Jesus ble korsfestet
Påskens kjensgjerninger er en milepel i verdenshistorien.
Det som skjedde i Israel på den påsken, da Jesus ble korsfestet, har konsekvenser like til den siste dag for både menneskeslekten og universet.
Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som alt er skapt ved og til og holder alt oppe, ble korsfestet. (Kol 1,16). Han, som bare gjorde godt, forkynte at Guds rike var nær, helbredet syke og oppvakte døde, han ble selv tatt av dage.
Å bli korsfestet ble forbundet med å få en vanærende død. Å bli korsfestet ble på den tid betegnet for å være den mest forsmedelige og vanærende av alle straffemetoder. Romeren Cicero kaller korsfestelse ”den grusomste og frykteligste dødsstraff.” Historieskriveren Tacitus karakteriserer den som ”den elendigste av alle dødsmåter.” Å bli korsfestet vil si å dø lem for lem. Bare de verste forbrytere og landssvikere ble korsfestet.

Jesu død og begravelse
Guds ord forteller at da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: ”Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd” (Joh 19 30). Da han var død, gikk Josef fra Arimatea til Pilatus og ba om Jesu legeme. Videre forteller Luk 23,53: ”Og han tok det ned og svøpte det i fint likklede. Så la han det i en grav som var hogd ut i klippen, hvor ennå ingen var blitt lagt.”
Med dette oppfylles profeten Jesajas ord i Jes 53,9: ”De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort og det ikke var svik i hans munn.”
Jesus Kristus var nå død og begravet. Han som var livets Herre lå nå i en grav i Jerusalem.
Disiplene var fra seg av angst og mismot, for ham de hadde satt sin lit til, var nå ikke blant de levende lenger. De hadde ikke forstått, eller gjerne glemt at han på forhånd hadde sagt at han skulle dø, men også at han skulle stå opp igjen fra de døde. (Se Matt 20,17-19!).
Det har blitt sagt at graven betegner kulminasjonen på Messias fornedrelse, og samtidig begynnelsen til hans opphøyelse. Graven symboliserer begge deler, også at han sprengte graven påskemorgen.
Derfor sier Guds ord at ”Gud reiste ham opp fra de døde” (Apg 13, 30).
Videre leser vi: ”For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud” (Rom 6,10).

Hva så med Guds barn?
Guds ord sier i Rom 6,5: ”For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.”
Ja, det er det underfulle håp vi har, både for våre kjære og for oss selv at fra graven skal vi en gang stå opp.
Tenk! Jesus har ligget i graven og dermed helliget den som de gamle sa.
Marius Giverholt skriver i sin bok “Den stille uke”: ”Min Frelser, du har helliget graven for mig, nå er den ikke fæl og mørk, men et stille sovekammer, hvorhen livets urolige bølger ikke mere når. Lær mig da å dø glad og over graven ile til dig, til det evige liv!”
Dette er nok en bønn som ethvert Guds barn vil be, for mange mennesker engster seg nok for å dø og bli lagt i en grav på kirkegården.

Forskjellige syn på livet og døden
For noen mennesker har ikke livet noen mening, og døden er slutten på alt, Dette fører ofte til hedonisme. Det viktigste blir å nyte livet, ha det gøy og moro så lenge det går. Særlig er mange opptatt med å nyte seksual-livet på alle områder.
Når mennesker ikke har noen mening eller mål for livet, fører det gjerne til apati. Alt og alle andre betyr lite og ingenting. Det viktigste er å få nyte livet på alle områder uten innblanding fra andre. Eksistensielle spørsmål reflekteres det lite over.
For noen fører livet, men særlig døden til fortvilelse. Dersom Gud ikke eksisterer, da er alt mørke. Når Gud er borte, finnes det ingen vei oppover. Alt er løgn. Ingen hånd rekkes ut til frelse. Evig fortapelse er uunngåelig.
Hvor mørk og fortvilet er situasjonen for vantroens barn! De har ikke noe håp for evigheten, men bare en evighet under Guds vrede og dom.

