Artikkel nr 06 fra blad nr 6-1999
Emne: Fedrearven
Har pietismen noe å gi oss i dag?
Av Carl Fr. Wisløff.

Hva er så pietisme ? For å finne et svar på dette kan vi gå til en gammel bok som nok skulle kunne gi svar. Boken er skrevet av den mann som man har kalt pietismens far, Philip Jacob Spener. Pia Desideria, fromme ønsker, heter boken. Den utkom i 1675. Denne bok er et programskrift for pietismen. La oss se hva for hovedtanker vi finner der! Spener kommer først med en ganske hard kritikk av kirkeforholdene slik de var den gang. Og så kommer han med seks "Forslag, hvorved den evangeliske kirkes tilstand kan bli avhjulpet". Første forslag: Å la Guds Ord bo rikelig blant oss. Det er godt nok at det holdes gudstjenester i kirkene. Men det er ikke nok. Vi må bli flittigere til å lese i Den Hellige Skrift. Hver husfar skal ha en Bibel og daglig lese noe i den for sin familie. Og så burde det holdes friere møter, hvor det ikke bare var èn som opptrådte som taler, men hvor også andre som hadde nådegave til det, fikk komme fram med sine tanker om det emne som skulle behandles. Spener viser her til 1Kor 14 som forbilde. Dette er de meget omtalte "konventikler" eller husmøter, frie møter. Spener vil samarbeide med prestene, men mange av dem ville ikke det. Den offisielle kirke så ofte skjevt til slike møter. Det kom "konventikkelplakater" for å regulere dem. Men livet har banet seg sin egen vei. Hos oss tenker vi straks på Hans Nielsen Hauge. Annet forslag: opprettelse og flittig bruk av det åndelige prestedømme. Det var Luther som igjen brakte Det nye Testamentets Ord om det åndelige (eller alminnelige) prestedømme fram i dagens lys. Ut fra 1Pet 2.9 og andre steder viste Luther at i den nye pakts tid har vi ingen spesielle prester slik som i Det gamle Testamente. Vi behøver ingen prester til å be for oss, formane oss og bære fram syndoffer for oss. For i den nye pakts tid har vi èn yppersteprest, det er Jesus. Og Han har en gang for alle båret fram et syndoffer da Han ga Seg Selv i døden for oss. Derimot er nå alle troende prester. Det vil si at alle kristne er vigslet i dåpen til å frembære lovoffer for Gud i et hellig liv, til å be for andre, til å formane og lære de andre. Spener sier: "Dette geistlighetens anmassende monopol – har i pavedømmets tid vært et av de fornemste midler hvorved Rom har befestet sin makt over de arme kristne." Slikt geistlig monopol må det nå bli slutt på, mener han. – Disse tanker er nå allment godtatt. Tredje forslag: Flittig å innprente i folket at kristendom består ikke i å vite, men i å gjøre. Det var i "rett-troenhetens" tid Spener opptrådte. Ytterst få ville den gang betvile den kristne lære. Men det hendte nok at det var dårligere med livet.Dette er pietismens hjertesak. "La meg i bokstavens vesen ei blive, som kun gjør utvortes ærbar og fin. Ånden la Ordet i hjertet innskrive, så jeg i sannhet kan kalle meg Din". Her følte pietistene seg i slekt med gudfryktige sjeler til alle tider, og det er da heller ikke annet enn alminnelig bibelsk kristendom som her blir hevdet. De elsket Johan Arndts "Sanne kristendom". Utallige mennesker kjenner denne boken med bildet av Johan Arndts og inskripsjonen: Kristus har mange tilhengere, men få etterfølgere. – Her kjenner vi pietismens hjerteslag. Fjerde forslag: Forholdet til religionsstridigheter. To ting hadde Spener her på hjertet. "Først skal vi beflitte oss på å befeste og styrke oss selv og våre trosbrødre i den erkjente sannhet, og bevare dem fra all forførelse med stor omhu." Og "dertil skal ovenfor alle vantro og villfarende komme den hjertelige, virksomme kjærlighet". Man skal med andre ord bekjenne sannheten og være sannheten tro i kjærlighet. I sin samtid følte nok Spener mest nødvendighet for å streke under den siste av disse regler, det var en stridslysten tid. Men begge deler hører sammen. Det er nødvendig å stride for den rette tro. Femte og sjette forslag har med utdannelsen av predikanter og anlegget av prekenen å gjøre. Predikantene skal læres opp til å preke til oppbyggelse for Guds menighet. De skal alltid huske at Guds rike består ikke i ord, men i kraft. 