I dette påskenummeret av Bibelsk Tro vil jeg løfte fram 3 sanger med et hyrde/får-tema.
Forfatterne er

Sigvard Engeset, Johannes Bakken og Elisabet C. D. Clephane.

Disse “påskesangene” har betydd mye for mitt trosliv og de kan synges hele året.

"Ein hyrding er ute, på leiting han er”, er skrevet av Sigvard Engeset (1885-1075).
Han regnes med rette som Den evangelisk Lutherske Frikirkes store sangdikter i Norge. Han kom fra Ørsta på Sunnmøre. Bondegutt. Rosenianer. “Song er det inne i meg mest alltid. Mange, mange nye tonar fer og kjem kvar dag.” “På spørsmål om dei songane eg sjølv likar best, må svaret vere at det er dei som kan tolke Kristus og hans nåde mest klårt, og dei tonane som er stemde i moll.. Det beste eg veit om songane er at ein og annan er vekt opp til å søkje samfunn med Gud gjennom somme av dei – etter det dei sjølv vitnar – og at andre har fått syn for fridomen i evangeliet, så dei kunne tru seg frelst.
Kan så Gud, gjennom nokre av dei, gi andre den hjelp på vegen heim som han har gitt og gjev meg, er eg meir enn takksam.”

“Langt inn på ville heidi”, er skrevet av Johannes Bakken (1899-1996).
Bakken var predikant i pinsebevegelsen. Fela og Bibelen var hans faste følge i 60 år. Han sang ofte mens han spilte fele og var ellers kjent for å være folkelig og direkte. Han dikta mer enn 400 sanger. Som ung hadde han hørt en preken der forkynneren særlig løftet fram Jesus som leter etter den ene som er kommet bort. Da mintes Johannes en hendelse fra ungdomstida. Han og broren, Olav, dro til fjells for å lete etter en sau som ikke var kommet hjem etter at snøen hadde lagt seg. Dette ble bakgrunnen for sangen.

“Det var nitti og ni”, er skrevet av Elisabet Cecilia Douglas Clephane (1830-1869), skotsk sangforfatter.
Sangens historie, sammen med tonen av Ira D. Sankey, har gjort den berømt. Kortversjon: Sankey og D.L. Moody satt sammen på toget. De var i England på vei til Edinburgh. Vekkelseskampanje. Sankey leste ei avis og fant diktet ”The Ninety and Nine”. Han ble begeistret, klippet det ut, og tok vare på diktet.
Senere, samme dag, holdt de to et møte. Der ble det talt om Jesus som den gode hyrde som leter etter det bortkomne får. Etter talen ble Sankey bedt om å synge en sang, men hvilken? Da kom han på diktet. Men til hvilken tone? Han satte seg til orgelet og slo an en Ass-durakkord og begynte å synge. Der og da ble melodien til, og dermed fikk Clephanes dikt ”vinger” og ble viden kjent. Vi kjenner også godt en annen sang av samme forfatter: ”Ved korsets fot hos Jesus”.

“Ein hyrding er ute, på leiting han er”
Langt inn på ville heidi
i kalde vær og vind,
der gjekk den ville sauen,
visste korkje ut hell inn.
Han gjekk og sveiv og dreiv der
åleine att og fram,
og storm og uvær rasa
og lite mat han fann.

Men hyrdingen han sakna
den sau som borte var.
Og ut på leiting fór han
i fjell og dal og skar.
Til sist so fann han sauen,
forkommen, trøytt og arm,
og la han oppå herdi, (skuldra)
med kjærleik mild og varm.

Og no var sauen frelst
i frå kulde, naud og natt.
Og hyrdingen seg gledde,
fordi han fann han att.
Han kalla saman vener,
dei gledde seg i lag,
fordi den ville sauen
ha kome heim i dag.

Ja, eg var denne sauen
som gjekk på ville veg,
og Jesus var den hyrdingen
som leita etter meg.
Han frelste meg frå syndi,
og gav meg hjartefred.
Og difor vil eg lova han
i tid og evighet.

I himlen vert det gleda
når ein syndar vender om
ifrå den ville vegen
som er so kald og skum.
Høyr hyrdingrøysti kallar:
- Kom heim frå ville veg.
So vert du frelst frå syndi
som ned mot mørkret dreg.

------

“Langt inn på ville heidi” Ein hyrding er ute, på leiting han er,
eit lam ifrå honom gjekk bort.
Og bortkomne lammet, det har han so kjær,
han vide har etter det spurt?
Og aldri såg nokon so mild og god
ein hyrding som her mellom sauer stod.

Men kvi vart hans klenad so sulka av blod?
Hans andlet er blått som av slag.
Kva er det for strid denne hyrding so god,
so tungt måtte strida ein dag?
Kring hovudet ber han ein klungerkrans.
Og sjå dette såret i sida hans!

Sei, er det av naglar i fot og i hand
der er slike gapande sår?
På armane merke av tyngjande band
og blod ikring panna so klår.
Å, sei meg, kvi ser han so tilreidd ut?
Kva bøygde han ned i so djup ei sut?

Jau, sauene hans hadde ulven so fast,
til undergang vigde dei var.
Då gjekk han i striden so hjarta hans brast,
då syndene deira han bar.
Ja, livet han gav og hans blod det rann,
men underfull siger til sist han vann.

No ingen treng om imot døden å gå
i synda, som ulven sin træl.
No er der i Frelsaren nåde å få,
og det for kvar einaste sjel.
Ho stivna i døden den blodige hand,
men no kan ho løysa av alle band.
Og du som gjeng borte frå Jesus enno,
som lammet på vildrande veg.
Han er her, din Frelsar, han elskar deg so,
og leitar i dag etter deg.
So tak då hans hand, ho er til deg rakt,
og prøv so om Jesus har frelsarmakt!

------

“Det var nitti og ni” Det var nitti og ni som alle lå
i den sikre fåresti.
Kun ett til hjemmet ei ville gå,
men vandret dets dør forbi.
Det streifet kun om i berg og dal
:/: og enset ei hyrdens ømme kall :/:

Herre, du har her de nitti og ni,
er det ikke nok for deg?
Men hyrden han svarte: I min sti
ett får det enn fattes meg.
Og ut i den ville skog jeg går
:/: å søke med flid mitt tapte får :/:

Men ei noen av de gjenløste vet
hvor hans gang var lang og hård.
De fatter aldri hva hyrden led
for å frelse det tapte får.
Han hørte dets skrik snart hist,
snart her,
:/: nå var det i angst og døden nær :/:

- Herre, se disse merker av din gang,
er det dråper av ditt blod?
- Den vei jeg gikk var så tung og lang,
og tornene stakk min fot.
- Din hånd har jo også mangt et sår?
:/: Det blod ble utgytt for mitt
tapte får :/:

Og straks gjennom berg og dal og skog
et rop nå til himlen når.
Det var en jubel så full av lov:
- Jeg fant mitt fortapte får!
Og englene sang til harpens slag:
:/: - En synder er født på ny i dag :/: