”Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden” (Luk 22,44).
Lidelsen vei fra Getsemane til Golgata var grufull og belgmørk for Jesus. Hvert steg han tok, var en uutholdelig pine. Ingen av oss makter til fulle å trenge inn i dette lidelsens mørke Jesus måtte vandre gjennom. Likevel må vi legge det med tyngde inn over vår sjel. Det var for vår skyld han gikk denne vei. Våre smerter bar han. Vår evige frelse var det fullkomne resultat.
I Getsemane blir kampen kjempet. Mellom liv og død stod den. Striden stred Jesus alene, (Jes 63,3). Disiplene var like i nærheten, men de sov og hvilte. Hvilken kontrast til Mesteren. Kampen synes i hvert fall å ha hatt tre faser. Sammen med disiplene går Jesus til bønnestedet – Getsemanehagen. Storparten av disiplene ber han sette seg ned, Matt 26,36, mens han tar med seg Peter, Jakob og Johannes lenger inn i hagen. Han ber dem våke og be med ham. Selv går han omkring 30-40 meter lengre inn i hagen og faller til jorden på kne. Nå begynner en intens bønnekamp. Jesus ber sin Far om å slippe å tømme det begeret som blir rakt ham.
Hva det ligger i denne bønnen, tror jeg vi ikke makter å lodde. Men jeg tror ikke Jesus ba om å få slippe å frelse oss. Hele hans liv dreide seg om dette.
I Getsemane var Jesus helt og fullt menneske, men han var også Gud. Han var livet – han som oppholdt alt liv i tilværet. Døden var totalt fremmed for ham. Han var høyt hevet over den. I sin virksomhet sa han et ord og døden måtte vike. “Stå opp” sa Jesus og en ung mann ble revet ut av dødens klør. ”Barn stå opp” sa han til en ung pike som døden hadde grepet tak i. ”Lasarus, kom ut” lyder det utenfor en grav i Betania. Dødens overvinner viste sin makt.
I Getsemane kommer Livets fyrste døden i møte. Han møter døden som et helt menneske. Hver lem og hver sans i kroppen er berørt av dette møtet. Dødsdommen lyder over hver synder.
Stedfortrederen Jesus trer inn i synderes sted. I Getsemane ser Jesus døden i øynene. Det han ser er grufullt. Og i denne situasjon gir han døden rett. Han som er Den Høyestes Sønn, bøyer seg så dypt ned.

Hvem kan tenke på den smerte
uten med et såret hjerte
om endog en synder led!
Men her led den evig høye –
smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet! (B. G. Sporon)

De tre fasene i Jesu bønn i Getsemane synes å øke i intensitet og styrke etter hvert besøk hos de sovende disiplene. Den tredje bønnkampen er det nok Lukas skildrer for oss. Noen tenker at dette er bildetale, men jeg tror i likhet med mange bibeltolkere at dette er en realistisk skildring.

Han kom i dødsangst
Før han gikk inn i bønnekampen sier han til Peter, Jakob og Johannes: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Han ber om støtte slik at de våker med han i denne redselsfulle striden. Men åndskampen var så intens, og striden så hard at de hadde ingen ting å stille opp med.
Matteus sier ”Han falt på sitt ansikt” (Matt 26,39). Markus sier ”han falt til jorden” (Mark 14, 35). Lukas at ”han falt på kne”. Mange kunstnere har glorifisert denne akten, men var det ett sted hvor all glorie var borte, var det i Getsemane. Hvor isende kaldt og mørkt. Bønnekampen så intens som den aldri har blitt kjempet på jord. Jesus trenger stadig dypere inn i dette mørket. Så sterk var striden at en engel kom og styrket ham. Hva denne styrken gikk ut på er en hemmelighet mellom Faderen og Sønnen. Det viser hvor inderlig Jesus ville kjempe denne kampen til seier til beste for oss.
Men kampen kulminerer ikke med det. Neste steg er: ”Han kom i dødsangst”. I nærkontakt med døden er det grunn til å frykte. For Jesus var døden noe fremmed. Den hadde intet i ham, men han måtte underkaste seg den i vårt sted. Salmisten profeterer nok om Jesu kamp når han skriver: ”Dødens rep omspente meg, fordervelsens strømmer forferdet meg. Dødsrikets rep omringet meg, dødens armer truet meg” (Sal 18,5-6). ”Dødens redsler er falt på meg”.
Men denne dødsangsten bandt ikke Jesus, men førte til at han gikk dypere inn i bønnen.

Han ba enda mer inntrengende
Bønnens inderlighet og hengivenhet er et stormløp mot Guds trone i himmelen. Jesus var på ingen måte i konflikt med Gud vilje, men gir uttrykk for en fullstendig underkastelse. Ord kan ikke gjengi dette på en sann måte. Hele hans indre verden er i bønn. David sier også i en situasjon ”Jeg er bare bønn” (Sal 109,4). Fra Det gamle Testamente kjenner vi Hannas ordløse bønn, men den tonte med kraft i himmelen. Slik også med Jesu inntrengende bønn.

Svetten hans ble som blodsdråper
Et nytt uttrykk for bønnekampens intensitet. Noen ser det som svetten rant som blodsdråper, men at det ikke var blod. Mange bibeltolkere mener at svetten hans blandet seg med blod. Derfor farget og inneholdt svetten hans blod.
Bibeltolken F. Godet sier: “Mange fenomener viser hvorledes blodet, livets sæd, står under umiddelbar påvirkning av de sjelelige inntrykk. Skamfølelsen driver blodet til hodet. Og en kjenner tilfeller hvor blodet er under et så sterkt trykk av angst og i så voldsom bevegelse”.
Det betyr at blodkar kan sprenges i pannen og forene seg med blodet. Getsemanekampen merket Jesus med blodets tegn. Det er stor sannsynlighet for at Jesu disipler møtte et blodig ansikt, da han vekket dem i Getsemane.
Han som er verdens lys, gikk også seirende ut av kampen i Getsemane.
”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led” (Heb 5,7-8).
Dette skriftsted passer direkte inn i kampen i Getsemane.

Han til blodet måtte stride
for det frelsernavn han fikk,
all vår syndeangst og kvide
dypt ham gjennom sjelen gikk.

Når vi minnes Jesu kamp i Getsemane, takker vi for at han gikk i vårt sted. Også vi skal møte døden som den siste fiende. Men vi skal få møte den i sammen med ham som har beseiret døden og tatt bort brodden slik at den ikke får has på oss. Lovet være Gud.