Fullkommen avhengig, Hans verk og Hans eiendom i hver fiber av mitt vesen – slik er jeg altså. Inet eier jeg av meg selv, ikke en celle, ikke et blodlegeme, ikke et sekund, ikke et åndedrett, ikke en impuls som ikke er Hans. Fullkommen avhengig, fullkommen Hans, like fra det øyeblikk da det liv ble tent som kan kan kalles mitt, inntil det øyeblikk da dette liv opphører å være mitt.
Jeg kan fornekte denne avhengighet – det forandrer ikke faktum. Jeg har muligheten til å trosse ham, å gå min egen vei – men bare så lenge Han lar meg gå den veien. Jeg kan gå omkring og spille uavhengig og selvstendig. Jeg kan stryke Gud ut av min bevisshet, jeg kan kalle meg frigjort og gudløs. Det er altsammen en ynkelig komedie, for dag etter dag, sekund etter sekund lever jeg bare ved å bruke eller misbruke hans gaver. Levemannen som bevisst har gjort bordet til sin gud og byttet ut religionen med vinene og menyen, kunne ikke fordøye en eneste av sine fine komponerte middager som ikke Gud i faderlig langmodighet tok vare på hans kropp selv når han vegrer seg for å ta imot noe godt for sjelen. Seksualvillmannen som i opprør mot Gud søker livets mening i å leve ut driftene, må skritt for skritt og døgn for døgn låne de krefter av Gud som han sløser ut og misbruker. Selv spotteren som dypper sin penn i Antikrists gift for å sprute blekket ut over Kristusbildet kunne ikke føre sin hånd en millimeter over papiret om ikke Den altforbarmende i uendelig tålmod fortsatte å sløse ut over sitt barn, da trer den ubønnhørlige sannhet i Salmenes ord fram:
”Du byr mennesket vende tilbake til støv.
Du sier: Vend tilbake, O menneskebarn... du skyller dem bort, de blir som en søvn.”

Da er vi fremme ved den skjebnetime som Predikeren taler om:
” ... mennesket drar bort til sin evige bolig og de sørgende går allerede og venter på gaten... og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før og ånden vender tilbake til Gud, som ga den”
Da vender gaven tilbake. Det betrodde gods går tilbake til sin Herre. Med eller mot sin vilje er mennesket totalt avhengig, og denne avhengigheten er åpenbar, absolutt og evig. La meg stanse et øyeblikk og grunde også over dette punkt. Jeg vet ikke mye om deg, min dødsstund, og likevel vet jeg at du er det eneste sikre punkt på mitt framtidsprogram. Og når du kommer, da kommer du endelig og definitivt, for du kommer som Allmaktens tjener, og jeg har ingen å appellere til. Jeg kan kalle døden min fiende og prøve å slite meg ut av hans favn, eller jeg kan rekke mine hender ut og si: Velkommen broder død! - min vergeløse avhengighet er like stor i begge tilfelle. Jeg tenker på alle de dødsleier jeg har sittet ved. Det er underlig og meget rystende skuespill når Guds nyskapelsesprosess opphører, når Gud trekker sin hånd tilbake, og det som var et levende menneske blir en død kropp – slik som dette som nå er levende menneske: jeg selv, en gang skal bli en død kropp.
Det er frastøtende å gruble over døden. Men en gang må jeg og bør jeg tenke inn i dette som er det eneste sikre punkt jeg stiler mot. Som et nøkternt og realistisk menneske må jeg gjøre det. Atså grunder jeg videre: Dette er altså mitt dødsleie. Her legger jeg og reiser meg aldri mer. Livet er enda ikke flytt ut, men jeg vet at stunden nærmer seg. Aldri mer skal jeg løfte disse armer til et produktivt arbeid, aldr mer skal min fot bære meg over gulvet dit jeg selv vil. Viljeløs, vergeløs, totalt avhengig føres jeg nå bort på dødens mektige mørke strøm. “Støvet vender tlbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud som ga den” Nå glir jeg inn under Guds allmakts hånd, nå slokkes den frie viljes flamme. Gaven går tilbake, lånet skal betales.

***

Atter løfter jeg meg over nuet og prøver å tenke meg inn i min dødsstund. To ting skulle jeg da ønske at jeg kunne si, to ting som Mesteren sa på korset da Han gjorde seg rede til å vende tilbake til ham som han var utgått fra.
Det ene er dette: Det er fullbrakt. Ja, var det bare fullbrakt da, Guds plan og mening med mitt liv! Det annet er bønnen: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Ja, kunne jeg bare gjøre det da, fullt av tillit og og glede, av takk og tro! Synke inn i Hans liv, falle i Hans hånd, gli over grensen, båret, gjennomstrømmet og omsluttet av hans skaperkjærlighet, den samme kjærlighet som en gang ga meg dette liv for at jeg i alle evigheter skulle være hans barn!
Så vil jeg allerede her og nå begynne den overgivelse som da skal fullyrdes og fullkommes. Gud tilhører jeg med hver fiber i min kropp. Derfor skal også mitt hjerte, min vilje, min forstand og mine tanker være hans. Fra ham er jeg utgått. Gjennom ham lever jeg i dag. Til ham vender jeg tilbake. Mitt liv er hans. Derfor skal han være mitt liv.

(Utdrag fra “Den store løgnen og den store sannheten”, Lunde Forlag 1995)