Jesus har helliget graven
Men for Guds barn er det sol over graven. Jesus har jo selv helliget den og i sitt jordeliv overvunnet djevelen og døden og har åpnet veien til himmelen for alle, men mange vil ikke ta imot evangeliet og bli frelst.
La oss sitere Giverholt igjen som skriver:
“Men over den troendes grav, der er fred. Der hviler legemet fra all møye og byrde, men sjelen hviler enn saligere i Abrahams skjød. Nei, her er intet mørke for Jesu disipler! Graven er ikke fæl. Døden smiler søtt til oss; for ”salig er de døde, som dør i Herren!” (Åp 14, 13). Mot hvilen sukker alle Guds barn. Her trykker alltid byrden av det syndens legeme; striden mellom ånden og kjødet gjør hjertet så titt forsagt, for vi snubler og faller. Derfor vinker graven oss. Der legger vi byrden av; der skal all synd for evig begraves, for det legeme, som engang skal oppreises derav, skal ingen syndens smerte føle mere. O, salig således å slippe det tunge åk, så sjelen løst og fri fra alle syndens hemmende bånd kan ile mot sin Frelser for alltid å tilbe ham.” (Noen språklige moderniseringer. Red.)
Vi har vel alle noen kjære som har gått bort. Vi sitter gjerne ensomme tilbake, for det kjæreste vi hadde på jord er ikke iblant oss lenger. Vi har ikke mistet dem, men vi er blitt skilt fra dem en tid. Trøsten er at de er hjemme hos Gud, for de hadde tatt sin tilflukt til Jesus Kristus mens de levde her på jorden.
Kjærligheten, minnene og håpet om gjensyn
Fredrik Wisløff skriver i sin bok “Når en av de kjære går bort” at de kjære som gikk hjem til Gud har vi ikke mistet. Det er noe som ingen kan ta fra oss: Kjærligheten, minnene og håpet om gjensyn.
Nei, ingen kan ta fra oss kjærligheten til den eller dem som har godt bort. For å være personlig så døde min kjære hustru i fjor. Jeg hadde kjent henne i over 61 år, og vi manglet bare fem dager på å ha vært gift i 58 år. Ingen kan ta fra meg kjærligheten til henne. Min kjærlighet til henne forsvant ikke da hun ble syk og måtte på sykehjem hvor hun døde fredfullt i troen på Jesus Kristus uten å kunne uttrykke seg i den siste tida.
Minnene er det heller ikke noen som kan ta fra meg. Vi har opplevd mye sammen både i Norge og på Taiwan. Hun fikk tidlig misjonskall på samme måten som jeg, og misjonskallet forente oss begge to slik at vi var villige til å reise ut på misjonsmarka, til Taiwan.
Sammen med våre barn, slekt og venner fulgte vi henne til hennes siste jordiske hvilested på Time kyrkjegard på Jæren. Hennes jordiske legeme ligger der under den vide og lyse Jærhimmelen, mens hennes sjel/ånd er hjemme hos Gud.
Mitt håp og overbevisning er at jeg skal se henne igjen når den tid kommer.

Oppstandelsen
Det er herlig å lese apostelen Paulus skildring om oppstandelsen i 1 Kor 15,42-49. Det er som det har blitt sagt en triumfsang over død og grav.
Han ser oppstandelsen under bilde av et korn som legges i jorden:
“Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft.
Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme. Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige. Det første mennesket var av jorden jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.
”Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.” 1 Kor 15,49
Johan Gerhard skriver i sin bok “Hellige betraktninger”: “Døden er ingen undergang for de troende, men blott en bortgang. De gudfryktiges bortgang er kun deres livs fornyelse, og når man legger deres legemer i graven, så er det nedleggelse av et frø til evig liv.”
En gang skal alle Guds barn få oppleve dette. Her på jord opplever vi mye vondt, og synder i tanker, ord og gjerninger plager oss daglig. Men en dag skal vi møte den siste fiende, døden. Jesus har imidlertid overvunnet døden. Derfor skal vi få utbryte med apostelen: ”Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,57). Jesus seier over døden, er vår seier, vi som har tatt vår tilflukt til ham,
Når Jesus åpenbares “da skal vi bli ham like for vi skal se ham som han er” (1 Joh 3,2). Tenk hvor stort å bli ham like og bære bilde av den himmelske!

