Foranledningen til det som berettes er at den ugudelige kong Akab planlegger et felttog mot Syria for å gjenvinne en by der. Han benytter den gudfryktige kong Josafats besøk til å be om hjelp i denne krigen. Men Josafat blir betenkelig. Han ber Akab først undersøke hva som er Herrens vilje i denne saken! Her i 1 Kong 22,6 ser vi hvordan den ugudelige Akab kaller sammen 400 profeter som verken er Baalsprofeter eller sanne Herrens profeter, men falske profeter (løgnprofeter). Disse var det kong Akab hadde omgitt seg med. Løgnprofetene gir kongen (Akab) det svar som de vet han ønsker og svarer samstemmig: ”... Dra opp! Herren vil gi det i kongens hånd!” Det er farlig å leve i kompromiss med sannheten! Da får vi nøyaktig det svar vi ønsker. Og det fikk altså nå kong Akab! Løgnprofetene talte alle med en munn til Akab: Du skal få seier!
Men i fortsettelsen viser det seg at den gudfryktige Josafat har ingen tillit til det rådet som disse profetene gir. Han merker den falske ånd som bor i dem og spør Akab om han ikke også har ”en annen Herrens profet” (1 Kong 22,7). Det viser seg at Akab har én mann (profet) – Mika – men han spår bare ondt mot Akab! Her kjenner vi igjen noe av spenningen innen vårt eget åndelige miljø i dag. De religiøse ledere fornemmer at de bibeltro kun har et negativt budskap og vil helst ikke høre på dem!
Budet som hentet Mika prøver å få ham til å ”modifisere” seg. Også han bør forkynne Akab et godt og gledelig budskap – for det har nemlig de 400 andre profetene gjort. Men Mika er av sannheten! Til å begynne med gir Mika nøyaktig samme svar som de falske profeter. Men Akab skjønner at dette egentlig ikke er hans svar (v.13-15). Han vil vite sannheten (v.16).
Mika gir ham nå sitt egentlige og guddommelige svar! For sitt profetiske øye har han sett Israels hær spredt som en fårehjord uten hyrde (v.17). Kong Akab er altså falt i striden og hæren er spredt.
Dette er tankevekkende i vår egen aktuelle situasjon: En hjord (menighet) uten bibelsk og åndelig hyrde! I fortsettelsen her i 1 Kong 22,19-23 beretter Mika at han har sett en mønstring i himmelen for Guds trone. Og Herren har i sitt råd besluttet at den ugudelige Akab skal dra opp til Ramat for der å falle i striden. Herren søker nå etter den ånd som vil overtale Akab til å dra dit. ”Da gikk ånden (spådomsånden) fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal lokke ham ...Jeg vil være en løgnens ånd i alle hans profeters munn ... ”. (1 Kong 22,21-22).
Og Herren svarte:”Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men Herren har varslet ulykke for deg” (v.23). Dette er uhyggelig: Herren kan straffe og forherde ved å sende ”løgnens ånd”, sml. 2 Tess 2,11!
Det blir nå en konfrontasjon mellom den falske og sanne ånd (v.24-25) og dermed mellom de falske og sanne profeter, altså en kamp og strid innen selve åndeverdenen!
Mika svarer rolig at kjensgjerningene skal stadfeste hvem som har rett. Vi bør merke oss de siste ord av Mika: ” ... Hør dette, alle folk!” (v.28).
Mikas profeti har uten tvil virket sterkt på den ugudelige kong Akab. For nå er han blitt redd! For å unngå at syrerne i krigen skal rette sine våpen mot ham, tar han på seg klær som en vanlig soldat. Men i den åndelige strid nytter det ikke å forkle seg. I forsettelsen leser vi at en mann skyter på lykke og fromme med sin bue ut mot fiendehæren. Herren styrer pilen så den treffer Akab i magen og han forblør seg til døden (v.35). Det gikk nøyaktig som Mika hadde profetert (1 Kong 22,17). Herrens dom over den ugudelige kong Akab blir derved stadfestet og Elias’ profeti går i oppfyllelse. (1 Kong 21,19).
Hele denne beretningen viser hvilken uhyggelig og forførende åndsmakt de falske profeter har. Men de personer som har Jesus og Guds Ånd i sitt hjerte blir bevart hos Herren uten å bli forført. ”For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro” (1 Joh 5,4).
