Det går et skille gjennom kristenheten, tvers igjennom menighetene. Det er Jesus som sier dette. Flere steder gjør han det klart. Og da snakker han ikke om skillet mellom det vi kaller verden og de kristne, men innad blant de som regner seg for å være kristne. Det er det som er så rystende alvorlig, synes jeg Les v. 1-13.
På en måte kan en ut fra dette definere det som tre flokker: Verden, de falske og til slutt de sanne kristne. I dag skal vi ikke tale så mye om verden, de som lever uten Gud og uten håp og uten å ville ha noe med Gud å gjøre, men om dem som regner seg selv for kristne og gjerne går i en kristen forsamling. Jeg klarer ikke å komme vekk fra at det er disse siste Jesus taler om når han her i Matt 2 sier: Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer – for alle “tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen”. Det kan jo ikke gjelde dem som vil ha minst mulig med kristendommen å gjøre. Det gir ikke mening.
I tråd med dette sier Asbjørn Aavik et sted: Det er to slags tro: Den sikre tro og den kjempende tro. Det er den kjempende tro som er den seirende tro, sier han.
Da blir det umulig å komme utenom spørsmålet om hva det vil si å ha olje på lampa. Mange svarer at oljen er Den Hellige Ånd. Vi kan ikke være levende kristne uten å ha Den Hellige Ånd. Og det er ikke noe jeg vil bestride. Men hva er det som kjennetegner de som har Den Hellige Ånd? Ja, sier noen, jeg fikk jo Den Hellige Ånd i dåpen, alt er i orden med meg. Det høres jo greit ut.
Men nå sier jo Paulus i 1 Tess 5,19: “Utslukk ikke Ånden!” Det går altså an å ha fått Ånden en gang, og likevel slukket den ut. Så man kan gå der midt i blant de kristne med en utslukket Ånd!
Da må vi spørre igjen: Hvordan arter livet seg for den som har Ånden, Den Hellig Ånd i sitt hjerte? Mange vil si at det ser vi på deres ferd, vi ser det på fruktene av livet deres, på det de sier og gjør osv. Og igjen, det kan være mye rett i det.
Men jeg tror vi må gå dypere inn i dette for å se hva Jesus sier i Matt 7,22-23.
Det går altså an å være sterkt med i Guds rikes arbeid uten å være kjent av Jesus. Det går an å gjøre gjerninger i Jesu navn uten å kjenne ham. Det er nesten så jeg sliter med å tro det som Jesus sier her. Men det er nettopp Han som sier det.
Hva er det da som er et sant kjennetegn på en sann kristen? Det er kjempeviktig at vi blir klar over det, og ja, at vi stadig er klar over det. For det går virkelig an å sovne i vår tid, midt i forsamlingen. Det står jo at alle sovnet. Det er et rystende alvor over dette her.
Går vi til den neste beretningen her i Matt 25 så taler Jesus om talenter. En talent tilsvarte 6000 dagslønner.
Når jeg har hørt denne teksten utlagt så handler det gjerne om hvordan vi forvalter de gavene vi har fått av Gud. Og det kan være noe rett i det, men det er likevel litt rart at det var han som hadde fått minst som ikke forvaltet gavene sine rett. Jeg har møtt mennesker som ikke akkurat stod fremst i køen når vettet ble utdelt, som vi gjerne sier det, men som har gjort skam på oss andre når det gjelder å være frimodig og vitne om sin Frelser.
Den siste skildringen her handler også gjerne om det. Jeg må innrømme at jeg synes den er svært alvorlig, og jeg har strevd med å forstå den. Det kan jo se ut til at begge flokkene gjorde gode gjerninger. Og det er så urovekkende rart og påfallende mye likt i det svaret de rettferdige gir sin Herre i v. 37-39 og det de andre svarer i vers 44. Det står til og med i Jesu skildring her i v. 44 “også de”. De siste hadde riktignok en motsatt grunngivning for sine gjerninger i forhold til de rettferdige. For de rettferdige forstod ikke at de kunne ha gjort slike gode gjerninger, mens de andre mente helt klart at de hadde gjort det som var Herrens vilje.
Det minner meg om en jeg snakket med for litt siden. Det ble snakk om å synde. Nei, jeg gjør ikke noe galt, sa han. Det eneste må være at jeg kjører kanskje av og til 10% over fartsgrensa, men det var jo ikke nevneverdig, ellers var han en bra kar i egne øyne, og på lignende måte tenker veldig mange.
Finnes det noe fellestrekk i disse 3 lignelsene, i denne siste talen Jesus holdt før sin død? Er det noen likhetspunkter? Jeg tror det er ett. Og det ligger litt skjult. Jeg tror det handler om tilgivelsen. Den tanken har jeg i utgangspunktet fra en pensjonert pinseforstander som heter Einar Nymoen. Han mente talentene var tilgivelsen. Og det snur jo opp ned på vår tanke om at det skulle være den som er flinkest til å bruke sine evner og krefter i tjeneste for Gud som skårer best i Guds rike.