Håpet
Fredrik Wisløff skriver i sin bok “Når en av de kjære går bort og sier:
“Enda dyrebarere enn minnene er håpet om at vi en dag skal se våre kjære igjen.
Det kristne håp er et levende håp. Det er ikke et produkt av fromme fantasier, men en fast og usvikelig virkelighet som bygger på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.
Skal vi kjenne hverandre igjen i himmelen?
Ja, vær ganske viss! Livet der oppe er ikke en skyggetilværelse der vi går omkring som ukjente i den store skaren. Ved oppstandelsen skal vi få forklarede legemer. Hva et forklaret legeme er, vet vi lite om. Men vi vet at det er det samme legeme som vi hadde her på jorden som skal forklares. Da disiplene møtte Jesus etter oppstandelsen, kjente de ham igjen.
Jesus taler om at det er noen som skal ta imot oss i de evige boliger. (Luk 16,9.) Ved porten står de, – alle de kjære som har gått foran – og ønsker oss velkommen til vårt evige hjem. De kjære hendene rekkes ut imot oss, den kjente stemmen hører vi atter, det glade smilet lyser fra det kjære ansiktet. Alt tungt og trist er borte. Kjærligheten er lutret og helliget. I en salig fred og uforstyrret lykke skal vi enda en gang få tale sammen, øse ut alt som ligger oss på hjertet. Og så skal vi aldri skilles igjen.
Sammen skal vi stå for Guds trone og lovprise ham med et hjerte som strømmer over av takk.”
Ja, det blir en underlig og herlig stund når vi skal få se våre kjære igjen sammen med den hele frelste skare. Men det aller viktigste for oss er å få se Jesus, som har åpnet veien for oss til paradis. Da skal vi få lovprise og takke Gud og Lammet som har kjøpt oss med sitt eget blod.
Også de troende i GT så fram til Guds evige rike. Asaf utbryter i Salme 73,24: ”Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.” Og David ser fram til møte med sin Herre og sier: “Jeg skal i rettferdighet få se ditt åsyn. Når jeg våkner skal jeg mettes ved synet av din skikkelse” (Salme 17,15).

Avslutning
Både troende som levde før Jesu komme i kjød, og troende i den nye pakts tid lever i forventing og håp om det evige liv. I Heb 11,13 står det om dem som levde før Jesu komme til jord:
”I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovet. Men de hadde sett det langt borte og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.”
Apostelen Paulus sier i Fil 3,13 at han jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. Videre sier han at vårt hjemland er i himmelen (Fil 3,20). Ja, vårt hjemland er i himmelen. Mange har allerede kommet dit, mens vi som lever i dag må vente til Guds time kommer. Ingen blir værende i graven, verken troende eller vantroende, men bare dem som har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus vil komme til himmelen.
Dersom Jesus kommer igjen mens vi lever, må vi ikke gå veien om graven, men da skal vi bli forvandlet (se 1 Kor 15,51-52!).
Vi takker og lovpriser Den treenige Gud for frelse og evig liv.
Sangeren sier det slik:

“Jeg takker deg av hjerte, fra dypet av min sjel.
Min frelser, for din smerte, du ville meg så vel!
Jeg ber, o Jesu Kriste, ved troen hold du meg;
når øynene vil briste, da la meg dø i deg.”

(Nr. 672 v. 7 i Sangboken)