Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Beveger vi oss inn i selve forgården, er det første vi møter der et alter. Det har to navn. Brennofferalteret er det mest vanlige, men det blir også kalt kobberalteret 2 Mos 38,30; 39,39. Dette alteret skiller seg klart fra gullalteret som stod inne i selve helligdommen. Herren gir instruksene om dette alteret.
”Du skal lage et alter av akasietre. Det skal være fem alen langt og fem alen bredt, firkantet skal alteret være og tre alen høyt. Og du skal lage et horn på hvert av de fire hjørnene, og hornene skal være i ett med alteret. Og du skal kle alteret med kobber. Så skal du lage bøttene som asken skal bæres bort i, og ildskuffene og skålene til å stenke blod med, og kjøttgaflene og fyrfatene. Alle disse redskapene skal du lage av kobber. Til alteret skal du lage et gitter, et nettverk av kobber, og på nettet skal du lage fire kobberringer, en på hvert hjørne. Gitteret skal settes nederst under listen på alteret, så det rekker til midten på alteret. Så skal du lage stenger til alteret, stenger av akasietre, og du skal kle dem med kobber. Stengene skal stikkes inn i ringene, så de er på begge sider av alteret når det blir båret. Alteret skal du lage av bord. Det skal være hult. Som det ble vist deg på fjellet, slik skal det gjøres” 2 Mos 27,1-8.
Etter Herrens anvisning gjorde Moses det.
I 2 Mos 38,1-7 står det at Herrens ord ble fulgt
til punkt og prikke.
”Og Moses gjorde så. Han gjorde i ett og alt
slik som Herren befalte ham.” 2 Mos 40,16.
Brennofferalter hadde meget stor betydning for Israels folk. Det stod sentralt i deres forhold til Gud. Prestene som gjorde tjeneste der, utøvde den på folkets vegne. I forgården kunne de følge med i hva som skjedde. Inne i selve Tabernaklet var prestenes tjeneste ikke synlig for folket.
Brennofferalteret kom først og det var ikke
uvesentlig.
”Brennofferalteret satte han ved inngangen
til tabernaklet, sammenkomstens telt, og ofret
brennoffer og matoffer på det, slik som Herren
hadde befalt Moses” 2 Mos 40,29.
Brennofferalteret var ikke bare det første,
men også det største av alle gjenstandene vi
møter i forbindelse med Sammenkomstens
telt. Til tjenesten ved alteret hørte det en del
redskaper, alle laget av kobber. Alle hadde sin
spesielle funksjon i forbindelse med tjenesten
ved dette alteret.
Herren gav en detaljert beskrivelse av hva alteret skulle innholde og hvilke materialer det skulle bestå av. Alt hadde sin spesielle betydning. Ikke alltid er det like lett og se inn i alle delene av Guds råd, men der vi har bibelsk dekning, tar vi dem fram.
Alteret skulle lages av akasietre. I en tidligere artikkel har vi sagt litt om denne tresorten. Alt trevirke i tilknytning til Sammenkomstens telt ble laget av akasietre. Dette treet hørte til i ørkenen.
Bibelen bruker forskjellige trær som bilde på folk og mennesker. Vi skal ikke utlegge dette i detalj, men henvise den interesserte til noen skriftsteder som underbygger det. Sal 80,9; Jer 2,21; Hos 9,10; Esek 31,3; Sal 128,3; Mat 3,10; Luk 23,31; Joh 15,1.
Akasietreet hadde helt hvitt treverk. Denne
tresorten er et bilde på Kristus som menneske.
Treets hvithet står som et vitnesbyrd om Jesus
renhet. Gud ble menneske i Kristus. Profeten
Jesaja omtaler ham som et ørkentre.
”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for
hvem ble Herrens arm åpenbaret? Han skjøt
opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd
av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og
ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde
ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham”
Jes 53,1-2.
I forbindelse med Jesu soningsdød står treet
meget sentralt. Han måtte bli menneske for å dø.
Måten Jesus døde på var av vesentlig betydning.
Han måtte til korset, forent med nagler til et tre
for å dø.
”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd
og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere
naglet ham til korset ved lovløse menns hender”
Apg 2,23.