Dette er et kjernepunkt. For da blir den som hadde fått 5 talenter en som har fått se nærmest hvor uendelig mye han er tilgitt. Også den som har fått 2 talenter har fått se at han er tilgitt enormt mye. Men altså den som bare har fått en talent, forsåvidt har kunnskap om tilgivelsen, men tilgivelsen er ikke blitt kjær for ham eller henne. Den er mere en teori enn en dyrebar skatt. Det er derfor bare de som har erfart tilgivelsen i sitt eget liv, og som stadig og daglig erfarer den, som er i stand til å elske sin neste med den gudommelige kjærligheten, agape-kjærligheten.
Men her kommer vi inn på en viktig sak. For at vi skal erfare tilgivelsen, så må vi se vår egen synd. Og det er ingen behagelig opplevelse, men det er en nødvendig opplevelse. Rosenius gir oss et glimt inn i dette i andakten for 20. mai:
For en smerte det er for en kristen bare det å kjenne fristelsene til alt ondt. Snart er det forferdelige og bespottelige tanker om Gud, om Kristus og om visse hellige sannheter. Snart en fristelse til å vende seg mot jordiske ting, leke med syndens lokkemat, søke litt glede i kjødets lyster, som står klare som krutt til å tenne ilden, så snart en gnist faller ned i dem. Her svever vi i en konstant fare. Hver sans, hvert lem hos oss, hvert eneste skapte vesen kan bli en fristelse for oss. Vi kan knapt åpne øynene, før vi misunner dem som er over oss, eller ser ned på dem som er mindre enn oss. Hvor fort skjer det ikke at vi synder med tungen, og ennå mer med hjertet! Har vi en skarp forstand, hvor fort oppblåses vi da ikke! Har vi noen myndighet, hvor fort misbruker vi da ikke vår makt! Er vi underordnede, hvor fort ergrer vi oss ikke over hvordan andre foretrekkes, og kritiserer dem!
Disse kristne – som daglig ser sin synd – og lider under det, og går til Jesus med den, disse altså, de er det som har olje på lampa og i karet, slik vi hørte om i den første lignelsen. Og det er disse som er velsignet, slik vi hører om i den siste lignelsen, de som fikk gå inn til bryllupet, v. 34.
Så da tilbake til spørsmålet: Hvordan arter livet seg for den som har Den Hellige Ånd i sitt hjerte?
Det første Jesus nevner når han taler til disiplene om Åndens gjerning i Joh 16, i det åttende verset, er at “Han, altså Den Hellige Ånd, han skal overbevise verden om synd”. Vi liker ikke å høre om synd. Vi kan nok snakke om at det er mye synd og elendighet i verden, og vi kan snakke om andres synder. Ja, vi kan nok også si at vi er alle syndere. Vi har alle våre feil, men å ta innover seg at jeg er en fortapt synder, det vrir vi oss unna i det lengste. Og minst av alt tenker vi at det finnes noe positivt som er gjemt til dem som erkjenner at de er syndere. Men det er slik Jesus framstiller det, og enhver sann kristen har erfart det. Jesus sier det klart i Matt 9,12 og 13.
Og det er når en synder har erfart hva tilgivelsen betyr at han eller hun får en trang til å fortelle andre om hva Jesus har gjort for min og din frelse!
Det var dette de som levde før oss kalte “Det salige byttet”. Det betyr at jeg får bytte min synd med nåde fra Han som sonet straffen for all min synd, for at jeg skal få stå hellig og feilfri for Gud. Da har jeg olje på lampa. Da kan jeg fryde meg over den ubegrensede tilgivelsen jeg ufortjent har fått. Da har jeg fått den enorme verdien de 5 talentene er. Da er jeg velsignet av Han som gjerne tilgir hver synder som kommer med sin synd til ham. Da skal jeg få gå sammen med Ham inn til Lammets bryllup.! Det er det levende håpet enhver sann kristen har! Min oldemor Helga Lid, småbrukerkone i Rollag i Numedal, kom i stor anfektelse på sitt dødsleie.
Alt ble svart for henne. Hun kunne ikke forstå at et menneske som henne, som hadde gjort så mye galt, og forsømt seg på så mange måter, kunne bli frelst. De nærmeste forsøkte å trøste henne så godt de kunne, men hun var utrøstelig.
Ei nabokone ble budsendt. Hun fikk fortelle henne at det var jo for slike som henne at Jesus kom til jord og døde. Han døde nettopp for hennes mange synder!
Da utbrøt min oldemor: “Da må det bli for hass skuld, da”.
“Ja, akkurat det!”, svarte nabokona.
Slik fikk min oldemor dø med olje på lampa!