1. Innledning
Gud har etablert mange ordninger for folk og land og alle hans ordninger er gode for menneskene. Det gjelder bl.a. familielivet, arbeidsforhold og måten et land blir styrt på. Så har Gud fastsatt en del fundamentale forhold som vi alle er nødt til å innrette oss etter. Vi har lært at jorden roterer rundt sin egen akse en gang hver 24. time. Det tidsrommet kaller vi en dag eller et døgn. Deretter sirkler månen rundt jorden en gang hver 30. dag – derfor kaller vi dette tidsrommet for en måned. Til slutt går jorden i bane rundt solen en gang hver 365 dager, og det tidsspennet kaller vi et år. Det er Guds store nåde at dette systemet blir opprettholdt så lenge denne tidshusholdning består, slik Herren lovet Noah og hans etterkommere i 1 Mos 8,22: ” Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.”
Vi har all grunn til ofte å synge sangen “Stor er din trofasthet.” Her heter det i vers 2: “Tidene skifter med dager og netter. Soler og stjerner har oppmerket gang. Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer. Lov den allmektige Herre med sang.”
Det finnes ulike årskalendre som brukes rundt om i verden – men den internasjonalt mest brukte er den gregorianske kalender oppkalt etter pave Gregor XIII. Den ble innført i Roma i 1582, men i Norge/Danmark først i år 1700. Før dette benyttet vi den julianske kalender som ble innført av keiser Julius Cæsar i år 46 f.Kr.

2. Ukeinndelingen
Så godt som alle kalendre deler år/måned inn i uker. Det har blitt gjort en rekke forsøk på å avvike fra 7-dagers uken, men det har blitt med forsøkene. Et av de mest kjente forsøkene er fra Napoleons tid – da eksperimenterte den franske regjeringen med en 10-dagers uke. Men på samme måte som hos de andre, den ble raskt erstattet av en 7-dagers standarduke. Hvorfor er det slik? Mange har forsøkt å svare på det spørsmålet uten å kunne konkludere på en tilfredsstillende måte. Og da blir vi “tvunget” til å gå til Bibelen! Her kan vi lese om at Gud skapte hele vårt univers med alle dets detaljer på seks dager. Og om den syvende dag leser vi i 1 Mos 2,2-3: ”Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre.” Her ligger svaret, også dette er en av Guds mange ordninger. Og den gjelder for alle mennesker – ikke bare jøder. Kallet til Abraham ble jo formidlet flere tusen år etter skapelsen. Således er det nærliggende å tenke at syvdagersuken skal minne oss om vår Gud og Skaper og at den eksisterer på grunn av sabbaten, en dag Gud har “velsignet” og “helliget”.

3. Hva betyr ordet sabbat?
Bakgrunnen finner vi i det hebraiske ordet “shabbat” som blant annet betyr “hvile”. Direkte oversatt betyr det “å opphøre” eller “å sitte”. Som allerede nevnt står det 1. Mos 2 at Gud på den syvende dagen hvilte fra alt sitt verk. Det er kanskje lettere å forstå at Gud opphørte med å arbeide på den syvende dag, enn at han hvilte. For en allmektig Gud trenger ikke hvile. En annen tolkning av shabbat er å “avstå fra”. Gud hvilte på den sjuende dagen etter at han hadde skapt alt. Da avsto han fra å arbeide. For oss betyr dagen like mye at vi har “satt den til side” for Gud.
Videre kan vi merke oss at navnet også henger sammen med det hebraiske ordet for tallet syv, “sheva” – sabbaten er ukens syvende og siste dag. Sabbaten kan gjerne sammenlignes med punktumet i slutten av en setning. Den gir oss et signal om at nå må vi stanse opp. Etter seks mer eller mindre vanlige hverdager kommer sabbaten og sier at nå må du stoppe; nå kommer det en helt annerledes dag.

4. Sabbatens posisjon i Bibelen
Sabbaten er nevnt mer enn 100 ganger i Det gamle testamentet og 55 ganger i Det nye testamentet. Følgelig er dette en ordning som står meget sentralt i Bibelen. Så langt jeg kan se; etter 1. Mos 2 hører vi ikke mer om sabbaten før Israelsfolket får beskjed om at de kan spise manna, 2 Mos 16, samt når Moses får de 10 bud på Sinaifjellet. Men her understrekes betydningen av sabbaten veldig sterkt. 2 Mos 20,8-11: ”Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.” Således skulle sabbaten også være en påminnelse om jødenes egyptiske slaveri og Herrens frelse.