”ham som dere drepte ved å henge ham på
et tre” Apg 5,30; 10,39
”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse
ved at han ble en forbannelse for oss. For det
står skrevet: Forbannet er hver den som henger
på et tre” Gal 3,13.
”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var
skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok
han bort da han naglet det til korset” Kol 2,14.
Grunnmaterialet i brennofferalteret var akasietre eller sittimtre. Et interessant trekk er det at Israels folk drog fra Sittim inn i løfteslandet.
Etter at alter var laget til av akasietre, ble det kledd både utvendig og innvendig med kobber. I Bibelen er kobberet dommens metall. (Se artikkel 3 om Forgården) Fra Bibelsk oppslagsbok tar vi med: ”Kopper var også i Palestina det eldste metallet. Hebraisk bruker det samme ord for både kopper og bronse. Derfor kan vi ikke avgjøre i hvilken grad israelittene bearbeidet rent kopper. I Egypt ble det rene kobberet erstattet av bronse allerede ved begynnelsen av det nye rikets tid, ca 1580 før Kristus. Sannsynligvis har derfor heller ikke Israel bearbeidet rent kopper. Det var kobbergruver i Libanon, Edom og på Sinaihalvøya. I Bibelens bildespråk er kopper dommens symbol, jfr. Heb 9, 14”.
Folket kom med det kobberet som de trengte til å bygge alle gjenstandene i forgården. ”Kobberet var en offergave, og utgjorde sytti talenter og to tusen fire hundre sekel.” 2 Mos 38,29.
Kisten av akasietre ble fullstendig skjult av kobberet.
Dette er et vitnesbyrd om den dommen
Kristus gikk inn under i sin død på korset.
Han som var det fullkomne menneske, Gud og
menneske i én person, ble fullstendig dekket
av dommen. Menneskeslektens stedfortreder
svarte for hele slektens synd, skyld og dom.
”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort
til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige
for Gud” 2 Kor 5,21.
”Det skal være fem alen langt og fem alen bredt, firkantet skal alteret være og tre alen høyt” 2 Mos 27,1.
Målene på brennofferalteret var fem alen både i lengde og bredde. Det skulle være like bredt som det var langt. Og dette skjedde etter Guds plan. Noe som var bestemt og konstruert i Guds himmel.
Bibelen synes ikke å gi en klar anvisning om bruken av femtallet. De som har arbeidet med Bibelens symbolikk har kommet til noe forskjellige resultat. Noen ser på det som menneskets tall. Femtallet karakteriserer mennesket på flere måter. Fem fingrer har vi på hendene våre og fem tær på føttene. Mennesket er utrustet med fem sanser. Andre taler om femtallet som forløsningens tall. Femtalet blir brukt en hel del i tilknytning til tabernaklet, men jeg har ikke til nå maktet å begrunne forståelsen ut fra Skriften.
Alle sidene skulle være like. Det som gjaldt for den ene gjaldt for alle. Slik kan det være et vitnesbyrd om at Kristus som den ene tok dommen for alle. Rom 5,18-19.
Alteret skulle være tre alen høyt. Tallet tre
er fram for alt Guds tall. Vi tror på en treenig
Gud. Og det skal fortelle oss at Gud var meget
nærværende ved brennofferalter. Gud var i
Kristus Jesus, forteller Ordet oss.
Men tretallet har også med mennesket å
gjøre. Det ble skapt i Guds bilde og bærer noen
av de guddommelige kjennetegn med seg.
Skriften taler om mennesket ut fra en
tredeling. Ånd, sjel og legeme.
”Må han selv, fredens Gud, hellige dere
helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme
bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre
Jesu Kristi komme!” 1 Tess 5,23
”For Guds ord er levende og virksomt og
skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger
igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og
marg, og dømmer hjertets tanker og råd” Heb
4,12.
Videre er tretallet dypt knyttet til dom og
forløsning. Jonas var tre dager og tre netter i
buken til fisken. Jesus Kristus var tre dager og
tre netter i jordens skjød.
”Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel
ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager”
Joh 2,19.
”Han vil gjøre oss levende etter to dager. På
den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal
leve for hans åsyn” Hos 6,2.
