I Rom 4:11f lærer vi at Abraham er troens far. Abraham er troens far i kraft av den tros-baserte rettferdiggjørelsen som Gud tilregner ham i 1 Mos 15:6.
I 1 Mos 18 og 19 står det deretter en beretning om hvordan Abraham i en samtale med Gud ber for de to byene Sodoma og Gomora. Siden Abraham er troens far, må dette være et bøneforbilde for oss.
Abrahams bønn for Sodoma og Gomora skjer ansikt til ansikt med all rettferdighets Gud. Ansikt til ansikt med Gud er det ualminnelig dristig av Abraham å be for de to onde byene. Det er Abraham meget, meget klar over. Derfor ordlegger han bønnen sin svært, svært ydmykt.

To bønnemotiver
Rent saklig bor det to tanke-motiver i Abrahams bønn. Det første handler om at det ikke ligner Gud å ramme rettferdige mennesker med samme dom som urettferdige. I fortsettelsen lærer vi at Gud gir Abraham rett i dette. Gud berger de fire siste rettferdige ut av Sodoma før han lar ødeleggelsen ramme byen.
Det andre motivet handler om et nesten matematisk syndemål. Hvis det er 50 rett-ferdige i Sodoma, må da ikke Gud spare byen for de 50 rettferdiges skyld? Gud gir Abraham rett også i dette. I den fortsatte samtalen pruter Abraham tallet nedover – helt til samtalen ender på ti rettferdige. Fins det ti rettferdige i Sodoma, vil Gud spare byen. I den fortsatte beretningen forstår vi at det dessverre var færre enn ti rettferdige i Sodoma.

En skråplan-ideologi
Pride-ideologien er (tankemessig sett) en skråplanideologi. Den har på den ene siden et patos fylt kjærlighetsbud. Det handler om kjærlighet til et mangfold av mennesker. Men det handler også om et mangfold av seksualitets typer. Skråplanet i ideologien handler derfor om å strekke kjærlighetsbudet som en gummistrikk, slik at det skal forsvare og legitimere mer og mer kjærlighetsløs seksualitet – og (etter hvert:) endog voldelig pervertert seksualitet.
I Sodoma beretningen er skråplanets endestasjon nådd. Ropet over Sodomas kjærlig-hetsløse urettferdighet er nådd opp til Gud. Og Gud stiger selv ned for å se. Om natten blir “mennene i Sodoma” voldsomt seksuelt aktive (“like fra unggutter til gamlinger”, som den hebraiske grunnteksten sier: “mi-na’ar ve-ad zacar”). Alle vil nå begå massevoldtekt på to utenbys “menn” (les: himmelske skikkelser), som har fått husly under Lots tak.
Denne mannlige massevoldtekten i nattemørket er som et siste illustrerende eksempel på den bunnløse rettsløsheten i pride-byen Sodoma. Skråplanets endestasjon er i Guds øyne nådd.

Syndemålets målestokk?
Men det er altså i Guds øyne. For menneskers øyne er Guds regnestykker i slike spørsmål vanligvis skjult. Bortsett fra at samtalen med Abraham trolig gir oss bilde av et basalt tankemønster hos Gud. I lys av uttrykket i 1Mos 15:16 kan vi kanskje kalle det “syndemålets målestokk” (hebr: “sjalem avån” = syndemål, ondskaps mål, syndeskylds fullbyrdelse).
Derfor er det Abrahams ydmyke og inderlig omsorgefulle forbønn for de to byene som er beretningens forbilde for oss. Av Abraham bør vi lære å be Gud om nåde for pridebyer – mens det ennå er nådetid for dem.