Guds veier er ikke våre veier. Vi ville bare gå fra liv til liv. Fra en glad verden til en glad himmel. Men det er ikke Guds vei til frelse for oss. En ny fødsel må til, gjennom smerte, slik som fødselsveene hos en kvinne.
Jesus har vandret og samlet titusenvis av mennesker, mennesker som har sagt at ”“han har gjort alle ting vel”. De frydet seg ved undrene. Men Jesusbegeistring og det at man får bønnesvar er ikke det samme som at man er villig til å la seg føre gjennom den nye fødselens trange port. Jesus er ikke bare en undergjører, han er først og fremst Guds Offerlam.
I NT leser vi om hendelsene i den første påsken, om vi nå kan kalle den for det, eller den fullbrakte påsken skulle vi vel si. På en måte er det den eneste, for alle påsker deretter er jo påminnelser. Og alle andre påsker i GT var jo forbilder.
Når Jesus vandret opp mot Jerusalem med sine disipler, så er det en gjenstridig skare han vandrer med, en skare som vandrer med angst og uro. Det er som de aner at noe skal hende, noe som kommer til å være vanskelig for dem. Likevel aner de ikke rekkevidden av det hele. Jesus har siden Cæsarea Filippi talt om sin lidelse og død. Og Peter har bekjent deres tro: At Jesus er Messias, den levende Guds sønn. Men hans oppgave vet de ingenting om. Når Jesus taler om den, så protesterer den samme Peter på det voldsomste: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Han som den ene stunden var lært av Faderen i himmelen, lar i neste stund Satan tale gjennom seg. Slik er det ofte når den menneskelige fornuften skal lære Jesus. Menneskene har begynt å forlate Jesus. Hans tale er ikke det de ønsker. Det er hard tale når han beretter om at man må spise hans kjøtt og drikke hans blod for å ha liv. Der er vi igjen ved det som er Jesu oppgave, det er hard tale for menneskene. For vi vil jo leve av oss selv, være gode selv, verdifulle selv og kunne gjøre noe selv. Det finnes noe i oss som protesterer mot å leve av nåde alene. Det er en skam å leve av nåde! Det er noe man kan skamme seg over. Derfor er det så lett å skamme seg over å tilhøre Jesus. Jeg er en som lever av nåde. Det bryter med de aller innerste fariseeriske lovene i oss, det er uutholdelig. De fleste rusler hjem. Vil også dere forlate meg? Har du sett en muslim som skammer seg? Nei, de lever ikke av nåde! Men disiplene har nok rett i alle fall. Herre, til hvem skulle vi gå? Du har det evige livs ord. Det vet de, men de har ikke forstått Ordet.
Så innstifter Jesus nattverden den siste kvelden. Til bords ligger en forræder, en fornekter og alle de andre svikerne som kommer til å flykte for å redde sitt eget skinn. Dem har Jesus elsket, og dem elsker han til det siste og vil feire det siste måltidet med dem. Dem vil han gi sitt kjøtt og blod til liv. De behøver det virkelig.
Siden går de ut til Getsemane. Der ber Jesus i fortvilelse. Finnes det ingen annen måte, må jeg drikke denne kalk? Men skje din vilje og ikke min. Det fantes ingen annen måte å redde oss på. Hva er det for en kalk? Hva er det som skal skje? Jo, Jesus ble gjort til synd. Han ble gjort til oss! Han ble gjort til deg! Var det så forferdelig? Ja, fordi Guds vrede og forbannelse hviler over deg! Nå hviler den over Jesus. Hvorfor sier Faderen nei til Jesu bønn om å få slippe? Jo, det er av kjærlighet til deg og meg. Det er ufattelig! Han vil at vi skal bli frelst! Jesus ropte til Gud med sterkt skrik og tårer, står det. Og han ble bønnhørt. Han fikk kraft til å gå Guds vei og så overlater han seg frivillig i fiendens hender.
Etter hvert har Jesus blitt pisket, og han har blitt dømt, selv om Pilatus forstår at han er uskyldig. Det er det man kaller et justismord. Det er altså ingen ny oppfinnelse. Jesus er utmattet, han har ikke fått sove, han er pisket nesten til døde. Man har trykt en tornekrone på hans hode og man hengte en purpurkappe på ham. Tornekronen har en symbolsk betydning. Vi hører om torn første gang ved syndefallet. Det var straffen over jorden, torn og tistel skal den la spire fram for deg. Tornen er Guds forbannelse for syndens skyld. Nå får Jesus smake det. Han skal jo sone synden. Han står der spyttet på, hånet, med tornekrone. Lina Sandell skriver i en sang:

Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på.

