Derfor tjener alt dette til vår trøst, for at vi ikke skulle forferdes eller være så heftig engstelige for døden som de andre, som ikke har noe håp. For dem som tror på Kristus, er døden ikke bitter eller tung, slik den er for de ugudelige, men er en forandring hvorved dette elendige og usle liv forandres til et rolig og salig liv. Denne artikkel skulle vi holde for ganske viss, nemlig at vi ikke drar fra et rolig liv til et elendig, men fra jammer og trengsel til ro og fred. For har fedrene lenge før Kristi komme hatt denne trøst av så få vitnesbyrd i Skriften, er det da ikke langt rimeligere at vi skulle holde fast ved og bevare den, vi som nå har den langt rikeligere? 

Kristus har i evangeliet kalt det for Abrahams skjød, der Lasarus og alle andre hellige ble samlet. Forklaringen og beskrivelsen av dette, - eller hva, hvorledes og hvor det er, den overlater jeg til enhver å ha sin mening om etter sin forstand, og jeg vil intet sikkert slutte om dette, etter som også Augustin sier at han ikke vet dette. Men vi gjør ikke rett om vi i det Nye Testamentet beholder Abrahams skjød. For som det før Abrahams død ikke var noe Abrahams skjød, er det heller ikke lenger noe etter Kristi komme. Derfor antar jeg nå intet Abrahams skjød lenger. Jeg tror også at det intet sådant sted er hvor Abraham holder oss, liksom i et skjød. Men Abrahams skjød, hvor han holder og har opptatt alle hellige som er døde inntil Kristi død, er det løfte som er gitt ham: ”I din ætt skal alle folk på jorden velsignes”.

Således var også Adams skjød det løftet som ble gitt i paradiset, 1Mos 3,15: ”Kvinnens ætt skal knuse slangens hode,” – og de som er døde fra dette liv i troen på dette løftet, de er også blitt salige. For Guds ord er videre og større enn himmel og jord. Derfor er Adams skjød løftet om den tilkommende Kristus, hvilket løftets far Abraham var. Men det er nå blitt forandret til det ord som vi har om Kristus, som er blitt åpenbart i kjødet, og den som ville tro annerledes, han ville være en jøde og fordømt. 

For Abrahams skjød er etter Kristi oppstandelse blitt opphevet, og et bedre skjød er kommet i dets sted, nemlig Kristi skjød. For når vi farer fra dette liv, blir vi opptatt i Kristi skjød, og slik som fedrene døde i troen på den Kristus som skulle komme, og således er blitt samlet i Abrahams skjød, - det er: ”i håpet på den tilkommende Frelser”. Således må vi dø i troen på den Herre Kristus, vår Frelser, som allerede er kommet, og vi samles etter dette liv i Kristi skjød, som for oss er blitt menneske, har lidt, er korsfestet og atter oppstått fra de døde. Derfor har vi ikke lenger noe å gjøre med Abrahams skjød.

Dernest kan man gjøre et spørsmål: Hvordan er sjelens tilstand etter dette liv? Legemet råtner og fortæres av ormer, men hvorledes det går med sjelen før den ytterste doms dag, det spør man om. Og jeg berører denne sak for å avskjære og forebygge de andres vilkårlige spørsmål og tvistigheter om dette. Men på dette spørsmål er det et såre enfoldig svar, som Kristus foreskriver oss i Matt 22,32, hvor han sier: ”Gud er ikke de dødes, men de levendes Gud”. Derav er vi jo visse på at sjelene lever og sover i fred, og slett ikke lider noen pine eller plage. 

Det samme bevises av mange språk i Den hellige skrift, - at vi nemlig ikke dør, men lever etter døden, hvorom flere språk hos profeten Esaias ganske klart vitner, som i kap 57,1-2: ”Den rettferdige omkommer, og det er ikke nogen som legger seg det på hjerte, og fromme menn rykkes bort uten at nogen akter på at den rettferdige rykkes bort før ulykken kommer. Han går inn til fred; de hviler på sine leier”. Dette er såre herlige ord som klart viser hvorledes det står til med de døde etter dette liv. De går inn, sier han, ikke i døden, skjærsilden eller helvete, men med fred, og hviler seg på sine leier. Og det er en stor trøst at han sier at de rettferdige rykkes bort før ulykken kommer. Således skulle også vi dø i fred, før ulykken og elendigheten bryter løs over oss (Tyskland). Således stemmer profetens vitnesbyrd og ord over ens med den teksten der Moses sier at Abraham ble samlet til sine folk. Og vi må ikke tvile på disse vitnesbyrd, for Den Hellige Skrift lyver eller feiler ikke. De hellige ligger og hviler mildelig i fred, hvilket også stemmen fra himmelen bevitner i Åp 14,13: ”Salige er de døde, som dør i Herren! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid”. 

