Velkommen |
Les artikler |
Taler - nye |
Taler - arkiv |
Taler - YouTube |
Nettbutikk |
Møter |
Støttefond |
Abonnere |
Kontakt oss |
Det er umulig å kunne forstå Scrivers liv og virksomhet i Herrens tjeneste om man ikke kjenner noe til den tiden da han vokste opp. Barndommen hans var preget av trettiårs-krigen 1618-48. Det var en vanskelig nødstid for Tyskland. Krigen virket ødeleggende praktisk talt over alt. Mange falt i de blodige kampene. Sivilbefolkningen, særlig kvinner og barn, led kolossalt mye.
Krigen virket også oppløsende på familiebåndene og forrående på sedelighet og moral. Gjenoppbyggingen etter krigen gikk langsomt.
Den framherskende fromheten i lutherske områder på 1600-tallet var ortodoksien. Denne betonte særskilt den rene lærens betydning og slo vakt om den reformatoriske arven og luthersk nyoppdagelse av rettferdiggjørelsen ved troen alene.
Iblant ble iveren for den rene lære overdrevet. Polemikken mot dem som tenkte ulikt tok overhånd. Men som helhet var ortodoksien en åndelig “gullalder” for den lutherske kirken.
Oppveksttiden
Christian Scriver ble født 2. januar 1629 i den lille holsteinske byen Rendsberg ved elven Eider. Foreldrene var kjøpmann Christian Scriver og hans hustru Abigail Guden. Ektefellene var gudfryktige mennesker. Ikke minst moren var en ivrig forbeder for sin sønn, som hun ønsket skulle bli prest.
Men motgang og prøvelser rammet Scrivers hjem. Bare et halvt år etter sønnens fødsel døde faren i pesten som hjemsøkte byen. To døtre og en sønn fulgte faren i graven. Men moren og den yngste sønnen, Cristian, overlevde som gjennom et Guds under.
Ganske snart giftet moren seg med prosten i Rendsberg, Gerhard Kuhlman, men også han døde etter bare fire års ekteskap. Da Cristian var sju år gammel, kom han til Lübeck, og fikk der et hjem hos sin fars morbror, den rike hanseaten Thomas Hebbers. Han var en gudfryktig mann, som gavmildt lovte å betale Cristians utdanning til prest.
Hebbers formante den unge gutten: ”Min sønn, frykt Gud! Be og studer flittig! Vær lydig mot din mor! Jeg vil sørge for deg. En gang skal du takke Gud for meg, når jeg ligger i graven.” Disse ordene skrev Cristian deretter inn i sin bibel. Senere fikk Scriver også arve Hebbers og ble for hele livet en velberget mann.
I år 1647 kom Scriver til Rostock for å studere ved universitetet, der innflytelsen fra Johann Arndt 1555-1621 fremdeles vedvarte. Den fromme rektoren, Joakim Lütkeman kom der til å påvirke Scriver i positiv retning. Lütkeman hadde som valgspråk: “Jeg vil heller gjøre en sjel salig enn hundre lærde.”
Gjennom Lütkeman fikk Scriver øynene opp for sann kristendom, ikke bare for rett lære, men også for et helliggjort liv i Jesu etterfølgelse. I samme retning virket også Luthers og Arndts skrifter, som Scriver gjerne leste og ble sjeldent fortrolig med.
Den første prestetjenesten
Da Scriver var 24 år gammel ble han viet til prest og fikk sin første tjeneste som prest i en liten by i Sachsen som heter Stendal. Her holdt han en inntredelsespreken over 1 Pet 2,21: “For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor” I prekenen sa han bl.a.: ”Den allmektige Gud har sendt meg i sin innhøstning. Må Gud hjelpe meg, slik at jeg kan akte på både meg selv og tilhørerne, slik at vi alle må bli frelst og salige.”
I en 14 års tid var Scriver et trofast vitne i Stendal. Han møtte mye motstand her, men fikk også vinne mange for Herren. Store skarer samlet seg under hans prekestol.