I åndeverdenen pågår en intens konfrontasjon mellom sannhet og løgn. Denne åndskampen vil uten tvil forsterkes i endetiden. Men Jesus har seiret: ”Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Joh 16,33).
Helt fra verdens begynnelse og til nå har det vært kamp og spenning mellom lys og mørke, mellom sannhet og løgn, mellom guddommelig ledelse og satanisk forførelse. Og slik vil det bli – inntil Herren kommer igjen!
Apostelen Paulus skriver at ”vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik” (1 Tess 2,3). Og videre skriver han: ”Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror” (1 Tess 2,13).
Altså: På den ene side løgn og villfarelse og på den annen side: sannhet og åndsmakt fra Gud. Disse to linjer går gjennom hele Bibelen! Og det er neppe tvil om at i endetiden skal løgnens og villfarelsens ånd ta overhånd. Av den grunn blir denne tid så farlig og forførende! Og vi formanes derfor til å ”prøve åndene” i det som blir forkynt (1 Joh 4,1-2). Å prøve åndene vil ganske enkelt si å prøve om det som blir lært og forkynt stemmer overens med Guds ord i vår Bibel. Det var denne viktige prøven som troens venner i Berøa foretok: ” ... De tok imot ordet med all god vilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17,11).
I endetiden blir dette særdeles avgjørende – for da vil åndskampen skjerpes i det budskapet som blir forkynt om Jesus og hans frelsesverk. Alt vil stå og falle med det som blir forkynt om Jesus – om det er i overensstemmeIse med Bibelen eller ikke.
En falsk profet (forkynner) er altså en som gir seg ut for å tale Guds ord, uten å gjøre det. Det kan høres ut som Guds ord, men det er kun forførende mennesketanker! Et uhyggelig eksempel ser vi i 2 Pet 2,1 f.: ”Men det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet” (2 Pet 2,1-2).
Når Skriften taler om falske profeter, er det alt sammen mennesker som bærer ”fremmed ild” inn for Herrens åsyn (3 Mos 10,1-2). Med andre ord er det å forholde seg til Herren på en annen måte enn den som er foreskrevet i Bibelen.
De falske profeter har til alle tider forkynt det som folk gjerne vil høre og har unnlatt å forkynne det som folk ikke ønsket å høre. En slik forkynnelse fører oss bort fra ”ordet om korset”. Jesus advarer oss mot slik forkynnelse: ”Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupske ulver” (Matt 7,15).
Typisk for den falske forkynnelse er at den er overfladisk og tar ikke hensyn til at Gud er en hellig Gud, som ikke tåler synd! De falske profeter (forkynnere) taler ikke om at folket må vende om til Jesus – for ellers vil de gå evig fortapt!
Profeten Jeremia har fått dette klart frem: ”For alle sammen, både små og store, søker urettferdig vinning. Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred ” (Jer 6,13-14).
I denne sammenheng har Søren Kierkegaard uttalt: ”Det blir ikke et riktig ja til sannheten – om det ikke også samtidig blir et nei til løgnen”. Det falske vil alltid avsløres i møtet med sannheten i Bibelen.
Å ta dette oppgjøret med falske profeter eller liberale teologer har til alle tider medført smerte. Det er noe av lidelsen ved å være en sannhetens herold i løgnens verden. Men det har til alle tider vært noen som hørte – det har alltid vært en liten flokk som tok Ordet til seg. Forkynn Guds ord for den rest som skal berges for himmelen!

Hva er egentlig tidsånden?
En av dem som har tatt dette spørsmålet grundig opp, er Olav Valen-Sendstad. I forkortet form vil vi gjengi noen av hans tanker fra en artikkel som ble referert i ”Dagen” 19. juni 1999. Hva er tidsånden? Tidsånden faller sammen med en innstilling eller tenkemåte som på en bestemt tid preger visse helheter av mennesker som hører sammen. For slik som tidsånden er, slik er det naturlig for oss å mene og tenke. Det skal nemlig stor frimodighet for den enkelte å bryte med tidsånden! For tidsånden bestemmer nemlig hva vi bør mene og hva som er aktuelt og moderne i tiden. Det dreier seg altså om tidens tenkemåte i det store og hele. Tidsånden får dermed en betydelig makt over den enkelte av oss – enten vi liker det eller ikke. Slik skal du mene og handle!