De fire kantene vender seg i alle himmelretninger. Firetallet er jordens eller verdens tall. Symbolsk står det for hele verden.
”Jeg vil la fire vinder fra himmelens fire
hjørner komme over Elam og spre dem for alle
disse vinder. Det skal ikke være noe folk som de
bortdrevne fra Elam ikke kommer til” Jer 49,36
Mange steder blir det talt om himmelens fire
hjørner som et uttrykk for hele verden.
”Han skal samle de fordrevne av Israel og sanke
de spredte av Juda fra jordens fire hjørner”
Jer 11,12
Herren overbeviste Peter om at evangeliet
skulle til hele verden ved å la en duk bli senket
ned til ham fra himmelen etter de fire hjørner
Apg 11,5.
I Åpenbaringsboken fortelles det om fire
engler som vernet jorden. De stod ved hvert sitt
hjørne av jorden og holdt de fire vinder tilbake
Åp 7,1.
De fire hjørner på Brennofferalter vitner om
at hele verden, alle mennesker var innesluttet
i den soningen som skjedde. Alle menneskers
synd gjennom alle tider og på alle steder ble
innesluttet på offerstedet Golgata.
”Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved
tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer”
Heb 9,26.
”For med ett offer har han for alltid gjort
dem fullkomne som blir helliget” Heb 10,14.
I hvert hjørne på brennofferalteret skulle det være et horn. De skulle gå i ett med alteret og være laget av kobber (2 Mos 27,2).
I Skriften er horn vitnesbyrd om flere ting. Hornet var et blåseinstrument som kalte til samling. Lyden fra hornene skulle berede til kamp, gi signaler, blåse inn en høytid og la seierens toner lyde fram (Dan 3,5; Sal 148,14).
Det ble brukt i forbindelse med
innvielseshøytider. Salvingshornet ble brukt
når konger, prester og profeter skulle innvies til
tjeneste (1 Sam 16,1).
Ikke minst var hornet et vitnesbyrd om kraft.
Når kongens horn utvider seg, så legger den ny
områder under sitt herrevelde (2 Krøn 18,10).
Alterets horn skal være med å utbasunere
for Israels folk at det er gjort soning for
deres synd. Samvittigheten skal salves med
syndsforlatelsens nåde. Og det gir ny kraft til
liv og virke.
Vårt alters horn, Jesu Kristi kors skal gjøre
kjent det som skjedde på Golgata. Ordet om
korset, forsoningens budskap skal kunngjøres
for alle folk og nasjoner. Dette kors og
budskapet i det er Guds kraft
”For ordet om korset er vel en dårskap for
dem som går fortapt, men for oss som blir frelst,
er det en Guds kraft” 1 Kor 1,17-18.
På alteret ble brennofferet brent til soning.
Blodet ble strøket på alterets fire horn. Det
overskytende blod ble lagt ned ved alterets fot.
Blodet på hornene viser oss at det er kraft
i Jesu blod. Skal vi forkynne evangeliet i ånd
og kraft, må en forkynne Jesu blod og den kraft
som er i dette blod.
Alterets horn var et tilfluktssted. Det blir fortalt
om Davids sønn Adonja at han forsøkte å rive
til seg kongemakten. Men det mislyktes. I frykt
for den hevnen Salomo ville ta, sprang han til
forgården, grep tak i alterets horn og ba om nåde
hos Salomo. Dette gjorde at Salomo tok ham til
nåde og sendte ham hjem (1 Kong 1,50‑53).
Den som med sin synd og sitt nederlag griper
tak i Kristi kors og tar imot forsoningens nåde,
blir renset og kan gå videre med håp.
”Guds altar på jorda er Frelsarens kross,
der streid han mot Satan og sigra for oss.
Hans kross er vår fristad, vår einaste von.
:|: Der gav han seg sjølv i sin einborne son. :|:”
(Haldis Reigstad)
”Så skal du lage stenger til alteret, stenger
av akasietre, og du skal kle dem med kobber.
Stengene skal stikkes inn i ringene, så de er på
begge sider av alteret når det blir båret” 2 Mos
27,6-7.