Det var ikke noe merkverdig med hans talegaver – men innholdet i hans prekener fengslet desto mer. Scriver åpnet Bibelens skattkammer for sine tilhørere. Rettferdiggjørelsen gjennom troen alene var den “røde tråden” i hans forkynnelse. Men han glemte ikke å igjen og igjen minne sine tilhørere om at evangeliet må mottas i tro og at den sanne troen alltid er virksom i kjærlighet og gode gjerninger: “Et hellig liv må nødvendigvis følge ut fra rettferdiggjørelsen av tro. Ja, vi medgir aldri noensinne, at den kan være en troende kristen, som ikke bestreber seg på å bevise sin tro med en hellig vandel.”
I lidelsens skole
Scriver ble fostret i livets skole. Vi har allerede nevnt hvordan sykdom og død gjestet hans barndomshjem med jevne mellomrom. Men også til hans eget hjem kom døden ofte på besøk. Han giftet seg første gang i 1653, men allerede etter ett år var Scriver enkeman. Han giftet seg tre ganger til, siste gang i 52-års alderen. Med sine fire hustruer fikk han sammenlagt 14 barn. Men kun to – en sønn og en datter – overlevde faren.
Alt tyder ellers på at Scriver levde et lykkelig familieliv i hvert ekteskap. Desto tyngre må det ha vært for Scriver med disse stadige tap av sine kjære. Han ble virkelig prøvd i korsets skole. Han lærte seg å be den vanskeligste av alle bønner: ”Skje ikke min vilje, men din.” Alle hans motganger og prøvelser drev ham stadig nærmere Frelseren. Ved det unngikk han å bli bitter på livet. I hans forkynnelse er den lyse tonen den framherskende. Det er ingen mørk eller dyster kristendom man møter der – tvert imot!
I sin “Sjeleskatt” skriver han: “Visst er veien til saligheten tornebevokst, men den er også vannet med Kristi blod og den hellige Ånds nådedogg, så at det midt blant tornene skyter opp trøste- og gledeemner, til pilgrimenes vederkvegelse på deres vei. Visst går veien over skarpe og ru klipper, men den Høyeste har latt mange trøstekilder skyte opp blant stenene.”
Slik ble Scriver fostret for sin oppgave som forkynner av evangeliet.
Som sogneprest i Magdeburg
I 1667 ble Scriver kalt til sognepresttjeneste i St. Jacobi menighet i Magdeburg. I hele 23 år virket han der. I denne tiden mottok han mange tillitsverv i så vel kirke som skole. Men det var særskilt gjennom sine mange skrifter han ble kjent for en større allmennhet. Det var her i Magdeburg han forfattet “Gottholds tillfälliga andakter”, 400 betraktninger, der han hentet lærdommer fra hverdagslivets foreteelser, og anvendte disse på den kristne troen og dens vilkår her i verden.
“Sjeleskatten”
I år 1675 utkom de tre første delene av hans mest kjente verk: “Seelenschatz” (Sjeleskatt), et arbeid som i sin helhet skulle omfatte 2000 trykte sider i folioformat. Sjeleskatten bestod fortrinnsvis av ukeprekener som Scriver hadde holdt i løpet av drøyt 30 år. Sjeleskatten er bibelsk forankret. Scriver hadde en impo-nerende bibelkunnskap. Det er derfor man her møter bibelteologi av høy klasse.
I sjeleskatt siterer Scriver flittig Luther, Chemnitz, Gerhard, Heinrich Muller og andre av den lutherske kirkes fremste lærere. Han vil ikke komme med noen ny eller fremmed lære, men i alle henseende være tro mot Guds ord og den lutherske bekjennelsen. Framstillingen friskes opp av tallrike fortellinger og bilder fra det hverdagslige livet og fra kirkehistorien.
Lærestrider
Slutten av 1600-tallet var de teologiske lærestridenes tid. Selv Scriver, som så fast holdt seg til kirkens bekjennelse, ble beskyldt for mangelfull renlære. En professor i Greifswald mente seg å kunne påvise adskillige villfarende uttalelser i Sjeleskatten. Scriver hadde ikke vansker med å tilbakevise beskyldningen som grunnløs. Men han opplevde angrepet som plagsomt – det tok også mye kraft fra hans forkynnerarbeid.