Med Guds forbannelse på, den som var min!
Purpurkappen – kongekappen. Men purpur er også et bilde på synden. Purpur var en farge som det aldri gikk an å få bort med menneskelige midler. Men vi leser: ”Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.” Jes 1,18. Ja, der er han som bar verdens synd.
Tidligere har Pilatus sagt, da Jesus kom kledd slik: ”Se det menneske!”. Når Pilatus ser Jesus, så ser han mennesket. Hva er det som kjennetegner oss? Jo, det er vår synd fra hode til fot – men nå ligger den på Jesus, vår bror.
Slik er det at Gud vil at vi skal komme til ham. Vi skal ikke kjenne ham i makt og herlighet. En gang er det ok. På dommedag, da er det for sent. For Gud vil ikke ha en flokk støvleslikkere, hyklere som lar seg overbevise av makt. Gud vil overbevise oss med et møte, med sin svakhet, med sin dårskap. For Gud ble så svak da han skulle frelse oss. Han visste at han ikke kunne gjøre det med sin allmakt, med sin styrke. Han måtte bli som den elendigste, komme ned i vår lidelse, vår angst, vår sorg og vår nød, om han skulle frelse oss. Menneskelig sett handler det om en miskjent profet som går gjennom verden, dømt av sine søsken.

Langfredag.
Da skal vi ikke gå unna, vi skal gå nærmere for å se. Det står så mange der rundt korset. Mange som for noen dager siden ropte hosianna, noen timer senere ropte de korsfest. Der står prester, folkets ledere, en hop av kvinner som har kommet helt fra Galilea og der står Maria. Der står de som aldri kunne ha tenkt at det skulle ende på denne måten.
Hva er det de ser, de som står der? Hva er det som fengsler dem? Det er en blødende, tornekront skikkelse, fastnaglet på et kors. Det drypper blod fra hans opprevne og sårede rygg. Han har bedt! Hva bad han om? Han har bedt for sine bødler om at denne synd ikke skal tilregnes dem. Men hva sier folket? De tier ikke. Blir de ikke rørt, får de ikke medfølelse med denne lidende mannen? Neida, det gjør de ikke! De begynner å spotte ham av all kraft. De tar fram det verste de kan. De sier at han har jo satt sin lit til Gud og hjulpet andre. Men nå, nå kan han ikke engang hjelpe seg selv. Det er for ynkelig. Gud har jo forlatt ham. Stig ned fra korset, roper de, så skal vi tro på deg. Hvem forstår hva som hender? Gud har jo forlatt ham. De tenkte sant. For det er jo syndens straff å bli forlatt av Gud. Timene går. Han henger der i plager. En korsfestet må med jevne mellomrom, når krampen begynner i brystkassen og man holder på å kveles, reise seg på føttene en stund. . Håndleddene vrir seg rundt naglene, mot nervene der i håndleddene. Om igjen og om igjen. Tørsten blir uutholdelig. Smerten så stor at den ikke er til å holde ut, men Han må.
Fra den sjette time ble det mørke over hele landet, like til den niende time. Det er som om solen ikke orker å se når Skaperen lider og dør. Det er de tre helligste timene som har vært på jorden. For det var offertimene, da Guds lam, som ble slaktet til soning for vår synd, led syndestraffen. Og hva han led disse lange, gruelig tunge timene, kan ikke noe menneske berette om eller fatte. For da var han forlatt og forbannet av Gud. Da tømte den hellige Gud vredesskåler over Jesus for vår synds skyld, for synden lå på ham. Han var deg og meg.
Så henger han der. Det helvetet som var ditt, det får Jesus. Forlatt av Gud – det er helvetet. Plassen der ingen svarer når man roper. Der roper han i fortvilelse til sin Far og Gud: Hvorfor har du sviktet meg, hvorfor har du forlatt meg? Jo, fordi Gud hater synden og synderen – den ugudelige – den urettferdige. Og det er jo Jesus. For alt ditt ble jo lagt på ham. Hvorfor? Jo, fordi at Gud er kjærlighet.

Gud elsker deg!
Så vil jeg falle ned ved korset i stille tilbedelse og høre dette ordet til sist: “Det er fullbrakt!” Ja, vi vil takke deg for dette ordet i evighet!
