’epleran’ til brodermord. Det understreker de dype konsekvenser av det første fall i synd. Det var ikke bare én syndig handling. Nei, synden flyttet inn i hjertet.

Det syndige hjertet
Gjennom Jeremias sier Gud noe alvorlig om det falne menneske: ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?” Jer 17,9. Og Jesus forteller oss hvilke konsekvenser det har, at hjertet er blitt så uhelbredelig sykt: ”Fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.” Matt 15,19.
En blir ikke en synder av å begå syndige handlinger. Tvert imot: Et menneskes hjerte er syndig i sin grunn. Derfor begår det syndige handlinger. Det gjelder for alle mennesker etter syndefallet: Vi er syndere. Derfor begår vi synd. Bevegelsen går ikke fra hånden til hjertet, men fra hjertet til hånden. Altså: hjertet blir ikke med tiden smittet av synd, fordi hånden begår mange synder. Nei, hånden begår disse synder, fordi hjertet er smittet av synd.
Når vi faller i synd, adskiller det seg på en viktig måte fra Adams opprinnelige fall i synd: Han falt pga. sin handling. Vi handler pga. våre fall. Fallet herskede jo ikke i Adams hjerte, før han begikk den første synd. Men om oss andre gjelder det at fallet hersker i våre hjerter, og derfor kommer de syndige handlinger.
Jesus sier det til Nikodemus på denne måte: ”Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike… Det som er født av kjødet, er kjød.” Joh 3,3+6). Dermed mener Jesus at naturen hos den fødte er den samme som hos den som føder. Hvis du er født av en løve, så er du løve av natur. Og hvis du er født av en synder, så er du synder av natur. Dette er du like fra din unnfangelse, fordi du har din syndige natur fra dine foreldre. Når de er syndigt ’kjød’, så er du det også.
Paulus forklarer efeserne hvor alvorlig deres situasjon var før Gud skapte troen i dem: ”Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” Ef 2,3. At vi var vredens barn, betyr ikke at vi var vrede. Det er mye verre: Vi var under Guds vrede. Og dette var vi av naturen, sier Paulus. Det er et sterkt uttrykk! Vi kom ikke inn under Guds vrede da vi hadde begått mange synder. Men fordi vi av natur var falne mennesker – eller ’kjød’, som både Jesus og Paulus kaller det – derfor var vi under Guds vrede. Og dette var vi like fra vi fikk vår menneskenatur; altså like fra vår unnfangelse. Vi er ’kjød’ av natur.
Det er en viktig erkjennelse: Vi blir ikke syndere, når vi begår synd. Vi begår synd, fordi vi er syndere!
Om ethvert menneske gjelder det derfor at det må fødes på ny, om det skal se Guds rike. Det er ikke nok at vi forbedrer oss. Nei, Gud må gripe inn med en helt ny fødsel. Paulus innleder samme kapitel i Efeserbrevet slik: ”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.” Ef 2,1. Det falne menneske er ikke bare sykt eller svakt. Det er dødt i åndelig forstand. Det må vekkes fra de døde. Det må fødes på ny. Og det er noe Gud må gjøre. Vi kan ikke gjøre det selv.
Da Adam og Eva spiste av frukten, døde de. Det skjedde den samme dag. De døde åndelig. De mistet det liv eller den guddommelige herlighet som de hadde med fra skapelsen, Rom 3,23. Den gudbilledlikhet som Gud selv hadde åndet inn i dem gikk tapt. Deretter kunne de ikke selv endre på sin situasjon. Tvert imot gikk denne skade nå i arv til deres barn og via dem til alle senere slekter. Vi kaller dette for arvesynden.

Mennesket er skapt i Guds bilde
1 Mos 2,7 sier at Adam består av både jord og ånd. Dyrene er kun jord, men vi mennesker er også ånd. Det kaller vi gudbilledlikheten. Vi er skapt i Guds bilde. Denne gudbilledlikhet har to sider: 1. Dels er det den opprinnelige rettferdighet og herlighet som gjorde at Adam og Eva var ett med Gud i tanke og sinn.

Fortsetter i neste (nr 4) som kommer i juni