I løpet av Magdeburgtiden fikk Scriver et meget ærefullt tilbud fra Sverige. Det var Sveriges unge dronning, den danske prinsessen Ulrika Elenora, som kalte ham til å komme til Stockholm som hovedpredikant. Dette var naturligvis et lokkende tilbud, og hans gode venn Philip Jakob Spener i Berlin rådet ham til å takke ja til tilbudet.
Men det ble til sist et nei! Scriver skyldte på sin høye alder 50 år! Sine grå hår og sin kroppslige svakhet. Til tross for nye henstillinger fra dronningens side, kjente Scriver seg så bundet til sin tjeneste i Magdeburg at han ikke anså seg å kunne forlate arbeidet der til fordel for en ganske sikkert mere ærefull, men samtidig også mer uviss tilsettelse i det avsidesliggende Sverige.
Hoffpredikant i Quedlingburg
Ti år senere, i 1690, ble Scriver, av Sachsens gudfryktige hertuginne Anna Dorothea, kallt til hoffpredikant, skriftemålsfar og domskapittel-medlem i Quedlingburg. Han var nå 61 år gammel.
Også her møtte han mye motstand, bl.a. fra “svermerånder”, som mente at Gud talte direkte til dem i deres indre. De kom også med åpenbaringer som stred mot Bibelens framstilling. Disse “svermerånder”, som sterkt minnet om dem som Luther på sin tid hadde å kjempe mot, opptrådte meget aggressivt. De kalte Scriver for en gammel hykler og fariseer.
Når Scriver tok tjenesten i Quedlingburg, trodde han at han skulle få mer ro og fred til sitt forfatterarbeid. Og tjenesten var også betydelig roligere og lettere enn i Magdeburg. Men Scriver fikk oppleve hvordan kreftene stadig raskere svant hen.
Allerede etter ett og et halvt års virksomhet fikk han gjentagende slag. Hans himmellengsel økte. I tålmodighet bøyde han seg under Guds vilje og ventet på oppbruddet.
Han sammenfattet sitt livs erfaringer på følgende måte: “Jeg har mistet far, mor, søstre, hustruer, barn, venner, men min Guds kjærlighet har ikke forlatt meg. Jeg har ofte hatt mye strev og hardt arbeid, jeg har ofte vært forfulgt, baktalt, nedtrykt, pint av djevelen og verden, jeg har vært ved dødens porter og allerede hatt den ene foten i graven, men Guds kjærlighet har ledet meg gjennom alt. Derfor må jeg si med Paulus" ”Som døende – og se, vi lever!” 2 Kor 6,9
Her møter vi i konsentrert form Scrivers frimodige tro og hans faste håp om at han til sist skal seire over alt ondt, også over døden. Det var særskilt i løpet av de senere år at han hadde dette Skriftens ord som valgspråk!
Scriver hadde også en lyrisk åre. Han skrev flere verdifulle salmer, fylt av bønnens Ånd og av det kristne evighetshåpet.
Høsten 1692 og våren 1693 kom nye sykdomsangrep. Og den 5. april i 1693 kom oppbruddet. Han ble kalt for alltid å få være hos den Frelseren som han så frimodig hadde bekjent seg til og for hvem han hadde vunnet så mange sjeler.
I mer enn 300 år har Scrivers trøsterike forkynnelse – ikke minst gjennom Sjeleskatten – vært til stor velsignelse og åndelig hjelp for generasjoner av mennesker over hele verden, ikke minst her i vårt land. Scriver kom aldri hit som hoffpredikant, men gjennom sine skrifter taler han fremdeles.
Det bibelske, sjelepleiende budskapet som “Sjeleskatten” vil formidle, trenger vi alle å lytte til og ta imot i bønn og tro.
Det er ikke noe dødt “skrivebordsprodukt” vi møter her, men en levende, evangelisk forkynnelse, som er prøvd i hverdagslivet og i “korsets skole”, som er funnet å holde mål. Om Christian Scriver gjelder virkelig oppfordringen i Hebreerbrevet 13, 7: ”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.”
Fra “Såningsmän och själasörjare” i den Lutherska kyrkan, Kyrkliga Förbundets Bokförlag, 2009. Fra ”Pitisten”, nr. 3-2024 med tillatelse fra forfatteren.