Til tro på Jesus
(Joh 14,23-31).
Vi har til nå feiret tre store hendelser i Jesu liv, nemlig hans fødsel, hans død og oppstandelse og hans himmelfart. Og når vi feirer disse hendelser er det fordi de er store og har enorm betydning for oss selv og for hele verden, samme hva folk vil tenke om dem. I dag skal vi feire enda en av de store hendelser i Jesu liv, og det er den siste store før vi skal feire hans gjenkomst. Vi skal nemlig feire Pinse. Og hva festen dreier seg om, kan sies enkelt med Jesu egne ord i dag: ”Jeg kommer til dere.” Pínsedag er den dag Jesus kommer, ikke i kjøt og blod, men i Den Hellig Ånd.
I Den gamle pakts dager skjedde det at da de hadde bygget Herrens tempel, tok Herrens herlighet bolig i Det Allerhelligste. Gud reiste i sin herlighet en trone i sitt folk. Det er det som skjer Pinsedag på et langt mere fullkomment vis. For her tar Kristus ikke bolig i et hus bygget av stener, men i menneskehjerter som Paulus skriver til menigheten i Korint:
”...dere er Guds tempel” 1 Kor 3,16. Det er denne store virkelighet vi ser et syn av i Åp 4, hvor vi ser menigheten som en del av den evige verden, som hører til omkring Guds mektige og salige trone. Det er Pinsens menighet. Den er en del av en himmelsk verden, fordi Jesus har tatt bolig hos den.
Hvordan en forstår Judas spørsmål til Jesus, da han har talt med dem om det som skulle skje i Pinsen: ”Herre, hvordan kan det være, at du vil gi deg til kjenne for oss og ikke for verden?” For den som har fattet bare et glimt av denne utrolig salige virkelighet, må det bli et spørsmål av avgjørende betydning: Hvem gir Herren del i dette store gode, at Jesus skal komme til ham og ta bolig hos ham? Han kommer til mennesker som elsker ham. Og denne kjærlighet ?nner han uttrykt i én eneste ting: ikke i varme og inderlige følelser og stemninger, men i at de holder fast ved hans ord, det er: det ord hvor Han er i dem i Ånden og tar bolig hos dem. Og det svar Jesus gir, må vi se på.
Han svarer: ”Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Det er noe veldig viktig å vite at der er en nær sammenheng mellem Ordet og Jesus. Paulus uttrykker i Romerbrevet troens erfaring slik: Du skal ikke for å møte Kristus stige opp til himlen for å hente ham ned, og heller ikke stige ned i avgrunnen for å hente ham opp fra de døde. Nei, Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte, nemlig det ord vi forkynner til din tro. Det er dette troens ord som åpner døren til Pinsens store, underfulle handlinger. Vi ser da også hvordan apostlene flere steder i vårt nye Testamente peker på denne sammenheng mellem Ordet og Den Hellige Ånd. Jeg skal bare nevne to steder.
Det ene er Paulus ord til galaterne: ”Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden eller var det ved å høre troen forkynt?” Gal 3,2.
Den sammenheng var så klar for dem at Paulus bare behøver å minne dem, selv om de i den grad er kommet bort fra troen, så han like før kaller dem ”uforstandige galatere.” Men hvor uforstandige de enn er, så sitter minnet om hvordan de mottok Den Hellige Ånd ennå så tydelig i dem, at han trenger bare å stille dem spørsmålet: Hva førte dem til den store og lykkelige erfaring å få del i Den Hellige Ånd? Var det den slitsomme møye med lovens gjerninger? Eller var det da de hørte ordet om Jesus, så det førte til tro på ham? Her var ingen tvil. Den Hellige Ånd ?kk de ved å høre ordet om Jesus. Han var selv kommet til dem, fordi de holdt fast ved hans ord.
Det samme kan Lukas fortelle om i Apostlenes gjerninger. Han forteller her om en mann som heter Kornelius, (Apg 10). Lukas forteller om ham at han var en ”from og gudfryktíg mann som gav mange almisser og stadig bad til Gud.” Men noe manglet i hans liv, og det må han ha utøst for Gud i sine bønner. I hvert fall gir Gud ham en dag den tanke å sende bud etter apostelen Peter, som da var i byen Joppe. Og da Peter kommer til Kornelius hus i Cæsarea mottar Kornelius ham med disse ord: ”Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren.” Deretter talte Peter for dem om Jesus, og så står der: ”Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle som hørte Ordet.” Kornelius var from. Han fryktet også Gud. Han hadde gitt mange almisser og trofast holdt fast ved bedetidene. Men aldri førte disse ting til at han ?kk del i Den Hellige Ånd. Først da han satte seg ned og ikke foretok seg annet enn å høre Peter tale om Jesus, kom Den Hellige Ånd over ham. Ved denne talen kom Jesus og tok bolig også i ham og de andre som hørte.
Men, hva er det da som skjer? Hvordan kjennes vi at Den Hellige Ånd tar bolig hos oss?
Jesus sa det selv slik da han forberedte sine disipler på Åndens komme: ”Han skal herliggøre meg” Joh 16,14. Det er det sikreste tegn på Den Hellige Ånd: at Jesus blir herliggjort. Den Hellige Ånd herliggjør aldri seg selv. Han gjør aldri seg selv kjent. Han herliggjør Jesus og gjør Ham kjent. Der hvor det tales mye om Ånden, kan en være sikker på at Ånden ikke er til stede. Men der hvor det tales mye om Jesus og hans store gjerninger for oss, kan du være helt sikker på at Ånden er der.