Men hvordan var det for disiplene? Ja, de var på sett og vis delaktige i alt dette. Jesus døde. Han døde også i disiplenes hjerter. Den Jesus de hadde trodd på, han døde, alt var svart. Alt det de hadde trodd på var fortapt. Det er den fullstendige konkursen. Jeg har ingen Jesus, han er død i mitt hjerte. Og de tror ikke at han skal oppstå. Det er bare fiendene som husker at han har sagt det.
Den som ikke tror på Gud, gjør ham til en løgner, ettersom han ikke tror på vitnesbyrdet som Gud har gitt om sin sønn. Vi vet at det var en kvinne som var avgjørende ved syndefallet. Hun var den første som spiste av det forbudte treet. Vi vet også at kvinner var de første som hørte budskapet om Jesu oppstandelse. De stod også under Jesu kors da han gav sitt liv. Det var de som ble sendt til hans disipler med budskapet om oppstandelsen. Det var vel et gledesbudskap? Nei! Disiplene, de trodde ikke det kvinnene sa: Det er bare løst prat, sa de. Nå har vantroen blitt åpenbar. Emmausdisiplene: ”Vi trodde at han skulle forløse ...”. Nå er troen borte. Jesus måtte komme til dem, levende, og åpenbare seg for dem og ånde sin Ånd inn i deres hjerter.
Men kvinnene fikk altså både se det forskrekkelige som hendte på Golgata og de fikk oppleve det utrolige fantastiske: “Han er oppstått!”. De fikk oppleve fødselens smertefulle piner sammen med Jesus ved korset. Men de fikk også oppleve at barnet var født, om vi får si det slik. Herren var oppstått fra gravens moderliv. Fødselssmertene var slutt, fødselen var fullført. Jesu mor, Maria, hadde også stått ved korset. Da hadde det blitt oppfylt, det som Simeon i tempelet hadde sagt: “også gjennom din sjel skal det gå et sverd” Heller ikke hun kunne unngå veene før fødselen.
Og så var det som det kan være slik at disse kvinnene var der på plassen ved Korset uten å vite hva som egentlig skjedde. Og de visste og forstod kanskje ikke stort mer ved oppstandelsen, ved den tomme graven.
Når Jesus står opp fra graven, da fullbyrdes den nye fødselen, – den fødselen som ikke bare var Hans oppstandelse, men vår. En sak er det at Jesus kom til denne verden, en annen sak er det at han deler dette livet med oss. Så blir det ikke bare hans, det blir vårt. Vi blir totalt nye mennesker innfor Gud, uten synd! For hva gjorde han på korset? Jo, han tok oss på seg. Han tok alt vårt og gjorde det til sitt eget – og han betalte den prisen det kostet.
Det er jo Jesu lidelses hemmelighet: Han ble oss – deg og meg, og tok på seg å gjøre opp for oss. Da var det vi som ble korsfestet på Golgata. – du ble korsfeste på Golgata for to tusen år siden – fordømt, forbannet. Han døde av det. Og han ble lagt i graven. Du ble lagt i graven med ham. Det var dommen over våre liv som ble lagt i graven, som ble fullendt på ham. Det var vårt gamle liv, det liv vi er født til, som knuste ham og la ham i graven. Og det var vi som stod opp med ham på påskemorgen. Derfor kan vi lese den underlige teksten fra Hosea 6,1-2: ”Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.”
Da forstår vi at det var vi som døde under dommen, sammen med Kristus på korset. Da kan vi også begynne å fatte at det var vi som stod opp sammen med ham på den tredje dagen. Det er vår gamle natur som ligger i graven i Jerusalem. Den er begravd med Jesus, død. Men du kjenner den jo. Ja, men det er dødskrampene.

FRIKJENT!
Frigjort fra all vår synd, på samme måte som Jesus ble frikjent. Frigjort og frikjent fra all vår synd, for han hadde betalt prisen.
Hadde han blitt liggende i graven, så hadde det vært en dom også over oss: Han hadde ikke klart det! Men da han stod opp fra de døde, stod han opp rettferdiggjort fra alle våre synder. Og dermed stod også vi opp fra alle våre synder.
Vårt gamle menneske ligger begravd der i Jerusalem.

Om vi bare kan tro det!
Det er mer enn død og oppstandelse, det er å bli født på ny, det er den nye fødselen.
