Når Jesus tar bolig i et menneskehjerte skjer det noe. Da fødes en synder på ny, og en ny skapning blir til. Det nye menneske vil noe annet enn det gamle menneske. De har hver sitt mål. Derfor blir det kamp. Hvem skal vinne? Det er det store spørsmål. Et Guds barn holder med det nye menneske, og det er avgjørende for kampens utfall.
Satan har det travelt. Når han har mistet en av sine, setter han alle seil til for å gjenerobre.
Han setter inn på mange fronter. En av dem er i den indre kamp hos en kristen. Han vil ødelegge troens nye liv. Iveren etter å gjøre gode gjerninger skal dempes.

Omkostninger
Det er alltid omkostninger med å leve i tjeneste for andre. Kjærligheten har sin pris. Det hadde den for Jesus. Det har den også for oss selv om den pris du og jeg må betale, ikke på noen måte kan sammenlignes med den han måtte betale.
Kjærlighetens pris er korset. Slik var det for Jesus, og slik er det for oss. Selvlivet må dø for at det nye livet kan vokse, trives og utfolde seg. Det skjer når et Guds barn gir etter for den trang som Ånden har lagt ned i hjertet.
Det gamle menneske har alltid seg selv i sentrum. Det er bare opptatt av å få alle sine ønsker og behov tilfredsstilt. Det er en hard herre å tjene. Det oppleves som om der ligger en jernring omkring en. Den kan en ikke bryte igjennom.Tankene går alltid i ring om seg selv. En er lukket inne i seg selv. Ensomhet og angst banker på.

Noe nytt er blitt til
Troens menneske kjenner en vidunderlig fred og frihet. Ringen er brutt. Sentrum er blitt flyttet. Troen er opptatt av Jesus, og det gir en hvile som er en forsmak på livet i himlen. Slik også ved troen. Lykken finnes alene i Guds frelsesvilje og i hans vilje med mitt liv.
Vi er tilbøyelige til å tro at det avgjørende er hvilken oppgaver vi kommer til å gå inn i. Vi tenker altfor lite på hvor viktig det er at vi har kjærlighet. I oppgaver og tjenester kan vi være ute i egne ærend. Det kan vi ikke når vi lever i kjærlighet, for den søker aldri sitt eget.
Kjærligheten er konkret. Det er våre legemer vi skal stille til rådighet for Herren: øyne, ører, munn, hender og føtter.

Troen er aldri uten gjerninger
Det er sagt at våre ord er spiker og våre gjerninger er de hammerslag som slår spikerne inn. Når Jesus minner oss om at vi skal la våre lys skinne for menneskene, da er det sikkert fordi han kjenner sine disiplers svakhet. Han vil minne oss om at det han har gjort for oss og i oss, skal utfolde seg.
Jesus mener ikke at vi skal gå i fariseernes fotspor. De viste sin fromhet, og de fikk mange til å prise dem. Men det skal vi ikke. Nei, det er vår Far i himlene som skal prises. Hva det innebærer ser vi hos Paulus. Han forteller at de kristne i Jerusalem priser Gud for han. Det gjorde de fordi han forkynte troen. Han var med hele sin person tatt til fange av frelsens evangelium. Han var det i så stor grad at han kunne si: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Når en møter Paulus, møter en ham som lever i han, og så takker en Gud.

Jesus er sentrum
Du kan ikke lese Paulus sine brev uten at det igjen og igjen slår deg. Her dreier det seg om en eneste: Jesus og bare ham. Han skriver om mangt og meget, men alt er sett ut fra Jesus og vendt mot Ham. Fordi troens liv var så sterkt hos ham, fikk ordet om Jesus denne uhørte sterke gjennomslagskraft.
Derfor driver Ånden deg først og fremst inn til Jesus. Det betyr at han fører deg inn i Ordet. Det er gjennom det han vil herliggjøre Jesus for deg. Da driver Ånden deg også ut til alle dem som Jesus elsker. Det er først og fremst de troende. De har en særstilling i en kristens liv. De er brødre og søstre. Og hva betyr mer for Guds rikes vekst enn åpne og varme menigheter som er opptatt av det lam som bærer verdens synder.

Synden er med i alt
Men kan vi gjøre gode gjerninger? Det kan og skal vi! Men sier ikke Luther at våre gode gjerninger er synd? Det gjør han, og han har rett, for ren og hellig i sin grunn blir aldri våre gjerninger. Men er det da ikke bedre å avslutte? Nei, vi skal gjøre noe annet: tro syndenes forlatelse og be om at forsoningsblodet må dekke oss og all vår gjerning.
All vår rettferdighet er som en tilsølet kledning. Det vi rører ved blir smittet av alle våre selviske tanker og motiver. Vi bærer fordervelsens avgrunn i oss også som Guds barn, Hvordan kan våre gjerninger da likevel være til behag for Gud? De er det ikke i seg selv. De er det ved Jesus Kristus.
Og der hvor Jesus er, der er det blod som renser også våre gode gjerninger fra all smuss som henger ved dem. Derfor er det ham som skal ha all ære, takk og pris – også den dag da Herren skal si til oss: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat, Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg” Matt 25,34-36.

(Fra “Mellom liv og død” Dansk Luthers forlag 1998)