”Han stakk stengene inn i ringene på
alterets sider, så det kunne bæres med dem”
2 Mos 38,7.
Kobberalteret hadde ringer av kobber på
hver side. Stengene som var laget av akasietre
og overtrukket med kobber skulle føres inn i
ringene. På denne måten skulle alteret flyttes
fra sted til sted sammen med Israels folk. Det
skulle alltid være i deres midte.
Dette skal minne oss om nærheten til
offeralteret. Levittene som bar dette alteret,
hadde et personlig forhold til dette alteret. I
tillegg hadde de sett hvordan mennesker fra
de andre stammene ved dette alter hadde fått
soning både fra sin skyld og sine synder.
Også vi skal få bære Kristi kors med oss. Det vil være en stadig påminnelse om hva Kristus har lidt og hva vår frelse har kostet. Paulus vitner om denne nærheten 2 Kor 4,10.
”Du skal ikke gå opp til mitt alter på trapper, for at ikke din nakenhet skal blottes over det” 2 Mos 20,26.
Alteret skulle ikke stå høyt hevet, men blant folket. Alteret er et vitnesbyrd om Kristus som steg ned. Ingen skal behøve å stige opp til ham. Prestasjoner i enhver forstand har han utelukket. Prøver vi å framheve oss selv på noen måte, avdekker vi bare vår nakenhet.
Alteret skulle helliges
Herren kalte og utrustet personer til å utforme de forskjellige gjenstandene i sammenkomstens telt. Men før de kunne taes i bruk til sin spesielle tjeneste, måtte de helliges. Å hellige betyr å bli tatt ut av vanlig bruk og innviet til å tjene Herren og hans vilje og dermed være til hans ære.
Brennofferalter måtte innvies før Aron og
hans sønner kunne ta til med sin hellige tjeneste.
Om innvielsen av Brennofferalteret står det:
”Du skal hver dag ofre en okse som syndoffer
til soning. Og du skal rense alteret fra synd idet
du gjør soning for det. Og du skal salve det for
å hellige det. I sju dager skal du gjøre soning
for alteret og hellige det, og da skal alteret være
høyhellig. Hver den som rører ved alteret, blir
hellig” 2 Mos 29,36-37
”Du skal salve brennofferalteret og alt som
hører det til. Du skal hellige alteret, og alteret
skal være høyhellig” 2 Mos 40,10.
Brennofferalteret i Forgården under ørkenvandringen trengte å bli renset ved blod. Det samme var tilfelle med ypperstepresten. Men oppfyllelsen av forbildet, bryter disse grenser. Han var født hellig og han vandret hellig i denne verden (Luk 1,35).
Men det hellige Brennofferalter gjorde
dem hellige som rørte ved det. Her har vi et
vitnesbyrd om hva som skjer med dem som tar
sin tilflukt til Jesu død og forsoning, og griper
det i tro. De blir hellige.
En dyp sammenheng er det her mellom det
Jesus gjør og det som troens barn får del i. På
offerstedet helliget han seg for oss og til oss.
”Og jeg helliger meg for dem, for at også de
skal være helliget i sannhet” Joh 17,19
”Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at
Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle”
Heb 10,10
”For med ett offer har han for alltid gjort
dem fullkomne som blir helliget” Heb 10,14
Ved Brennofferalteret startet den store sonofferdagen. Da ble det ofret okse for Aron og hans hus og geitbukker for folkets synder. En av oksene ble det bekjent synd over, og den ble sendt ut i ørkenen for å ta bort synden, og en okse ble ofret og brent, blodet ble strøket på alterets horn og siden båret inn i det aller helligste. Slik ble soningen fullført. Ved Brennofferalteret ble det båret fram fredsoffer, synd og skyldoffer og matoffer. Hver dag ble en okse båret fram til soning (2 Mos 29,36). Den enkelte israelitt som hadde syndet, kom med sitt skyldoffer. Ved brennofferalter ble det gjort opp for deres synder.
Vårt brennoffer har brakt oss det fullkomne offer.
Her er han som vil løse
hver syndebunden trell,
her er han som vil øse
sin trøst i bange sjel.
Sangboken 674, v. 4