Jesus sier selv hvordan Den Hellige Ånd herliggjør ham: ”Han skal herliggjøre meg. For han skal ta av mitt og forkynne dere det.” Joh 16,14. Det er Den Hellige Ånds måte å herliggjøre Jesus på, så Jesus kommer og tar bolig hos oss: Han tar alt hva som hører Jesus til og forkynner det til oss. Mens vi sitter og lytter som Kornelius, får vi, som fullstendig mangler herlighet fra Gud, alt det gitt som hører Jesus til - alt, hva han er – alt, hva han har gjort – alt, hva han har vunnet – en overflod av rikdom gitt oss i ham. Det er slik Den Hellige Ånd herliggjør Jesus. Han føder ved Ordet troens lovsang til Jesu ære og pris.
Det var alt dette som ble født i disippel?okken Pinsedag. Det ser vi av den talen Peter holdt. I den gjør han først rede for at alt det som de nå opplever, er oppfyllelsen av Skriftordet hos profeten Joel, som taler om hvordan Gud vil utgyte sin Ånd før Herrens store dag kommer. Men etter å ha påvist at alt dette skjedde som en oppfyllelse av Skriftordet, taler han til skaren om hvordan Gud i overensstemmelse med Skriftene har gjort Jesus til Herre og Kristus ved å la ham korsfeste, oppstå og gi ham plass ved sin høyre hånd i himmelen.
Se, det er bemerkelsesverdig! Ikke bare ser han Pinsens hendelser som en oppfyllelse av Skriftens tale, det var jo det lys, han og alle de andre manglet da han døde og oppstod, men nå taler han selv ut fra Skriften om betydningen av Jesu død og oppstandelse, det som for kort tid siden hadde vært dunkel tale for dem, da Jesus tidligere hadde talt om det.
Den Hellige Ånd hadde simpelthen åpnet Skriftenes tale om Jesus for dem. De hadde ved pinseunderet opplevd den Åndens gjerning som Paulus beskriver i 2 Kor 3, 3-4: at hvor Helligånden kommer til, fjernes det dekke som alltid er over Skriften for dem som går fortapt, og som bare kan forstå Skriften med sin viten og fornuft. Og der det skjer, at Ånden fjerner dekket over Skriften, åpenbarer Skriften Herrens herlighet for oss, eller som det heter litt senere: der skuer vi lyset, som stråler fra evangeliet om Kristi herlighet, 2 Kor 3,18 og 4,4. Og det var jo nettopp det Jesus tidligere sa var Åndens gjerning: Han skal herliggjøre meg. Og det gjorde han Pinsedag ved å åpne Skriftene for disiplene. Da ?kk de lys og munn og mæle til å vitne om ham som ved sin død og oppstandelse og himmelfart ble Herre og Kristus.
Hvor kunne jeg dog ønske, vi måtte forstå, at dette er Åndens måte å tolke Skriftene på: å avdekke Jesu herlighet, ikke gi en rett historisk eller grammatisk, språklig forklaring, men forklare Jesus, så Skriften gjør oss ”vise til frelse ved tro på Jesus,” som Paulus sier det.
Ganske visst skjedde det store tegn omkring denne hendelse: Plutselig oppstår den sterke susen som av et veldig vær, tunger som av ild, som satte seg på disiplene, disse ulærde menneskers tale om Guds store gjerninger på de forskjellige folks egne språk. Men slike veldige ting skjedde hver gang Gud handlet på helt avgjørende måte í historien. Vi husker tegnene ved Jesu fødsel: Stjernen over stallen og englesangen. Vi husker tegnene ved hans død: mørket, jordskjelvet osv. Og vi husker tegnet ved hans oppstandelse: Englen som åpnet graven. Slik gjorde Gud også Pinsedag kjent ved tegn, at han nå utførte noe avgjørende i menneskeslekten. Men det var ikke tegnene som var hans storverk, men det som hendte med hans Sønn, at han i Den Hellig Ånd tok bolig i dem, som elsket ham og holdt fast ved hans ord.
Men la oss slutte med i lyset av Joels ord å se hvordan Joels profeti kap 3 taler om det som hendte: “Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord,” sier han. Og at ”profetere” er det samme ord som å “preke” det vil si: å tale hva Gud selv har talt i sitt ord. ”Deres unge skal se syner,” sier han. Å se syner er å se hva Ordet fra Gud taler slik Bileam opplevde det da Ånden kom over ham og han hørte den Allmektiges ord, 4 Mos 24,2 ff. Da så han, det som var usynlig for øyet, men som Herren talte til ham. Og endelig: “Deres gamle skal ha drømmer.” De skal, som Jesus sa om Den Hellige Ånd, minnes hva han har talt til dem gjennom deres liv med ham, rike, rike drømmer om et liv med Jesus. Sannelig vil jeg utbrytei: Priset være Gud for Den Hellige Ånds gave! Den har gjort mange sine livsvandringer rike og salige. Også din? Amen.

(Fra Til tro på Jesus. Preken til første teksrekke, av Frank Jacobsen, Luthersk Missions Bibelskoles Elevforening I kommission hos Forlagsgriuppen Lohse 2012. Shafan (18-05-24).