Trangen til lovsang er god. Vi har uendelig mye å takke Gud for. Det gjelder vårt liv på jord, vår tjeneste i Guds rike, og det gjelder først og fremst frelsen i Jesus. Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger.
Likevel har den lovsangsbølge som vi opplever, flere sider. Mange av lovsangene synges på fengende melodier og har en veldig enkel tekst. Andre er et slags utbrudd av lovord som gjentas gang på gang.

For lite av tanken
Det er farlig å lage en følelse og en stemning. Det skjer lett når vi legger opp til spesielle lovsangskvelder. Å synge det samme om igjen og om igjen opplever mange som et følelsesmessig løft. Mange synger seg inn i en seiersrus. Men den varer så kort. Er det Guds ånd som er virksom, eller er det tale om noe rent sjelelig?
Legges til grunn for lovsang en interesse i en riktig konstatering av at vi har for lite av den, og uten egentlig å gjøre det klart for seg selv, griper en da til sjelelige midler for å produsere den?
Er det tilfelle, er vi på en farlig vei. Da blir vi truffet av Jesu ord: Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.
Da har vår lovsang fortegn på vårt eget jeg: Jeg synger, jeg priser, jeg opphøyer, jeg tilber.
Nå trenger det ikke alltid være feil å si jeg. Det skjer ikke sjelden i Salmenes bok. Likevel er det stor forskjell mellom Davids salmer og mye av nåtidens lovsang. Det henger sammen med om lovsangen kommer utefra eller innenfra.

Utefra eller innenfra?
Hvor har lovsangen sin opprinnelse? Er det noe tillært og overtatt, eller er det født innenfra? Jeg kan ikke si meg fri for en urovekkende følelse av at postmodernismen også preger de troende. Postmodernismen er en kunstnerisk retning som har satt sitt preg på mangt og meget i vår tid. Overflaten gjøres til det egentlige. En ordner livet sitt for å bli sett. Livet leves på en scene under mer eller mindre beundrende blikk. Det spørres ikke etter et indre skjult liv. En tror det ikke eksisterer. Det finnes ikke indre verdier som er høyere enn andre på den blankpolerte overflaten. Det er det som tar seg ut som gir livet verdi.
Jeg lurer på om enhver kristen har en umiddelbar følelse av at kommer denne tidsånden til å prege oss, er vi på vei inn i den store tomheten? Da vil vi midt i våre tilstelninger overta den uhyggelige mangel på innhold og fylde som kjennetegner verden som sjelden før.

Hvor fødes den sanne lovsang?
Det skjer på Golgata ved korsets fot hos Jesus. Det skjer når jeg ved Guds nåde får lov til å tro alle mine synders nådige forlatelse. Da ser jeg at jeg ved Guds nåde er kledd i frelse, og en dyp og varm glede fødes i hjertet.Tenk å være utkåret til å være Jesu brud. Kan det annet enn skape lovsang og takk i en fattig synders hjerte?
Ser vi på vekkelsens første slektsledd, så sang de ikke mange av de lovsanger vi synger i dag. De sang om blodet, de sang om korset, de sang om himlen. De gjorde det med jubel og fryd i hjerte og sinn.
Der er flere eksempler på at lovsangen dro de ikkekristne. De hadde en sterk følelse av at de møtte noe som var ekte og de var ikke i tvil om hva det var som hadde skapt lovsangen. Det var tydelig av det som det ble sunget om.

En ny sang
Selv om du hører Jesus til, trenger du at frelsens rikdom igjen blir levende for deg. Vi skal ikke sette opp tidsplaner og tidsfrister for hvordan og hvor det skal skje. Men alt liv skal fornyes. Det gjelder også det åndelige. Guds nåde må bli levende for hjertet. Det skjer gjennom vekst. All vekst i Guds rike henger sammen med åpenbaring. Gud må gjennom Ordet og forkynnelsen gi meg en dypere åpenbaring av hvem jeg selv er. Da får jeg bruk for Jesus. Ham gir Gud meg gjennom sitt ord.
Det er kristenlivets dypeste og rikeste hemmelighet å leve i en fortsatt tilgang av Guds nåde. Jeg må inn i den salige undring. Det er helt ufattelig at jeg får lov til å være et Guds barn uforskylt av nåde. Jeg kan ikke tro det i egen kraft. Gud må gi meg troens gave. Han må peke på sin Sønn.
Hver gang det skjer, legger Gud en ny sang i min munn. Og det gjelder ikke bare meg. Det gjelder også andre. På LMH (Luthersk Missionsforenings Højskole) får vi lov til å oppleve det innimellom. Når Gud trekker sløret til side og lar oss se inn i det fullbrakte, da er det ikke så mange av de nye sangene som virkelig uttrykker det som hjertene er fyllt av. Derfor finner elevene frem noen av de gamle sangene. Ofte står det Lina Sandell eller C.O.Rosenius under dem. De tolker hjertets frigjøring og forløsning med presisjon og friskhet. Selv om de ikke står under avsnittet om lovsanger i sangboken, griper det mitt hjerte både til å lytte til dem og synge dem.
Gud har åpnet våre øyne, vi har sett Sønnens herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Den herlighet Gud har gitt Ham, den har Han gitt oss. Er det underlig at vi må ære, prise og opphøye ham?

Fra boka ”Liv & død”. Luthersk Missions-forenings Bibelskoles Elevforening, 2. opplag 2000. Oversatt til norsk)