De som er døde i troen på Jesus Kristus nyter nå saligheten hjemme hos Gud. Det er en trøsterik tanke som bryter brodden av sorgen.
Men selv sitter vi tilbake ensomme og fattige. Det kjæreste vi hadde på jorden har vi mistet.
Nei, det er ikke riktig at vi har mistet våre kjære. Vi er blitt skilt fra dem for en stund, men vi har ikke mistet dem. (…)
Men de kjære som gikk hjem til Gud har vi ikke mistet. Det er i alle fall noe som ingen kan ta fra oss:
Kjærligheten,
minnene,
håpet om gjensyn.
Vi gir enda en gang ordet til Søren Kierke-gaard: “Fortvilelsen over døden beror på at man forveksler besiddelsen som ganske visst opphører, med kjærligheten som aldri skal høre opp.”
Ingen er for alvor død så lenge det er noen som husker på dem. Vi har kontakt med de døde så lenge de fortsetter å leve i vår kjærlighet. (…) Nei, kjærligheten kan ingen ta fra oss. Heller ikke minnene.
En ung misjonær reiste til New-Guinea der han kort etter døde av en tropesykdom. Misjonærens far var utrøstelig. I lange tider satt han med ansiktet i hendene og klaget: “Jeg kan ikke glemme, jeg kan ikke glemme.”
Da sa den unge enken:
“Svigerfar, jeg har også prøvet å glemme. Nå prøver jeg å huske.”
Vi skal ikke glemme de døde. Det er en dårlig seier over sorgen. Minnet om dem og de mange små minner fra samlivet med dem, skal vi bevare som dyrebare klenodier.
På en kirkegård i Milano er det en grav-støtte som fremstiller en knelende kvinne som rekker armene ut på begge sider av et brennende bluss. Ansiktet og hendene taler om noe intenst og vaktsomt. Ilden må for all del ikke slukne.
Den ilden hun voktet er minnets flamme.
For den som elsker er selv en liten ting av stor verdi når den gjemmer et minne om en som har gått bort. En bok, et bilde, en sang, et musikkstykke, et broderi, et smykke, – en bibel, kan være som en liten helligdom for den som gjennom disse ting minnes en kjær som er død.
Og enda kjærere er minnene om alt det de har opplevd i fellesskap. Tunge stunder da de kjempet og gråt sammen, lykkelige timer da de fikk dele den største lykken.

Vern om minnets flamme.
Vern om de fotspor som den kjære lot etter seg. La ingen tråkke dem ned.
Johan Falkberget forteller om en fattig grubearbeider som døde fra en stor barneflokk. Barna elsket faren og sørget dypt. Alt som minnet om ham gjemte de omsorgsfullt. På stien som førte fra den lille stuen over til gruben. oppdaget de merker etter farens store støvler. Da gikk de inn i skogen, grov fram heller og la de flate stenene over farens fotspor for at ikke fremmede skulle slette dem ut.
Enda dyrbarere enn minnene er håpet om at vi en dag skal se våre kjære igjen.
Det kristne håp er et levende håp. Det er ikke et produkt av fromme fantasier, men en fast og usvikelig virkelighet som bygger på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.
Skal vi kjenne hverandre igjen i himmelen?
Ja, vær ganske viss! Livet der oppe er ikke en skyggetilværelse der vi går omkring som ukjente i den store skaren. Ved oppstandelsen skal vi få forklarede legemer. Hva et forklaret legeme er, vet vi lite om,. Men vi vet at det er det samme legeme som vi hadde her på jorden som skal forklares. Da disiplene møtte Jesus etter oppstandelsen, kjente de ham igjen.
Jesus taler om at det er noen som skal ta imot oss i de evige boliger. (Luk 16,9.) Ved porten står de, – alle de kjære som har gått foran – og ønsker oss velkommen til vårt evige hjem. De kjære hendene rekkes ut imot oss, den kjente stemmen hører vi atter, det glade smilet lyser fra det kjære ansiktet. Alt tungt og trist er borte. Kjærligheten er lutret og helliget. I en salig fred og uforstyrret lykke skal vi enda en gang få tale sammen, øse ut alt som ligger oss på hjertet. Og så skal vi aldri skilles igjen.
Sammen skal vi stå for Guds trone og lovprise ham med et hjerte som strømmer over av takk.
Dette er det kristne håp. Det skal bli en virkelighet for alle dem som lever med Gud.
Når dette håp får lyse over sorgen, forvandles den til glad forventning.
Jordlivet er kort. Om ikke lenge er også våre dager talte. Og så er adskillelsen fra våre kjære forbi. I en uendelig lykke møter vi dem igjen.

(Fra boka “Når en av de kjære går bort” Luther Forlag A(S Oslo 1961, 12. opplag 1987)

Red.: noe av teksten er utelatt!

(Fra nr. 6-2000 av Bibelsk Tro)