Denne hvilen ble den gang kalt Abrahams skjød, og i begynnelsen, før Abraham, Adams skjød. For de hellige som trodde løftet om Kristus, døde alle, idet de løstes fra denne jammer og det arbeid som de hadde i dette liv, og de gikk inn i sine sovekamrer for å sove og hvile der i fred. Dette er alt sammen sant og riktig og stemmer over ens med Skriften og med Kristi ord i Matt 22,32.: ”Gud er ikke de dødes, men de levendes Gud”. 

Men nå oppstår her ennå et annet spørsmål, nemlig, - etter som det er vist at sjelene lever og er i fred, - hvorledes dette liv og denne hvile er beskafne. Men dette spørsmål er for dypt og vanskelig til at vi skulle kunne gjøre oss bestemte og visse tanker om dette. For Gud har ikke villet at vi skulle forstå dette i vårt jordiske liv. Derfor skulle vi la oss nøye med den erkjennelse og visshet at vi vet at sjelene ikke på den måte forlater legemet, at de skulle komme i fare, i helvetes kval eller pine, - men at det er dem beredt et sovekammer (et leie), der de sover og hviler i fred. 

Men det er en forskjell mellom søvnen og hvilen i dette liv og i det tilkommende. For når et menneske i dette liv er blitt trett av dette daglige arbeid, går han, når natten kommer, inn i sitt sovekammer i fred for å sove der, og han har sin nattehvile og vet slett ikke av noen ulykke eller skade, det være med ild eller mord. Sjelen derimot sover ikke slik, men våker og har sine syner, nemlig samtaler med englene og Gud. Således er søvnen i det tilkommende liv dypere enn i dette liv, og dog lever sjelen for Gud. Med denne lignelse om et levende menneskes søvn lar jeg meg nøye. For over et sådant menneske er det fred og ro, og han mener at han neppe har sovet en time eller to, og ser dog at sjelen sover slik at den likevel også er våken. 

Slik går sjelen etter døden inn i sitt kammer og til sin fred, og idet den sover, føler den ikke sin søvn, og dog holder Gud sjelen våken. Derfor kan Gud vekke Elias, Moses osv. og styre dem slik at de lever. Men hvorledes går det til? Det vet vi ikke. Vi lar oss nøye med lignelsen om den legemlige søvn, og at Gud sier det er en søvn, en ro og en hvile. Den som sover en naturlig søvn, han vet intet om hva som foregår i hans nabos søvn, og likevel lever han, men det er mot livets natur fordi han intet føler i søvnen. Just slik går det også til i hint liv, men på en annen og bedre måte. Derfor, som moren bører sitt lille barn inn i sovekammeret og legger det i vuggen, - ikke for at det skal dø, men for å sove og hvile saktelig, således gikk før Kristi komme, - og meget mer nå, når han er kommet, - alle de troendes sjeler i Kristi skjød, og de går ennå dit. 

De har også tvistet om sjelenes oppholdssteder. Augustin sier at disse oppholdssteder er skjulte, og disse er hans ord om dem: ”Tiden mellom menneskets død og den siste oppstandelse holdes sjelene i noen skjulte oppholdssteder, etter som enhver sjel enten fortjener hvile eller elendighet for det som den fortjente i kjødet mens det levde.” Her merker man den menneskelige forstands svakhet, - men man skal se hen til Guds ord og hans allmakt; for kan Gud ”måle ut i himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe”, som det står i Esaias 40,12, så er hans ord sannelig langt større og har videre omfang. Hans ord er uendelig stort og vidt. Derfor er sjelenes oppholdssted Guds ord eller de guddommelige løfter, i hvilke vi hensover. Det synes vel simpelt og ringe (= smått, fattig) når det uttales gjennom menneskets munn, men når vi griper det med troen og hensover i ordet, da kommer sjelen til et uendelig rom. 

Dette har jeg sagt for å forebygge de unyttige og forgjeves tanker om disse spørsmålene. For det er mer enn nok at vi vet at vi med sikkerhet og ro farer fra dette liv i Kristi skjød. Det er: Når vi ved troen holder oss til ordet ogløftet, så unngår vi dette livs trengsel og elendighet og kommer til evig fred og hvile, som Kristi ord lyder i Joh. 8,51: ”Sannelig, sannelig sier jeg eder, dersom noen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden”. Derav følger det jo at han må være i et evig liv. 

(Utleggelse av 1Mosebok, bind 1, side 1085-1087, pkt.40-52)