”“Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom“” (Jes 53,5).
Dette er budskapet fra Den treenige Gud som har skapt universet og alt levende - og som også holder alt oppe ved sin kraft.
Da mennesket, Guds ypperste skapning, falt i synd måtte han bruke sin evige frelsesplan. Hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, var villig å komme ned til jord og bli født av en jomfru i Davids by, Betlehem.
Jesus er sann Gud, født av Faderen i evighet og sant menneske, født av jomfru Maria i tidens fylde. Jesus var uten synd, for Den Hellige Ånd kom over jomfru Maria slik at hun fødte Guds Sønn til jord.

Jesus forkynte, helbredet og vakte opp døde
Jesus forkynte at Guds rike var kommet nær, helbredet sjuke og vakte opp døde. Hans gjerninger var Guds gjerninger og hans ord var Guds ord. Derfor kunne alle som var av sannheten og ventet en Frelser fra oven, vite og erkjenne at han var Guds utvalgte tjener.
Men de fleste erkjente ikke Jesu enestående åpenbaring og gjerninger. Han ble i stedet anklaget for Guds bespottelse og dømt til døden ved korsfesting, den mest forsmedelige og vanærende måte å dø på. Han måtte gå Via Dolorosa, smertens vei, til Golgata, hode-skallestedet, hvor han ble korsfestet mellom to røvere.
Både før sin død på Golgata og mens han hang på korset, ble han torturert og spottet.
Men det var ikke på grunn av sine egne overtredelser og misgjerninger at han ble såret og knust, men på grunn menneskenes synder, dvs. for både jøders og hedningers synder.

Guds uendelige kjærlighet
Det er et mysterium for oss å reflektere over at Guds enbårne Sønn fikk en slik sadistisk behandling og død av verdens barn. Men Guds ord sier at det behaget Herren å knuse ham (Jes 53,10). Det finnes vel ikke større kjærlighetsgjerning fra Gud som viser hvor grenseløst høgt Gud elsker menneskeheten at han lot sin Sønn død en synders død for å frelse oss, fortapte mennesker. For at ikke hele menneskeheten skulle gå fortapt, lot han Jesus død en stedfortredende død for menneskeheten.

Syndens straff ble lagt på Jesus
Han bar all verdens synd, synd som var gjort av tidligere generasjoner, alle synder til milliarder av mennesker som lever i dag og syndene til alle mennesker som kommer etter oss. Han tok på seg straffen, for syndens lønn er døden (se Rom 6,23!). Derfor døde han en stedfortredende død, for at ikke menneskeslekten skulle måtte dø en evig død uten håp om evig liv og salighet. Gud være takk at straffen ble lagt på Jesus, ikke på oss, forat vi skulle ha fred. Følgelig ved å ta imot frelsen, fikk vi fred med Gud. For Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd. Derfor måtte synden sones og straffes. Apostelen sier: “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud“ (2 Kor 5,21).

Mitt eneste håp er Golgata kors
Fredrik Wisløff skriver i sin bok “Med ham til Golgata“ under 28, kapitel “Golgata“: “All min synd blir til intet på Golgata. Mine byrder faller av der. Mine bekymringer blir grunnløse. Til Golgata viser jeg min anklager hen, – for der vet jeg han må tie. Til Golgata flyr jeg når mitt hjerte fordømmer meg, for han som døde der, er større enn mitt hjerte, og under hans kors blir jeg frikjent. Til Golgata tyr jeg når fristeren kommer, for dit opp tør han ikke følge meg. På Golgata legger jeg meg stille ned når jeg en dag kjenner døden nærmer seg, – for her på Hodeskallestedet vet jeg døden er beseiret, – ved hans død har jeg liv!“
Derfor istemmer Guds folk med sangeren og synger:

Mitt eneste håp det er Golgata kors,
et fristed for syndre på jord.
Hvor skulle jeg ellers fly hen med min nød,
og syndenes byrde så stor?

Ved frelsen kommer den botferdige synder i et nytt forhold til Gud, til seg selv, til universet og til medmennesker. For ved Frelserens sår har vi fått legedom (se 1 Pet 2,24!). Et rett forhold til Gud bringer liv, helse og en ny virkelighetsforståelse.
Men noe enda større skjer når botferdige syndere tar imot frelsen i Jesus Kristus, da blir de Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger til det nye Jerusalem.
Guds arvinger er innskrevet i livets bok hos Lammet og skal i evigheten lang prise ham som ble såret og knust for dem.