Artikel nr 10 fra blad nr 6-1999
Emne: Kommentar
Liberal teologi, reoabevegelse og katolisisme


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Guttorm Raen

Disse tre bevegelsene kan vi si er eksempler på tre hovedtyper av religiøse farer som sann evangelisk kristendom står overfor i dag. Vi ser stadig nye framstøt som går ut på at de får rom der deres innflytelse tidligere var utelukket. Og det virker som om en blir stadig mindre bevisst på den radikale forskjell det er på det slike bevegelser står for, og evangelisk tro. 

Noen aktuelle eksempler er: Den liberale teologis bibelsyn ligger til grunn for kravene om å godta kvinnelige prester, samboerskap og homofili. Det har vært samtaler med deltagelse av representanter for trosbevegelsen, Den norske kirke og blant annet Misjonssambandet ved en bysekretær (ifølge referat i Dagen 14/10). En prest i Oslo sier at reformasjonen var et tragisk mistak, og en prest i Kristiansand gir uttrykk for at det ikke bør arrangeres fellesmøter der ikke den katolske kirke er med. 

Det er nok noen som vil stusse når en hevder at trosbevegelsen og liberal teologi har mye felles. Slik som de framtrer i det ytre, er de jo så forskjellige. Den liberale teologi opptrer intellektuelt og kultivert, trosbevegelsen med "liv og røre" og vekt på utfoldelse av personlige opplevelser. 

Men når en undersøker det mest typiske læremessige trekk, viser det seg grunnleggende likheter. 

"Som Jesus" 

Også den liberale teologi legger vekt på personlig opplevelse. Dens "far", Schleiermacher, hevdet at gudsopplevelsen var kjernen i religionen. I tråd med dette betraktet seinere liberal teologi Jesus Kristus som det fullkomne mønster for vår tro – ikke som Guds Sønn av vesen, og heller ikke som frelsende stedfortreder. Vi skal ikke tro på Jesus, men tro som Jesus, heter det. 

Ei bok som igjen er kommet ut på norsk på et evangelisk forlag (Lunde), illustrerer dette tydelig. Det er Sheldons berømte roman "I hans fotspor", hvor vi oppfordres til alltid å stille spørsmålet "Hva ville Jesus ha gjort?" Teologien i boka er uttrykt på noen få linjer i begynnelsen, der det sies at den forsoning Jesus brakte, er et budskap om oppofrelse og forbilde. Og vi skal merke oss at forfatteren mener at dette er hele forsoningens budskap! Boka er skrevet nettopp for å fremme et alternativ til den evangeliske tro på Kristi stedfortredende soning. 

En kristens "rettigheter" 

Når vi går til trosbevegelsen, finnes det hos dens ledende personer (Hagin, Copeland m.fl.) mange trekk som direkte fornekter eller forvrenger grunnleggende kristne sannheter endog på sentrale punkter som læren om Gud og om Kristus og hans gjerning. Dette er klart dokumentert f.eks. i Fred Hjortlands lille hefte "Fokus på trosbevegelsen" (omtalt i BT nr. 1/99), og ikke minst – på engelsk – i grundige gjennomgåelser ved Hank Hanegraff, "Christianity in Crisis" og "Counterfeit Religion". (Men Hagins og andres vranglærende bøker utbres aktivt også i vårt land, bl.a. på forlag som Hermon, Livets Ord m.fl.) 

Vi skal her særlig sette søkelyset på selve trosbegrepet, og illustrerer det med et par sitater fra en norsk representant for trosbevegelsen, Åge Åleskjær: "Vi har vår posisjon i Jesus, og vi har samme rettigheter som Ham. Vi kan vandre i det samme livet som Ham. Vi kan utøve autoritet over djevelen, det er vår rettighet som en rettferdig". .... "Vi har samme slags liv som Jesus" (Fra boka "Hellig og feilfri for Gud", Hermon forlag 1993, s. 151-3). 