Så er tiden utstrøket, det skjer igjen og igjen over hele jorden. Mennesker tror, fødes på nytt til et levende håp gjennom Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,1 Pet 1,3-4.
Å følge Jesus inn i døden, det er å følge Åndens vei inn i sannheten om oss selv. Det er å erkjenne synden. For det var min synd som drepte Jesus og som pinte Jesus. Det var den synd han tok på seg og som nå er i graven. Sannheten om meg er slik at skal jeg leve, så må Jesus dø! Det er åpenbart gjennom korset. Også når du kommer dit og begynner å takke vår Gud for noe av den seieren – seieren som går gjennom døden til livet. Så er det ikke bare et vakkert eventyr, en vakker tanke som ikke gjelder meg. Men det er også sverdet som går, ikke bare gjennom Marias hjerte, men gjennom vårt. De fikk sorg, vi kommer ikke ifra det. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerter skal glede seg, og ingen skal ta deres glede fra dere. Det er den eneste varige gleden i livet, den eneste varige gleden i evighet, i det evige livet – at Kristus er oppstått, og at all min synd og hele mitt foregående liv ligger igjen i hans grav. Det er evangeliet kort og godt.
Overalt der evangeliet om korset forkynnes, kommer de som lytter i fødselsveer. Veer! De får gråte over sin synd på samme måte som kvinnene gråt ved korset. Og da har fødselsveene begynt.
Da forberedes oppstandelsesdagen, da jeg kan få tro mine synders forlatelse. Alt er godt mellom Gud og meg.
Men på en måte slutter det aldri for oss, for vi blir aldri ferdige med å forstå dette dypere og dypere og høre det på nytt og på nytt, dette evangeliet om hva Jesus gjorde for meg. Det må vi lære hver dag – og litt av oss må dø og legges i graven. Når vi bekjenner våre synder for Gud og tror syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, da er det daglig påske. Vi står opp med ham til livet.
Det jeg kortfattet har beskrevet har også blitt kalt “nådens orden” i en del sammenhenger. Det begynner med kallet, man “bestemmer seg”, rekker opp en hånd i et møte, bekjenner synder. Det kan tilsvare besøket hos Johannes døperen ved Jordan eller Jesu kall av disiplene. Man blir ikke en kristen fordi man bestemmer seg. Men det er likevel viktig. Bestemmer du deg ikke for å bli en kristen, så blir du det ikke. Hold fast på det. Så følger en tid av disippelskap, man følger Jesus, man kan få oppleve meget. Det var en fantastisk tid for disiplene med under og fremgang. Men de var helt fokuserte på denne verden. Men Gud vil føre oss dit der vår egen gjerning tar slutt, til nullpunktet. Der vi ikke kan gjøre noe som helst. Da får vi også lære at vår egen kristendom forsvinner, alt vårt. Den tro som vi selv har skapt i hjertet når vi har hørt evangeliet som Luther skriver i fortalen til romerbrevet. Det er den fullstendige konkursen. Her har vi ett av de store problemene i dagens kristendom. Mange som bekjenner seg som kristne har nok levd som “disipler” med en egenskapt tro. Men de har aldri kommet til nullpunktet, kommet dit alt er umulig, der alle egne forsøk har slått feil. Også min kristendom. Kommet til den trange porten og jeg har ikke kommet inn! (Jesus er død i mitt hjerte – borte). Men da, når alt er slutt, da kan Jesus den oppstandne komme, komme med sin nåde og Ånd, til et levende håp. Da er alt av nåde! Det har Jesus gjort!
Og den oppstandelsestroen, det er den som er født av Gud, og det er den som beseirer verden. Og dette er den seier som har beseiret verden: Vår tro! Hvem andre kan beseire verden uten den som tror at Jesus er Guds sønn. Det er seieren, det er kraften i vårt trosliv.
Det er han som må gjøre det. Vi kan si med Ludvig Hope: “Livsgnisten i troen er det som gjør at Kristus blir forklaret for hjertet, så synderen blir født av Gud. Det er et verk av Guds Ånd. Dersom ikke det underet skjer, at Gud griper inn, så når aldri mennesket lengre enn til en forstandstro.”
Endelig sa Adam da Gud skapte Eva. Vi får tenke at han sier dette også profetisk om Messias.
Endelig har Jesus vunnet seg en brud, en å elske og elskes av.
”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene”. 1 Pet 1,3-4.