1Kor 4.20. Har så pietismen noe å gi oss ? Etter min mening er dette svaret: 1. Pietismen har ikke først og fremst noe å si oss angående detaljer i vår ytre ferd som kristne. Det er ytterst beklagelig og helt misvisende å begynne å snakke om "adiafora" straks man begynner å drøfte pietismen. Andre tider må nødvendigvis stille andre krav i så måte. Vi har våre problemer, tidligere tider hadde sine. 2. Pietismen har derimot stadig noe å si oss om hvor nødvendig det er å fødes på ny for den som vil gå inn til Guds rike. Pietismen kom som en protest mot utvortes kristelighet i en tid hvis fare var å hevde gudsfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. Til alle tider vil der være fristelser i retning av å tenke at religiøsitet er det samme som kristendom. Vi trenger en salt og sunn pietisme som kan si NEI til dette. Ikke all "åndelig" tale er et sant evangelium, det gjelder å prøve åndene om de er av Gud. Ikke all religiøs iver er det samme som en sann ekte kristendom. Du må fødes på ny om du vil se Guds rike! Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?Du ble et Guds barn i dåpen. Men er du Guds barn i dag? 3. Pietismen har noe å si oss om det kristne brodersamfunns verdi. Normalt kristenliv kan bare leves i samfunnet av de troende. Dette står i dag overfor mange farer som truer dets eksistens. Det står i fare for å vannes ut av vrang lære og ugjenfødt religiøsitet. La oss stride og kjempe i bønn og offer for det kristne brodersamfunn! 4. Pietismen har noe å si oss om nådegavenes betydning i Guds rike. – Til alle tider fristes vi til å tenke at når vi bare har embeter, institusjoner og institutter, organisasjoner og sekretærer og emissærer – ja så må da alt være i orden. Bare apparatet funksjonerer, så er alt i orden. Men det er ikke slik. Det gamle Israel står for oss som et eksempel. Hvor ofte sov ikke folket fordi et selvbevisst presteskap forkynte: Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel er her! Og så var Guds øyne likevel bortvendt fra folket for dets synders skyld. Tidligere kristne generasjoner spurte ikke først og fremst etter titler og embets-rang. De lyttet til den som talte med Ånds kraft og bevis, enten denne var "en ringe bondesønn" eller en teologisk professor. vi skulle lære av pietismen å spørre etter nådegavene. Vi trenger virkelig nådegaver som kan tale til oss med Ånd og kraft. 5. Vi trenger stadig pietismens påminnelse om forsakelsens plass i kristenlivet. - Bort verden, av mitt sinn og øye! Din lyst du selv beholde må, som meg ei mere kan fornøye enn støvet som jeg treder på. På dette punkt står vi svakt i dag. Det gjelder ungdommen, og det gjelder de eldre. Hvem er i dag villig til å nekte seg selv noe for Guds rikes skyld ? Hvorfor er det så vanskelig å få unge kristne til å ta på seg forpliktende oppgaver – f. eks. i søndagsskole eller yngresarbeid ? Javel, aksjoner og andre skippertak, det går an. Men det jevne, oppofrende arbeid uke etter uke, år etter år ? – Da blir det tynnere i flokken-. De gamle kristne blir anklaget for å skille seg fra verden ved utvortes kjennetegn. Men det skal i hver fall ingen beskylde våre dagers unge kristne for! De unge bekjennere går med samme slags antrekk som verdens lettsindige ungdom. Unge kristne kvinner opptrer av og til så uanstendig kledd at det er en skam. Vi som er eldre har også mye å skamme oss over. Vi er verdslige, det er saken. Det er fare for at vi holder på å oppdra til en morokristendom som det ikke er saltets kraft i. Den tyske presten Wilhelm Busch sa for flere år siden at i våre dager hadde ikke Demas behøvd å forlate oss om han hadde fått kjærlighet til verden (2Tim 4.10). Han hadde bare fått en lederjobb i ungdomsklubben. Vi synes de gamle var for strenge. Og sant nok, det går nok ingen vei tilbake akkurat dit hvor de sto. Vi skal i det hele tatt ikke forsøke å etterlikne noen. Men det kan være bare liten tvil om at vi trenger en pietistisk vekkelse i retning av vilje til forsakelse av verden og alt dets vesen. Det heter likevel: Mine barn, elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! 1Joh 2.15. Paulus sier: Skikk dere ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn! Rom 12.2. Han taler ikke bare om vårt sinn. Må Gud frelse oss fra verdslighet i sinn og i ytre ferd!. En sann pietisme med et evangelisk fortegn, en sann pietistisk ungdom med vilje til forsakelse – det var hva som kunne trenges.