Legg merke til hvordan vekten hele tiden legges på som Jesus. Det er nøyaktig samme vektlegging som i liberal teologi. Utformingen er ulik, men det er like fjernt fra sann evangelisk kristendom som liberal teologi er. Når vi da i tillegg ser hvordan ledende "trosprofeter" går så langt at de endog taler om at vi har myndighet til å binde Satan på en måte som Jesus selv ikke kan, og at det er vantro å be med tilføyelsen "Skje din vilje", er det ikke vanskelig skjønne at trosbevegelsen i bunn og grunn kommer på linje med den fornektelse av evangeliet som Paulus advarte så sterkt mot i Galaterbrevet, eller den endetidsforførelse som Jesus advarte mot (Matt 24,23-25). 

Nå er det nok mange som ikke er klar over hvor direkte ukristelig trosbevegelsens grunnsyn er. Mange er opptatt av at denne bevegelsen ser ut til å være den som bringer mest åndelig liv i en ellers åndsfattig tid. Dette er reaksjoner som vi kjenner også fra tidligere tider i kirkehistorien, og som for så vidt er naturlige nok. Men det er avgjørende at vekten på opplevelser ikke fører til at dette blir viktigere enn å være opptatt av hva Guds ord sier. 

Frelse som "legedom" 

Vi vil ta med noen ord også om katolisismen i denne sammenheng, siden den har fått vind i seilene hos oss i seinere tid. Mens liberal teologi har ført til åndelig utarming, reagerer mange med å søke til steder der det tilsynelatende er mer åndelig liv, enten aktive opplevelsesbevegelser som trosbevegelsen, eller til dem som har mer rolige, men faste former, som katolisismen. 

Overgangen er ikke så stor som den kan synes i det ytre, enten fra liberal teologi eller fra trosbevegelsen, for katolisismen står i åndelig grunnsyn begge disse nærmere enn evangelisk kristendom. 

Og det gjelder ikke minst læren om frelsen. Kjernen i det katolske frelsessyn markeres i bevisst motsetning til det evangeliske, og går ut på at frelsen ikke er at Kristi rettferdighet tilregnes syndere, men at det foregår en legende prosess i mennesket (jf. kommentaren "Konvertering – en åndelig tragedie" i BT nr. 3/98). 

I spørsmålet om frelse kan vi altså si at både liberal teologi, trosbevegelsen og katolisismen møtes i betoningen av vår aktivitet og erfaring – til forskjell fra den evangeliske vektlegging av Kristus og nåden alene, av hva Kristus har gjort og er for oss. 

Også når det gjelder kirkesynet, kan vi finne tilknytningspunkter. Det liberale teologis vektlegging av kulturelle ytringsformer kan ganske lett føre over til vekt på kirkens seremonier og kirkens institusjon som en religiøs kulturfaktor. Etter katolsk syn er det den jordiske kirke som formidler frelsen ved sine sakramenter. Også i trosbevegelsen finner vi en spesiell vektlegging av det ytre kirkesamfunn. Det er der en møter Kristus på en spesiell måte (som bl.a. Aril Edvardsen sier). På den andre siden understreker evangelisk syn at kirken eller menigheten ikke er en ytre institusjon, men fellesskapet av de troende, der Ordet forkynnes rett og sakramentene forvaltes i samsvar med det. 

Vi har gitt en grov skisse av viktige bevegelser som holder på å rive evangeliet fra oss på ulike måter. Det avgjørende må være å holde fast ved at kjernen i den kristne tro er syndenes forlatelse og samfunnet med Kristus, og at den viktigste kristne erfaring er å lytte til og leve i Guds ord. Det er sant at evangeliet skal erfares, og at vi skal være med og vitne for andre om det. Men det blir galt når vår erfaring og opplevelse settes i sentrum.


Liberal teologi, reoabevegelse og katolisisme