Jeg jubler mot morgenens gylne gry:
oppstanden er Jesus, min Herre.
Han lever, han lever, - All verden blir ny,
et tonende kor til hans ære.
Han lever, han lever. Så er det dog sant
at dødsrikets fyrste og krefter han bandt.
Vår synd har han sonet, vår gjeld er betalt,
til frihet han kjøpte oss selv og vårt alt.

Jeg jubler mot dagen som rinner i øst:
oppstanden er Jesus av graven.
Med solen den stiger med lys og med trøst,
det suser av vår gjennom haven.
Han lever, han lever. Så er det dog sant
at veien og livet i Kristus vi fant,
at himlen er åpen og jernteppet brutt,
vår trelldom og fangetid – nå er den slutt.

Jeg jubler mott havet, mot skoger og fjell:
oppstanden er Jesus av døde;
og med i sin klippegrav langfredags kveld
han tok alle syndene røde.
Han lever, han lever. Så er det dog sant,
han skjenker meg Ånden, forsoningens pant.
I ham vil jeg elske det liv han meg gav,
med ham skal jeg oppstå av dødsmørkets grav.

Jeg jubler mot himlen, dens bunnløse blå:
oppstanden er Kristus, min broder.
Vi løfter vårt hode, med ham kan vi gå
på hav, gjennom brusende floder.
Han lever, han lever, så er det dog sant
at over forkrenkeligheten han vant.
Vi skimter den gjenskapte himmel og jord,
hvor døden er borte og livet kun gror.