Sabbatsbudet blir ytterligere understreket i 2 Mos 31,12-18: ”Og Herren sa til Moses: Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk. Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren.
Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro. Og da Herren hadde talt ut med Moses på Sinai berg, ga han ham vitnesbyrdets to tavler, steintavler, skrevet med Guds finger.”
Her ser vi veldig tydelig referansen til skapelsen – følgelig må det kunne sies at innstiftelsen av sabbaten er en skaperording iverksatt av Gud selv.
I NT ser vi at sabbaten var en etablert ordning som ble respektert av både Jesus og de messianske jødene. Fariseerne var opphengt i lovens bokstav og kritiserte ofte Jesus fordi han “abeidet” på sabbaten. Men Jesu svar var at det er tillatt å gjøre godt mot andre; også på sabbaten Matt 12,12b: ”Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.” I Mark 2,27-28 finner vi en veldig nyttig avklaring fra Jesus selv: ”Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.” Følgelig er ikke sabbaten noe mål i seg selv, men det er en ordning innstiftet av Gud til velsignelse for menneskene. Videre i NT ser vi at Paulus og hans medarbeidere ofte benyttet sabbaten til samlinger om Guds Ord.

5. Sabbatens posisjon i jødedommen
Sabbaten står veldig sterkt blant jødene – både de som bor i Israel og de som fortsatt er i diasporaen. Den blir noen ganger hilst som “dronningen av uken” og noen ganger også som bruden. og må kunne betegnes som jødedommens viktigste rituale. Vi sier gjerne at det jødiske folk holder sabbaten, men det er ikke mindre sant at sabbaten holder det jødiske folk. Det er også det eneste ritualet som er nevnt i de 10 bud (himmelens grunnlov). Følgelig blir den i svært mange jødiske hjem markert/påbegynt med et sabbatsmåltid på fredagskvelden etter solnedgang. Den jødiske dagen begynner alltid om kvelden og varer fra solnedgang til solnedgang. Dette er i fullt samsvar med skapelsesberetningen i 1 Mos 1 hvor det gjentatte ganger står: ”Og det ble aften og det ble morgen ---”. Dette kan det sies ganske mye om – men et hovedtrekk er at vi går fra mørket til lyset. Sabbaten innledes ved at husmoren velsigner og tenner sabbatslysene – ofte en stund før selve sabbatsmåltidet. Brød og vin er en sentral del av måltidet. Husfaren velsigner vinen, deler opp brødet og sender det rundt til alle som deltar i måltidet. Så spiser man et godt festmåltid sammen – ofte en flere retters middag. Det er et måltid preget av sterkt fellesskap – gjerne sammen med familie eller venner. Ingen jøde trenger å sitte hjemme alene på sabbatskvelden. Mange synger også spesielle sabbatssanger ved måltidet, noen av dem kan være hentet fra Salmenes bok i Bibelen.
Religiøse jøder feirer sabbaten i tråd med etablerte tradisjoner. Intet arbeid skal gjøres, dagen skal benyttes til å gå i synagogen (for noen både fredag kveld og lørdag), studere de hellige skrifter, hvile, være sammen med familie og venner, gå en tur etc. Jes 58,13-14a: “Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk, da skal du glede deg i Herren,---”. Et veldig sentralt spørsmål til alle tider har vært hvordan “arbeid” skal oppfattes relatert til sabbaten. Hovedpoenget er at det ikke skal skapes noe på denne dagen fordi Gud skapte på seks dager, men hvilte den syvende dagen. Den teknologiske utviklingen har også medført at stadig nye problemstillinger dukker opp. Et eksempel kan være en bryter – f.eks. lys, varme eller heis. Religiøse jøder skal aldri røre en bryter på sabbaten. Derfor er det egne sabbatsheiser i høyhus i Israel – de stopper automatisk i alle etasjer på sabbaten. Lyset blir stående på gjennom hele sabbaten, telefon, datamaskin etc. blir ikke rørt, bilkjøring er ikke tillatt etc. Et hovedformål med alle disse reglene er at du ikke skal bli distrahert på denne dagen. Fokuset skal være et helt annet enn hverdagens kav og mas. Samtidig må det kunne sies at sabbaten er mer enn hvile ved slutten av en travel uke.
Det er en viktig del av jødisk tro og praksis å overholde sabbaten. Samtidig er det ikke for dem en neidag, men en festdag og feiring preget av glede og familiefellesskap, ref Jes 58,13 “--- og du kaller sabbaten en lyst,---.”