På den måten får tidsånden også innflytelse over hva vi skal mene og tenke om kristelige –aktuelle spørsmål. Tidsånden kan virke forblindende selv på oppriktige og ærlige mennesker.

Tidsånden blender på en måte erkjennelsesevnen. Det eneste som kan hjelpe en kristen er å la seg veilede av Guds ord og Ånd og ut fra dette erkjenne det falske i enhver tidsånd. ”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2 Kor 10,4-5).
For i enhver situasjon i livet er det Ordet som skal rettlede vår samvittighet i vårt forhold til Gud! En viss nøkternhet og skepsis til grunntanker som er oppe i tiden er absolutt nødvendig! For av naturen er mennesket ondt. ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp” (Sal 51,7-8).
Derfor er det en villfarende tanke – som tidsånden forkynner – at alt er så mye bedre nå enn tidligere! Vi må bare erkjenne med Bibelen at hele menneskeslekten er gjennomsyret av synd.
”Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!” (Job 14,4). Slekten kan ikke forbedres! Det var derfor Jesus, Guds Sønn, måtte lide og dø på korset! Den sanne visdom består i gudsfrykt.
”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand” (Ord 9,10).
Dette står i dyp motsetning til tids-ånden.”Tidsånden i det menneskelige ånds- og kulturliv skapes og formes av den kamp og de brytninger det er mellom Gud og Satan, engler og demoner, kristne og hedninger” (Olav Valen-Sendstad). Av den grunn er tidsånden ikke noe statisk eller uforanderlig, men noe omskiftelig etter kampens gang.

Forkynnelse gjennom massemedia
Som Guds folk står vi stadig i åndelig strid og blir påvirket av gode eller nedbrytende åndsmakter. Det skal mye nåde og visdom til å sortere ut det ekte fra det overfladiske og falske.
Epafras kan gjerne stå som et forblide for oss når det gjelder å stå ”fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.” (Kol 4,12)
Om vi skal stå i en tjeneste som påvirker andre gjennom ulike midler – muntlige eller skriftlige – har vi et personlig ansvar. Her må vi være i bønn til Herren om å få nåde og visdom til å påvirke på rett måte. Hensikten må være: ” ... La alt skje til oppbyggelse!” (1 Kor 14,26). For i striden med å få Guds ord ut gjennom ulike midler skal onde åndsmakter nedbrytes og byggende sannheter om Kristi evangelium åpenbares!
Ordet ”strategi” (som betyr ledelsen av stridsmidlene) er viktig å gjennomtenke – i bønn til Herren – når det gjelder formidlingen av budskapet som skal ut til folket. Her har vi et evig ansvar – som kan innebære frelse eller fortapelse for dem vi vender oss til enten det gjelder blader, bøker eller radioprogram er det av betydning at korsets budskap kommer klart frem: ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft” (1 Kor 1,18).
Noen ransakende Guds ord som har med formidlingen å gjøre, bør vi legge oss på sinne. ”For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve” (1 Kor 3,11-13).
I vårt arbeid med blader, bøker eller med radioprogram, er det ikke avgjørende – i og for seg – å fremheve det yrkesmessig dyktige, men at selve frelsesbudskapet fra Bibelen kommer klart frem. Her kan apostelen Paulus stå som et forbilde. Han skriver: ”Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet” (1 Kor 2,1-2).
Dette som apostelen her trekker frem, er aktuelt! For vi har lett for å tenke at ved dyktighet og profesjonalitet, skal vi lettere nå ut til de uomvendte og verdslige mennesker. Nå viser det seg ofte i praksis at det er det enkle, ekte og sanne vitnesbyrd om Frelseren som slår sterkest igjennom i hjerte og sam-vittighet hos dem som står utenfor. ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft” (1 Kor 1,17). Der det legges vekt på dyktighet og det synbare (i typer, bilder og farger) – kan dette gå ut over budskapets bibelske innhold! En del av vår tenkemåte om disse spørsmål i dag, er at det er viktigere å ha medarbeidere i faglig toppklasse enn personer med åndelig dybde og klarsyn.

(Fra ”Åndskampen i himmelrommet” s.102-110 . Antikforlaget 2001. Shafan 17.08. 2009)