Ved solnedgang på lørdagen avsluttes sabbaten med en liten enkel seremoni kalt havdalah som betyr adskillelse – ut av sabbaten og inn i hverdagen. Seremonien består av at det settes fram et beger vin, en eske med krydder og et vakkert snodd havdalahlys. Alt dette velsignes og markerer at nå kan hverdagen igjen begynne.

6. Søndagen overtok sabbatens plass i kirken
Den kristne menighet bestod i urkirken utelukkende av jøder. Men da evangeliet ble forkynt til hedningene (ikkejøder) kom de messianske jødene i mindretall. Etterhvert oppstod det dessverre et ønske i urkirken om å distansere seg mest mulig fra sine jødiske røtter. Et element i dette var at sabbaten ble erstattet av søndagen, som er den første dagen i uken. Men siden 1973 har søndag i vår kalender blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden, men det blir jo ikke mer riktig av den grunn. På vår kalender har sabbaten nå blitt den sjette dagen, noe som er helt feil. Videre vet vi at Jesu oppstandelse fant sted den første dag i uken, ikke den siste. Følgelig er søndagen alltid første dag i uken i ekklesiastisk (“kirkelig”) sammenheng, så vel i jødedommen som i kristendommen (og også islam). Alle jøder regner sabbaten (lørdag) for å være den syvende dagen. Amerikanske kalendere lages også stort sett på denne måten, altså ulikt det vi f.eks. har i Norge.
Første gang vi hører om søndagen som ukens helligdag blant de kristne er omkring år 135 e.Kr. Det vil med andre ord si mer enn 100 år etter Jesu lidelsesuke. Det var ikke i Jerusalem, men i Roma. Bakgrunnen for dette var jødenes siste opprør mot romermakten, det såkalte Bar Kochba opprøret, som ble brutalt slått ned av keiser Hadrian. Dette skjedde samtidig med søndagens voksende hellighet blant romerne. Etterhvert spredte dette seg også over på kirken. Dette gjorde de for å distansere seg fra jødefolket, og som et tegn på lojalitet til romermakten. Fra denne tid og fram til keiser Konstantin (313 e.Kr.) holdt noen få kristne, hovedsakelig i Roma og Alexandria, både lørdag og søndag hellig, mens den store majoriteten fortsatte med å holde kun den bibelske sabbatsdagen hellig.
Konstantin bekjente seg til den kristne tro, som den første av de romerske keisere. Han forlangte i år 321 at man skulle “hvile på den ærverdige dagen for solen”, altså søndagen. Dyrking av solen var vanlig i både babylonsk, egyptisk og senere romersk kultur. Han valgte søndagen som samlingspunkt for kristne og hedninger: for kristne var det Jesu oppstandelses dag, for hedningene var det solens ærværdige dag. (Noe lignende er den egentlige bakgrunnen for tidspunktet for vår julefeiring.) Fra da av ble skikken med søndagsfri allment utbredt. Samtidig holdt de fleste kristne i det romerske riket fast ved sabbaten. Omtrent 50 år etter Konstantins omvendelse til kristendommen kommer de første “kristne” lover som forbyr helligholdelse av sabbaten. Til tross for dette fortsatte majoriteten av de kristne innenfor romerrikets grenser å holde sabbaten på lørdagen langt inn i det femte århundre, med unntak av områdene rundt Roma og Alexandria.
På midten av 500-tallet innskjerpet keiser Justinian kravet om at alle innbyggere i Romerriket måtte akseptere katolsk tro og lære. De som fortsatt ville holde fast på den bibelske sabbaten, ble nødt til å flykte fra rikets territorium. Dette er middelalderens begynnelse og søndagens intolerante innføring i kristenheten. Fra denne tid blir sabbatshelligholdere systematisk undertrykt av statskirkeforordningen som ble etablert mer enn 100 år før keiser Justinians utrenskninger og folkemord. Mange vitnesbyrd om sabbatshelligholdelse kan dokumenteres blant forfulgte dissentergrupper, i og utenfor Europas grenser, fra denne tid og utover i historien.
Med unntak av syvendedagsadventister (etablert på 1800-tallet) og noen andre mindre grupperinger, har den kristne kirke etter dette holdt fast på søndagen som sin ukentlige helligdag. Men det må erkjennes at det ikke finnes bibelsk dekning for dette. I realiteten er dette en katolsk tradisjon som følgende avsnitt beskriver på en klargjørende måte: “Spørsmål 1: Hvilken dag er sabbatsdagen? Svar: Lørdag er sabbatsdagen.
Spørsmål 2: Hvorfor helligholder vi søndag i stedet for lørdag? Svar: Vi helligholder søndag istedet for lørdag fordi Den katolske kirke har overført lørdagens hellighet til søndag.” (Peter Geiermann, The Convert’s Catechism of Catholic Doctrine. Rockford, IL: Tan Books and Publishers, 1977, s. 50)
Helligholdelse av søndagen er således en skikk som hviler på Den katolske kirkes autoritet og ikke på et klart påbud i Bibelen. Den bibelske sabbat har aldri blitt endret eller opphevet og er like eviggyldig som resten av de 10 bud. Derfor er helligholdelse av søndagen en fabrikasjon av Den katolske kirke uten noe bibelsk fundament.
Noen mener sabbaten ble gitt til Israel, ikke kirken. Så langt vi kjenner til finnes det ikke spor av sabbatsfeiring i andre kulturer enn den som har sitt opphav blant jødene. Dette er en del av loven i GT, og de kristne er fri fra fangenskap ifølge Gal 4,1-26, Rom 6:14. Derfor sies det at de kristne ikke skal feire sabbat – uavhengig av om det er lørdag eller søndag – ref Rom 14,5-6. De kristne trakk ikke en direkte linje fra sabbaten til søndagen. Uttrykket om søndagen som en kristen sabbat finner vi først i det tolvte århundret. Særlig i England har man hatt tradisjoner for en meget striks gjennomføring av søndagen som sabbat, med en rekke forbud og begrensninger. En slik forståelse har preget både puritanismen og pietismen. Vi som er litt eldre kan sikkert huske en del slike regler også i Norge – deler av dette vil mange av oss karakterisere som uklokt og lite gjennomtenkt.

7. Avslutning
Jeg hører med blant dem som beklager at vi feirer søndag som vår hviledag og ikke lørdag. Samtidig må vi forholde oss til de etablerte ordninger vi har i vårt samfunn. Noe av det alvorlige i våre dager er at søndagen som felles hviledag er under sterkt press – ref. f.eks. debatten om søndagsåpne butikker, helgefred, og hvilke konsekvenser det får at muslimene har fredag som sin helligdag.
Vi kan merke oss at Luther legger vekt på den positive siden ved feiringen av hviledagen. I forklaringen til det 3. bud sier han: “Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter prekenen og hans ord, – men holder det hellig, og gjerne hører og lærer det.” Her må vårt hovedfokus være – samling om Guds Ord, både ute og hjemme.
Samtidig tror jeg vi har noe å lære av jødenes sabbatsfeiring. Hviledagen skal være en fundamentalt annerledes dag med fokus på det positive: Hvile, fornyelse, samling om Guds ord, og kjærlighetstjenester for andre.
I Hebr 4 står det om den evige sabbats-hvile. Det er jo det som er målet for oss som er kristne. Hebr 4,9-11a: “Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen,---.” Hviledagen/sabbaten er en slags forsmak på himmelen, en mulighet for oss mennesker til bare å VÆRE. Å kjenne hva det er å leve, være til stede uten presset og stresset fra hverdagen. Det gir oss en mulighet til å fokusere på familie og gudsforhold, som i en travel hverdag kan få en mindre plass enn det skulle ha. I så måte er hviledagen/sabbaten en stor gave! En dag som er med på å gi et godt perspektiv på livet, en annerledes dag som er med på å balansere de travle ukedagene. Det gir en fast livsrytme, det er noe positivt og tiltrekkende. Og det er, som så mye annet, et mysterium og en hemmelighet, som kun de som har del i det, får se. Sabbaten peker fram mot det som skal komme, fram mot sabbatens tidsalder. Som også kommer til å bli tidsaldrenes sabbat. Og menneskesønnen/Messias vil være Herre over denne store sabbaten. Dette er den messianske tidsalder – tusenårsriket og det som kommer i kjølvannet av dette riket.
Det er ikke ofte at dette blir tatt fram i forkynnelsen. En økt bevisstgjøring rundt hvordan vi benytter hviledagen er sterkt påkrevet. Her må alle som har syn for saken formidle sunn og god veiledning som kan bidra til å korrigere den negative utviklingen. Også på dette området er vi kristne kalt til å være en motkultur i vår ekstremt sekulære tidsalder. Det er mye velsignelse å hente for alle som sier ja til Guds gode ordninger for oss mennesker på alle plan – også når det gjelder måten vi bruker hviledagen på.